Birken – for konkurrerende menn og mosjonerende damer

Våren 2011 fikk jeg tidenes morsomste semesteroppgave i SOS4100 – Ulikhet:  Forsøk å gi minst tre forklaringer på et empirisk ulikhetsfenomen.

Av Matilde Gaupaas

Jeg hadde nylig lest en artikkel i Dagens Næringsliv om såkalt mannsdominans i skogen. Den noe provoserende tittelen «Utrente menn stiller på alt – trente damer holder seg hjemme» vekket både personlig og faglig interesse. Kunne denne artikkelen brukes som utgangspunkt for semesteroppgaven? Etter ei uke i tenkeboksen kom jeg frem til følgende problemstilling: Hva er det som gjør at kvinner i mindre grad enn menn deltar og konkurrerer i Birkebeinerrennet? Jeg ville konsentrere meg om skirennet som kalles Birken. Ikke løpet eller rittet, men rennet. Umiddelbart etter at rittet er over en gang på sensommeren, når avisene nærmest bobler over av sykkelekspertise og sykkeltreningstips, begynner gnålet om rennet. Birkebeinerrennet. BIRKEN. Dagens Næringsliv fylles med tips om smøring, intervalltrening, teknikk og utstyr.  Nå skal folk som nettopp har syklet Birken gå Birken, til sommeren skal de løpe Birken, og så gjentas hele dansen på nytt. Hvert år. For et statusjag. Og for et mas! Alt dette styret for et bittelite merke og en ikke ubetydelig status. Hvorfor gir ett spesielt turrenn over fjellet såpass høy status, særlig  blant dem som avisene omtaler som «middelaldrende, akademiske menn»? Dette med status var det første jeg måtte finne ut av. Gir gjennomføring av Birken høyere status for menn enn for kvinner? Man skulle tro at kvinnelige utøvere sliter langt mer med å komme over fjellet enn menn på grunn av et annet fysisk utgangspunkt, dermed burde deltakelse gitt kvinner høyere status enn menn. Statistikk viser at jo lengre et utholdenhetsrenn er, jo færre damer stiller til start. Samtidig er det flere og flere damer som både trener og konkurrerer, særlig på de kortere distansene.

Birkebeinerrennet har uten tvil en spesiell status blant det norske folk, men tydeligvis har det en helt spesiell status blant høytlønnede, akademisk utdannede norske menn. Dette ønsker jeg å bidra til å forklare.

Nittitallets direktører hadde pondus, nå har de  trikot

Trening gir status, på samme måte som en direktørs pondus  før sendte signaler om erfaring, trygghet og lang fartstid i bransjen. Her måtte jeg undersøke pensum for å finne ut hva status egentlig betyr. Begrepet status er noe innviklet. Jeg forstår det slik at status er mer flytende nettverks-relasjoner med mer utydelige skiller, enn hva som er tilfelle med klasse. Statusposisjoner blir dermed nært knyttet til interesser og attributter, både tilskrevne og medfødte. Noens statusposisjon kan her brukes om en felles interesse for ski, eller ens medfødte eller tillærte talent for langdistanseskirenn. Klasse er i større grad relatert til den økonomsike sfære, samtidig korrelerer status og klasse, på den måten at  det er mange i en bestemt klasse som også innehar samme statusposisjon, altså interessen for kondisjonstrening. Denne korrelasjonen er spesielt tydelig i Birkebeinerrennet, der det store flertallet av utøverne er «middelaldrende, akademiske menn».

Et statussymbol er nettopp det på grunn av dets eksklusivitet. Birkebeinerrennet er hardt nok til at det krever en innsats, både i forkant og underveis i løpet. Likevel er ikke den fysiske utfordringen  på langt nær så ekstrem (som for eksempel i Norseman Extreme Triathlon) at det er umulig for folk flest å gjennomføre det. Et statussymbols utvikling kan foregå som i grafen under.

Det å gjennomføre Birken gir en viss status i noen kretser, men når mange nok greier det, er det oppnåelsen av «Birkenmerket» som blir det virkelige statussymbolet. Når bestemor har gjennomført Birken, får det lavere status. «Merket» distingverer Birkebeinerne, men det vil også bli mindre verdt når bestemor oppnår også det.

socius2013-1_birken_graf

Hvor er kvinnene?

Kvinnelige idrettsutøvere har blitt møtt med restriksjoner og latterliggjøring frem til kvinnebevegelsene bokstavelig talt satte ned mosjonsfoten på syttitallet. Det er ikke lenger siden enn Vancouver-OL i  2010 at Anette Sagen ble nektet deltakelse i hopprenn. Slike restriksjoner legger grunnlag for en slags høna-eller-egget -mentalitet, der man sier at kvinner kan ikke hoppe på ski fordi kvinner ikke er interesserte i å hoppe på ski. Det er for få deltakere til å lage hopprenn for kvinner. Men er det ikke for få deltakere nettopp fordi kvinner tror at de ikke kan hoppe på ski, fordi de ikke får lov til å hoppe på ski? Da Birkebeinerrennet åpnet for egen kvinneklasse i 1976, hadde det vært arrangert i hele 44 år kun for menn, med en og annen modig kvinne som fikk lurt seg med blant mannstroppene. Det er naivt å tro at det å åpne opp for egen kvinneklasse vil gjøre at den vanlige kvinnen i gata kaster seg rundt for å delta. Deres statusposisjon som kjønn er ikke å storme siklende over et fjell, fordi motviljen mot å delta er innarbeidet i deres selvforståelse også.

I dag omfavner vi våre kvinnelige skihelter med stor beundring. Likevel ser det ut til at å gå tre mil på ski opp en slalombakke gjør seg best på TV, få kvinner er villige til å forsøke de samme bragdene. Jeg undersøkte den kvinnelige deltakelsen i to idrettslige arrangementer med såkalt høy status; Oslo Maraton og Holmenkollen Skimaraton. Felles for disse er at det kan konkurreres i både hele og halve distanser. Den kvinnelige deltakerandelen er i ferd med å bikke 50% på de halve distansene i begge arrangementene. Samtidig er det bare 15-20% som konkurrerer i full distanse,  en kvinneandel som har vært ganske stabil de siste  ti årene. Kvinners deltagelse på halv distanse viser at de liker å mosjonere og konkurrere, men bare til en viss grad. Er kvinner rett og slett litt pysete?

Pysete kvinner kan selvsagt være én plausibel forklaring. Mange kvinner har vokst opp med et slikt perspektiv på eget kjønn. Likevel blir dette en gal konklusjon. På samme måte som å fortelle kvinner at de er fysisk inkapable til å hoppe langt og høyt eller løpe langt og fort, blir det galt å si at de er pysete eller uinteresserte i sport og dermed unngå å lage egne kvinneklasser – for da blir de nettopp det. De har riktignok en annen fysisk sammensetning enn menn, og det er derfor urettferdig å la dem konkurrere mot menn, når de kan konkurrere mot hverandre. I stedet for å kalle kvinner for pyser, fant jeg en annen mulig forklaring på den lave kvinnelige deltakelsen i lange mosjonsløp/renn: Kvinnelig kapital.

Kvinnelig kapital er mitt forsøk på å videreføre Catherine Hakims begrep om erotisk kapital (en forlengelse av Bourdieus kapitalbegrep). Erotisk kapital er noe kvinner i kraft av sitt kjønn besitter mer enn menn, fordi menn er mer interesserte i kvinner enn kvinner er i menn, i følge Hakim. Innen erotiske forbindelser har altså kvinner mer makt enn menn. Med sin erotiske kapital kan kvinner bytte til seg goder menn tradisjonelt besitter, som penger, høy sosial status og sjefsstillinger. God fysisk form og en sprek kropp et knapphetsgode i dag. God fysikk gir høyere erotisk kapital for kvinner, mens for menn er det ofte andre parametere som øker deres erotiske kapital: høy status, mange penger, god utdannelse og håndlag med barn. Kvinner trenger altså å mosjonere siden det er en direkte link mellom deres fysiske og erotiske kapital. Menn har ikke like stort behov for å holde seg i form for å tiltrekke seg kvinner alene, men for å konkurrere i høystatusarrangementer, og dermed tiltrekkes kvinnene. Dette kan i så fall bidra til å forklare forskjellene i deltakelsen i Birkebeinerrennet. Det er ikke like nødvendig for kvinner å konkurrere i kondisjonsidrett som gir høy status for menn.