Hva er idrett? Som et sosiologisk fenomen

Hva er idrett?

Idrett er institusjonalisert konkurranseaktivitet som innebærer krevende fysisk utfoldelse eller bygger på komplekse ferdigheter der deltakelsen er motivert (mer eller mindre) av indre eller ytre faktorer (litt fritt oversatt fra Coakley (2007)). Selv om en slik definisjon avgrenser fenomenet idrett ganske bra i forhold til mange formål, er det som for de fleste ”store” sosiale fenomener også gråsoner knyttet til den: løpeturen er idrett om den er en del av et organisert løp, ellers ikke; fotball på løkka er kanskje ikke institusjonalisert nok til å passere som idrett, mens fotballkampen på banen ved siden av er idrett.

Uansett, definisjonen inneholder kjenne-tegn velegnet som utgangspunkt for en mer idealtypisk analyse av idrett som sosialt fenomen. Jeg skal her ganske kort vise hvordan et av disse kjennetegnene angår helt grunnleggende trekk ved idrett-en og enda kortere antyde hvordan andre kjennetegn er viktige for å forstå en del av noen mer aktuelle og praktiske utfordring-
er for norsk idrett.

Et grunnleggende kjennetegn ved idrett følger av den første karakteristikken som inngår i definisjonen: Idrett i moderne forstand finnes bare fordi den er sosialt institusjonalisert.  Idrettsaktivitet er betinget av et sett med regler som har noe tilfeldig ved seg: de kunne selvfølgelig vært annerledes. Men, uten en felles og akseptert oppfatning av hvilke regler som gjelder kan man ikke, for eksempel, spille håndball. De konstitutive reglene er det som skaper det handlingsrommet som gjør at vi ser at idrett er mulig og som gjør at vi kan delta helhjertet i aktiviteten. Om reglene ikke følges, gjør de aktiviteten meningsløs og fenomenet vil rett og slett ikke finnes. Idrett er et fenomen som helt åpenbart er en sosial konstruksjon.

Et annet sentralt spørsmål knyttet til idrett som sosialt fenomen er hvordan det har seg at så mange synes denne tilsyne-
latende meningsløse aktiviteten er så fascinerende. For å gripe dette idrettens eksistensielle moment, må vi igjen se på den særskilte formen for institusjonalisering som muliggjør idrett: kombinasjonen av de tilfeldige men også ufravikelige reglene som bare gjelder helt avsondret fra hverdagens mer alvorlige og trivielle gjøremål. Dette gjør at idretten kan ha et preg av lek som i sin tur innebærer at man kan gå helt opp i og på alvor fortape seg i aktiviteten nettopp fordi den ikke er knyttet til noe større (Huizinga, 1955); den er (døds)viktig i en uviktig institusjonell ramme, den muliggjøre en særegen form for engasjement og fascinasjon, den kan komme til uttrykk som en type flow (Csikszentmihalyi, 1990) eller en estetisk erfaring (Gumbrecht, 2006).

Konkurranseelementet er sentralt og om eller hvor sterkt det vektlegges vil ha implikasjoner for opplevelse og inklu-
sjon/eksklusjon. Her er det ofte vanskelige avveininger som må gjøres: Konkurransen gir mening og glede, og velmenende forsøk på å tone ned konkurranseelementet for å være inkluderende kan undergrave konkurransen som en forutsetning for det særskilte engasjementet. Å få til en spennende og inkluderende barneidrett vil derfor alltid være en utfordring. Hvor fysisk eller teknisk krevende en idrett er kan også ha betydning for hvem som kan drive med den, hvem som kan lykkes på høyt nivå, og hvem som kan ha glede av den. Hva slags motivasjon man har for idrettsdeltakelsen kan ha føringer for hva man ønsker å være med på, hvor involvert man er, hva man får til og hva man føler man kan tillate (juks, dop, …) seg i forhold til idrettens og det utenforstående samfunnets normer og regler. I tillegg til dette lille og overfladisk utvalget av illustrasjoner av betydningen av idrettens definitoriske kjennetegn, er det selvfølgelig også en sammenheng mellom disse og det som ofte trekkes fram som idrettens goder: glede/moro, fysisk helse, det sosiale og
individuell og kollektiv utvikling.

For å vende tilbake til utgangspunktet. Hva man definerer som idrett er ikke bare en akademisk skrivebordsøvelse. Det har for eksempel også betydning for hva slags aktiviteter som kvalifiserer til økonomisk støtte. Den mest utbredte formen for fysisk aktivitet i dagens samfunn er trening i hverdagen (jogge-, ski- og sykkelturer) og trening på treningssenter. De fleste av disse aktivitetene har ikke et opplagt konkurranseelement og de følger som regel ikke regler. Er det da rimelig å (ikke) kalle dette idrett? Storparten av de offentlige midlene til idrett går til idrettsanlegg og NIF. Med det støtter det offentlige i større grad idrett/fysisk aktivitet for yngre enn eldre, for menn heller enn for kvinner. Defineringen er kanskje en lek med ord, men en lek som altså kan ha store økonomiske og helsemessige konsekvenser.

Av Ørnulf Seippel, professor i sosiologi / forsker ved NOVA

Tags: ×