Historien om norsk idrett – fra vikingleik til aktivitet for alle

Norsk idrettshistorie er preget av politikk, maktkamp, konflikt, splittelse, samhold, glede, nasjonalisme og ekstreme prestasjoner. Hvordan kom vi dit vi havnet i dag, og hvorfor er nordmenn så opptatt av idrett?

«Nordmenn er født med ski på beina» og det er «typisk norsk å være best». Idretten har en sterk posisjon i Norge, og mange vil hevde den er tett tilknyttet den norske kulturarven. Og det handler ikke bare om toppidrett. Norge er en av de nasjonene i verden som satser mest på breddeidrett, og åtte av ti barn under 18 år har på et eller annet tidspunkt vært tilknyttet organisert idrett. Men hvordan har vi egentlig havnet der vi er i dag? Denne artikkel-en oppsummerer hovedtrekkene i norsk idrettshistorie frem til
slutten etterkrigstiden.

Vikingtiden – de dramatiske karaktertrekk

I vikingtiden hadde idrett en bredere betydning enn i dag. Det gikk fra mer tradisjonelle fysiske idretter som svømming, skiløping, skyøting og roing, til mer myke aktiviteter som harpe-spill og dikting. Kappdrikking ble også kalt en god idrett i Snorre-eddaen. Idrett betydde dyktighet og ferdighet, på mange måter og mange områder – ved både de fysiske, kognitive og åndelige sidene ved mennesket. Det kunne være mer jordnære krigs-øvelser og kampkunst, eller håndverk, kunst eller intellektuelle og åndelige ferdigheter. Idrettene var til nytte og glede, men å være en god idrettsmann brakte først og fremst ære.

I kongesagaene ble idrettslige ferdigheter brukt for å illustrere karakteren til hovedpersonen, hvor sagapersonenes fysiske og psykiske styrke skulle fremstilles på dramatisk vis. Olav Tryggvason var ifølge Snorre «i alle idretter, den fremste av alle nordmenn». Han kunne sjonglere med sverd mens han gikk utenombords på årene til skipet Ormen Lange. Han klatret i fjell, hogg like godt med begge hender og kastet to spyd samtidig.

Forholdet mellom idrett og krig var tett. Aktiviteten kunne tidvis være veldig brutal. Under vikingenes knattleik-spill – et slags ballspill hvor spillerne ble stilt opp to og to ved siden av hverandre – var dueller og hard kroppskontakt det sentrale. Der var det et høyt toleransenivå for voldsbruk, og det var ingen hind-ringer for spontane følelsesutbrudd. Menneskeverdet til en trell var ikke det samme som for en fri mann. De kunne lemlestes i knattleiken uten større konsekvenser for overgriperen enn at man måtte betale en rimelig kompensasjon til trellens eier.

Middelalderkristendommen var dominert av et sterk dualistisk syn på forhold mellom kropp og sjel. Sjelen hadde førsteprioritet; kroppen bare var et syndig skall for sjelen. Dette førte til den olympiske idrettens undergang, hvor antikkens kroppsdyrking ble sett på som hedensk fordi den var til ære for Zevs. Men i den norske middelalderen fikk ikke denne dualismen samme konsekvens, så lenge de bekjente seg til den rette gud. Derfor kunne Olav Tryggvason fremstå som både kristen konge og tidenes største idrettsmann.

Fra rundt 1350 forsvinner de historiske kildene og vi vet lite. Svartedauen i tok livet av halvparten av den norske befolkningen, og særlig overklassen ble hardt rammet. Pesten førte faktisk til at de overlevende på bygdene fikk bedre levekår. De fikk «bedre plass» og kunne dyrke den beste jorda, men de idrettbærende klassene i byen stod det verre til med. Idretten var blitt et slags overskuddsfenomen og forsvant ut av de historiske kildene.

«Skridfinder»

Ski har vært en utpreget nordisk tradisjon og de første funnene av skirester stammer fra tidlig steinalder, cirka 3000 f.Kr. Siden da og frem til nå har det vært en del av nordisk vinterliv. I 1555 skrev den svenske presten og pavens utsending, Olaus Magnus, om det nordiske folket som kunne gå på treplanker, med skinn under den ene, både opp og nedover. Disse plankene som ble kaldt «skridfinder» ble brukt til både jakt, krigføring, konkurranse og familieskiturer.

Den neste gangen man hører om kappestrid og ski er kilder fra de militære skiløperkompaniene på begynnelsen av 1700-tallet. Ski var et redskap som gav økt fremkommelighet om vinteren, og land som Norge hadde hærtropper som var utstyrt med ski. Kompaniene fungerte som både trenings- og konkurransearena for skiløping. De konkurrerte blant annet i den ikke altfor enkle øvelsen «skiskyting i fart», samt utfor i skogterreng og bakke, og langrenn på flatmark.

Sportifisering av idretten

I starten av 1800-tallet ble kroppsøving innført som skolefag, men bare for guttene i byene. Med opprettelsen av Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania i 1811 startet også til en viss form for studentidrett, da særlig gjennom fekting og turn. Likevel fantes det ingen organisert idrett i Norge. Idrettspioneren Johan Martens poengterte at det var enkelte som dyrket jakt, fiske, fotturer og kanskje ridning og seiling, men at dette ble drevet individuelt, på eget initiativ, uten plan og aldri i stort omfang. Med unntak av skoleverket og militærvesenet etterlyste han offentlige initiativ til å opparbeide kroppslige ferdigheter. Han karakteriserte perioden som preget av «mangel på organisasjon».

Axel Paulsen var mot slutten av 1800-tallet kanskje en av verdens raskeste skøyteløpere. Han påstod hvert fall det selv og brukte mye tid på å utfordre løpere til å motbevise han. Så var han også ubeseiret i slike utfordringsløp frem til 1888. Hadde Paulsen vært aktiv ti år senere hadde han sluppet å utfordre og arrangere sine egne løp, for man begynte etter hvert å benytte seg av mer standardiserte måter å måle prestasjoner på; C G S – centimeter, gram, sekunder. Dermed var det enklere å sette prestasjoner opp mot hverandre, og man kunne med større sikkerhet kåre en norgesmester, en europamester eller en verdensmester. Denne tendensen markerte en sportifisering av idretten – en ny epoke.

Organiseringen vokser

I tråd med «foreningsånden» som vokste i Norge mot slutten av 1800-tallet ble det dannet en rekke idrettsforeninger og forbund. Den aller første landsdekkende organisasjonen for idrettsaktivitet i Norge var Centralforeningen for Udbredelse af Legemøvelser og Vaabenbrug som ble stiftet i 1861. Men de første foreningene var dannet av borgerskapet for borgerskapet. Formelle bestemmelser, høye kontingenter og krav om anbefalninger fra andre «respektable mennesker», sørget for effektivt å ekskludere arbeid-erne. Da byenes arbeiderbefolkning begynte å drive med idrett i 1890-årene var det i «billigere» grener som styrke- og utholdenhetsidrett. I de borgerlige foreningene var man mer opptatt av stil og holdning, mens arbeiderforeningene var mindre redde for slit og svette.

Mye kan tyde på at industrialisering og urbanisering bidro sterkt til fremveksten til den moderne idretten i Norge. På landsbygda måtte bøndene og fiskerne innrette arbeidet sitt etter naturen og årstidene, men i byene hadde man mer tid og var mer mottakelige for fenomenet idrett. En viktig faktor var også at idretten spilte en rolle som sosial møteplass for mennesker som følte de hadde noe felles.

Skytterbevegelsen var den største og mektigste i Norge på denne tiden, men i 1880-årene bestod ledelsen i Centralforeningen stort sett av en konservativ og sosial elite fra hovedstaden, samtidig som medlemsmassen radikaliserte seg. Isteden dannet de folkevæpningssamlag på siden av Centralforeningen. Når i tillegg det venstredominerte Stortinget begynte å gi økonomiske bevilgninger til folkevæpningssamlagene, samtidig som de kuttet hos Centralforeningen, tok det ikke lang tid før skytterbevegelsen brøt ut. Selv om folkevæpningssamlagene frontet en mer konkurranserettet skyttersport måtte de finne seg i at Storting og regjering ville ha en skytterorganisasjon med et sterkere militært preg. Og staten brukte makten sin som stor bidragsyter, og i 1893 bestemte Forsvarsdepartementet reglene for det nylig opprettede Det Frivillige Skyttervesen. Splittelsen mellom Centralforeningen og folkevæpningssamlagene kan også ses i sammenheng med de fremvoksende høyre- og vestrebevegelsene i politikken. Folkevæpningssamlagene har blitt omtalt som en ren «venstrehær» som skulle beskytte det folkevalgte og venstredominerte Stortinget mot overgrep fra svenskekongen og den norske regjeringen.

Tysk turn og svenske gymnaster

Skytterbevegelsens største og eneste skikkelige konkurrent var turnbevegelsen som kom til Norge via tyske håndverkere rundt 1860-tallet. Turnaktiviteten innebar mer enn slik vi kjenner den i dag. Turgåing og sang var en naturlig del av turnerlivet. Det samme var bryting, løp, hopp og kast – det som senere ble friidrett.

Den tyske turnaktiviteten skulle bli utfordret av en annen form for gymnastisk aktivitet, nemlig den svenske Ling-gymnastikk-en, utformet av Pehr Henrik Ling. Her rådet linjegymnastikk-en og de tyske apparatene var bannlyst. Gymnastikkretning-en la vekt på at øvelsene skulle være vitenskapelig begrunnet. Gymnastikken skulle oppøve hele kroppen på en harmonisk måte. Ensidighet og spesialisering var bannlyst. De to retningene hadde støtte i hver sine leire. Ling-forkjemperne kalte den tyske turnen for uvitenskapelig sirkusaktivitet, mens den svenske gymnastikken ble beskyldt for å være kjedelig. Gymnastikken stod sterkest i det militære og skolen, mens turntilhengerne som regel var vanlige turnere. Dermed hadde den svenske gymnast-ikken større oppslutning i kretser med mye innflytelse.

Da interessen for turn igjen fikk en oppsving på 1880-tallet klarte de likevel å komme til et kompromiss anført av Johan Martens og Oscar Lunde. Resultatet ble «det norske system» hvor turnapparatene ble beholdt, men hvor man prøvde å innarbeide de lingske prinsippene om allsidighet, harmoni og likevekt i apparatturningen. I 1890 ble Norges Turn- og gymnastikkforbund stiftet. Det ble det første man kunne kalle et særidrettsforbund i landet.

Ski og nasjonalfølelse

Ski var et av satsningsområdene til Centralforeningen helt siden 1860-tallet. Som nevnt tidligere hadde man konkurrert på ski før dette og, i ulike former og med ulikt utstyr. Rundt 1860 dukket det opp stadig flere konkurranser, og Centralforeningen bidro med premier. Det var likevel i Christiania hvor hovedutviklingen av skiidretten skjedde. Her arrangerte man ikke bare skirenn, men man utarbeidet også et regelverk for idretten. Foreningen for Skiidrettens Fremme (Skiforeningen) ble stiftet i 1883, og var opptatt av den allmennyttige og allsidige skiløpingen. De arrangerte derfor konkurranser med ulike hindre og hopp i løypene. Husebyrennet ble arrangert for første gang i 1879. Det ble overtatt av Skiforeningen i 1883, og ble et forbilde for andre skirenn. Her delte man konkurransen i to: lengdeløp i terrenget, og renn i hoppbakken. Med et sammenlagt resultat ble vinneren kåret – det vi i dag kaller kombinert. Arrangementer ble enda større da Skiforeningen i 1892 flyttet fra Huseby til Holmenkollen.

Det ble starten på en lang renntradisjon. Det var en gjev konkurranse og Skiforeningen ønsket at renndagen skulle ha status som vår andre nasjonaldag. Bakken og rennet måtte derfor markedsføres som noe helt spesielt. Helt frem til man fikk flomlys i bakken i 1992 ble Holmenkollbakken brukt kun en gang i året (med unntak av OL i 1952 og VM i 1966 og 1982). Dermed stod Holmenkollen frem som et monument for norsk skiidrett.

Likevel er det Fridtjof Nansen som skal ha mye av æren for at skiidretten fikk en så spesiell posisjon i Norge. Ferden hans over Grønland i 1888-89, og den påfølgende boka «På ski over Grønland» åpnet nordmenns- og utlendingers øyne for skiidrettens gleder. Da Nansen og Hjalmar Johansen fulgte opp med å gå på ski til Nordpolen i 1896 var skienes rolle i norsk nasjonalhistorie befestet. Nansen kalte det den «mest nasjonale av alle idretter», og landet rundt ble det dannet skiforeninger. Skiløping gikk fra å være en god nasjonal idé, til å bli en nasjonal, folkelig aktivitet. Rundt århundreskiftet var de allmenne skiferdighetene så gode at utlendinger for første gang mente at nordmenn var født med ski på beina.

Oppblomstringen i skiinteressen, særlig hos byfolk, gjorde også at vinterfriluftlivet ble «mer naturlig». Man måtte jo ut av byene for å gå på ski. Dermed ble byenes omegn og fjellområder mer interessante for byfolk, og vinter og ski stod frem som et spesielt norsk fenomen. I Norge var det bygdefolket som kunne praktisk skiløping, men det var borgerskapet i hovedstaden som gjennom sine foreninger og organisasjoner bestemte hvordan skiidretten skulle utformes. Mange trekk ved den moderne skiidretten har sitt utspring i Norge.

Den engelske idretten

Inntoget av den engelske idretten innebar nye og uvante praksis-er og impulser knyttet til idrett. Fotballen er et godt eksempel på dette. Christiania Footballclub ble stiftet i 1885 av nordmenn som hadde studert i England, men fotballen ble ikke tatt i mot med åpne armer og det tok litt tid før den etablerte seg i Norge. Den hadde en form og karakter som krasjet med den norske idrettkulturen. For det første gjennom at det var to lag som kjempet om seieren, men enda mer uvant var den fysiske utfoldelsen og kroppskontakten. Dette stod langt fra det gymnastiske idealet som dominerte norsk idrett, og mange har vondt for å se hvordan «vill sparking og kamp om ballen» var verdifull idrett.

Likevel fikk fotballen et gjennomslag hos borgerskapet og blant akademikerne i byene. Fotball ble en byidrett, og man opprettet skolelag hvor skolene kjempet mot hverandre. Etter hvert slo det godt an hos ungdommen, kanskje først og fremst fordi det var en befrielse fra den tradisjonelle skolegymnastikken. I 1902 stiftet representanter fra Oslo-klubbene Spring, Grane og Lyn Norges Fotballballforbund.

I begynnelsen hadde ikke vanlige arbeiderne tid til å spille fotball. Rundt århundreskiftet ble gradvis arbeidstiden kortere, og fabrikkansatte begynte å organisere seg for fotballspill. Dermed spredde idretten seg.

Fotballen og den engelske idretten førte med seg en måte å tenke idrett på som man ikke hadde gjort i Norge tidligere. Idretten hadde vært preget av Centralforeningens ideer om at idrett skulle ha et formål som var større enn idretten selv, da særlig i militær retning og å kjempe for fedrelandet. Den engelske sporten ble utøvd for sportens egen skyld, og man valgte å fokusere på andre prinsipper som «fairness» og «sportsmanship». Sporten ville gi ungdommen karakter og gode holdinger – dannelse: Respekt for motstanderen og lagånd. Å være amatør var rettferdig. De som var eksperter, for eksempel kroppsarbeidere som ville få fordeler gjennom yrket sitt, brøt med rettferdighetsprinsippet. Idrettsklubber som gikk i en mer «sportsmessig retning» nektet medlemskap til de såkalte «profesjonalistene».  Amatørtanken førte også til at pengepremier ble erstattet med symbolske premier som diplom og pokaler.

Også det å trene var ikke vanlig før den engelske idretten kom til Norge. Ordet «trænering» innebar det å øve seg – en mer rasjonell forberedelse til den idrettslige aktiviteten.

Arbeiderkampen splitter idretten

Arbeidebevegelsen var viktig for at idretten spredde seg til folket. Rundt 1910 ble det en markant forbedring for arbeiderne rundt spørsmål om lønn og arbeidstid. Flere enn bare borgerskapet og middelklassen fikk fritid. Idrett ble en interesse for en bredere
befolkning, ikke bare de som hadde råd og tid. I 1920-årene skjedde det en radikalisering av arbeiderklassen, og arbeiderne som ble trukket til idretten møtte stengte dører hos etablerte idrettsforeninger. Dermed ble de nødt til å danne egne idrettsforeninger for fagorganiserte arbeidere.

Rundt århundreskiftet hadde det skjedd mye med organiseringen av den norske idretten. Centralforeningen var blitt underlagt Norges Riksforbund for Idrætt som hadde som hovedoppgave å fordele statsbidraget til de tilsluttede særforbundene. Med Centralforeningen i spissen var dette en organisasjon med mange indre konflikter, som særlig handlet om hvilken funksjon idretten skulle ha, og hvordan midlene skulle fordeles. I 1919 ble det første idrettstinget holdt. Her kunne de ulike særforbundene og Centralforeningen velge representanter til den nye idrettorganisasjonen som ble hetende Norges Landsforbund for idrett.

Men arbeiderbevegelsen var sterk, og i 1924 dannet de sitt eget forbund – Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Frem til 1936 hadde AIF og Landsforbundet ingen kontakt med hverandre. Det ble offisielt vedtatt at ingen idrettsmann eller –kvinne hadde lov til å delta i den andre foreningens arrangementer. Innad i AIF var det også konflikter mellom sosialdemokratene og kommunistene. Sistnevne ønsket at idretten skulle være et ledd i forberedelsene til væpnet kamp. I 1931 brøt de ut av AIF og dannet Kampforbundet for Rød Sportsenhet. Men da den Sovjetiske Komintern besluttet at sosialdemokratene likevel ikke var arbeidernes verste fiender, men at facismen var en større trussel, gikk Kampforbundet tilbake til AIF i 1934.

På 1930-tallet forklarte Rolf Hofmo hvorfor arbeideridretten var nødvendig, og hvorfor den var en gjennomtenkt og annerledes form for idrett en det Landsforbundet stod for. Hofmo konkluderte med at idrett var bedre for hele folket, og brukte betegnelsen «folkeidrett». Han tonet ned det revolusjonære perspektivet, og vektla isteden at AIF skulle bruke idretten for å fremme folkehelsen. Idretten skulle være inkluderende ovenfor grupper som hadde stått på utsiden av den borgerlige idretten, nemlig arbeidere, kvinner og barn. De skulle også være inkluderende ved å vektlegge bredde- og masseidrett. De populære arbeideridrettene var friidrett, fotball og ski, men også bryting og boksing stod sterkt.

Motstandskamp og samling

På denne tiden var det full isolasjon mellom AIF og Landsforbundet. Likevel steg medlemstallene i begge forbundene, og man begynte å innse at fiendskapet var lite fruktbart. Trygve Lie var en av de første til å ta til ordet for en sammenslåing. Etter en lengre prosess inngikk i 1936 de to forbundene det såkalte idrettsforliket. Det innebar blant annet at de to forbundene kunne samarbeide, og at AIF fikk statsstøtte og ble anerkjent som en likverdig part i idretten. Fordelingen ble gjort etter medlemstall. Anerkjennelsen av arbeideridretten gjorde også at de fikk tilgang til alle kommunale baner og anlegg. AIF måtte bryte de offisielle forbindelsene med Arbeiderpartiet, men ikke til LO. Forliket førte til økte bevilgninger fra staten og medlemstallene skjøt i været.

Tyskernes invasjon i 1940 førte med seg en tankegang som fremskyndet samlingsideen: Det var krig og det gjaldt å stå sammen. Gjennom krigsårene ledet Landsforbundets president, Olaf Helset, og AIF-leder Rolf Hofmo den norske idretten på en samlet og koordinert måte. De turte å stå i mot den tyske organiseringen og brøt med det nyopprettede tyskstyrte idrettsforbundet. Under idrettsstreiken i krigsårene stanset Landforbundet og AIF all organisert aktivitet. Idrettsstreiken hadde en viktig symbolsk betydning i motstandskampen, og hadde stor oppslutning i befolkningen. Den var et prestisjenederlag for nazistene. Hofmo ble sendt til konsentrasjonsleir, mens Helset rømte til Sverige. Krigen førte til at kløften mellom arbeideridretten og den borgerlige idretten forsvant. Da freden kom ble tanken om sammenslåing gjennomført, og i 1946 ble Norges Idrettsforbund offisielt stiftet.

«Idrett for alle»

Årene 1946 til 1966 ble omtalt som «Hofmo-epoken». Etter krigen hadde idretten høy anseelse for motstandskampen den førte. De neste 20 årene satt Arbeiderpartiet med makten, og det gav godt spillerom for Hofmo. De nye ideene om velferdsstaten passet godt med Hofmos tanker om idretten. Han mente at alle skulle ha rett til å drive med idrett, og at idrett var et kulturelt fellesgode. Han proklamerte at sunn idrett som ble drevet på riktige idrettsanlegg ville ha svært gode virkninger på den norske befolkningens helse og kulturelle tilstand. «En åndelig og fysisk høyreist ungdom» var målet. Stiftelsen av Norsk Tipping i 1946 gjorde at idretten fikk inn en voksende pengestrøm som gjorde det mulig å bygge langt flere anlegg, og sørget for en byggeboom. I 1990-årene var målet om en landsdekning neste nådd.

Det ble satset på breddeidrett, noe som gjorde at både barn og kvinner fikk større innpass i idretten. Dette la mye av grunnlaget for den enorme medlemsveksten. Fra 1965 til 1985 firedoblet medlemsantallet i NIF seg fra 460 000 til 1,6 millioner. Skolenes synkende interesse for idrett kan være med og forklare hvorfor idrett ble så populært blant barn. Babyboomen etter krigen bidro også til at tallene steg. Kvinnekamp og trimaksjoner gjorde at stadig flere kvinner ble med. I alt skjedde det mange forandringer i samfunnet som gjorde at mulighetene for å drive idrett ble flere, og folk forutsetninger for å drive idrett ble bedre.

Og utviklingen har fortsatt. Idretten har i enda større grad blitt en del av den offentlige politikken, og blir sett på som en viktig ressurs i det norske samfunnet. I 1992 kom den første idrettsmeldingen fra Stortinget – folkebevegelse og folkeforlystelse – som videreførte mantraet «Idrett for alle» som statens visjon og langsiktige mål. Det innebar at alle mennesker skulle ha rett og mulighet til å bedrive idrett i henhold til forutsetninger, behov og interesser, og at det var det offentliges ansvar å legge til rette for at dette skulle bli mulig. Åtte år senere kom en ny idrettsmelding hvor visjonen ble omformulert til ”idrett og fysisk aktivitet for alle”. Her begrunnes statlig støtte til idrettsformål med at idretten har både en nytteverdi og en egenverdi. Nytteverdien er knyttet opp mot folkehelsen, mens egenverdien ligger i individets opp-levelse av selve aktiviteten, som i seg selv gir glede og mestringsfølelse. I tillegg vektlegges den sosiale dimensjonen ved at idrettsaktivitet betyr deltagelse i sosiale fellesskap. I 2012 kom nok en idrettmelding som i stor grad bygger videre på de to foregående.

I dag er idretten den største bevegelsen i landet og Norges idrettsforbund har nærmere 1,8 millioner medlemmer. Og det ser ikke ut til at kjærligheten for aktivitet og fysisk utfoldelse kommer til å avta med det første.

Tags: