Mosjonologi. Et kåseri

La meg ha det klinkende klart. Bare fordi du har klakket deg gjennom Marcialonga på nypreppa Fischerski (sånne grønne som Northug har), eller tråklet deg gjennom ecoliinfisert gjørme (hovedsaklig fra saueekskrementer) fra Rena til Lillehammer på Specialized-en din til 65 tusinger (gul, med sorte fartsstriper), er du ikke idrettsutøver. Verken du, eller de andre medium topptrente kollegaene dine i det middels store reklamebyrået på Oslos vestkant, er idrettsutøvere, bare fordi dere har arrangert kollegial spinning hver morgen klokken 6.40 i et halvt års tid «for å samles sosialt og kollegialt om noe som gir helsemessige fordeler» (og mindre sykefravær). Til nød kan den slags aktiviteter kalles mosjonisme. Mosjon betyr å bevege, og selv om din bevegelse godt kan sies å være mer målrettet og fokusert mot noe (dette «merket» som alle gnåler om), enn de som skråler og svetter til kvasilatinske rytmer i zumbasalen (i all hovedsak kvinnfolk), så er du fortsatt bare mosjonist. For det er da ingenting galt med å skråle og svette i flokk til kvasilatinske rytmer, snarere tvert imot. Hvis folk kan skråle og svette i stedet for å krangle og krige, så hadde det vært det aller beste. Det er bare det at det har ikke noe med idrett og form å gjøre. Det er jo fint at altfor lange skirenn og altfor fulle zumbasaler får folk til å bevege litt på seg, hvis det er det det skal stå på. Og det er det, i følge Helsedirektoratet. Men det genererer noe forbanna styr hver eneste gang samtlige av landets mannlige førtiåringer fra det bemidlede, begavede og ressurssterke samfunnslag på død og liv skal drasse med seg sykler (terreng) og ski (ikke skøyteski!) for å bevege seg i flokk over ett eller annet hipsterfjell. Det er så innmari masete når drøssevis av lett-ere korpulente damer gnåler og maser om tidsklemma og likestilling samtidig som de fullstendig ukritisk skråler og svetter i utakt i noe som minner mer om atspredelese enn samordnede rytmiske bevegelser til musikk av uidentifiserbar etnisk opprinnelse. Også kaller de det trening! Og at det er sunt! Det er så irriterende med alle de forvokste folka (overkroppen) som rusler sakte rundt og patter på proteins-hakene sine mens de med sløvt blikk gjør repeterende bevegelser med jernstenger på minst 200 kg. Strong is the new skinny, sier de. Fast is the new strong, sier jeg! Kan ikke alle disse folka bare løpe seg en tur?

Siden logi betyr lære og mosjon betyr bevegelse, vil jeg påstå at mosjonologi (et ord jeg nettopp fant opp) er læren om beveg-else. Det er forresten kinematikken som er læren om bevegelse, men sånt driver vi ikke med her på Samfunnsvitenskapelig. Vi mosjonerer, vi, det finnes unektelig et sosialt aspekt ved mosjon (som ved alle fenomener, egentlig). Så får Olympiatoppen og de kloke hodene nede på matnat (geeks!) ta seg av fysikken. Det er uansett ikke kinematikken som problemet her. Problemet er at Helsedirektoratet så gjerne vil at vi skal bedrive mosjonering, og at så mange som oppfatter dette som en slags befaling om å kjøpe utstyr til hundre millioner kroner for å sykle eller gå på ski i flokk over fjellet mens man gulper sauebæsj. Og de som tar sterk avstand fra sådan aktivitet, enten intellektuelt eller fysiologisk (ofte begge deler), fyller i stedet opp zumbasalene der de skriker og skråler og veiver med armene og påstår at de «trener». Det er jo bare å jogge seg en tur?

Jogging er faktisk blodseriøst, det kan jeg skrive under på. Det er i det minste idrett (friidrett, for å være nøyaktig). Vel, jeg har løpt litt, og én ting kan jeg fortelle: Man er ikke særlig fri. Ufri, vil jeg heller si. Man er så opphengt i tall og statistikk og kilometertider og puls og joggesko at man omsetter alt i dette. På to timer rolig jogging går det for eksempel en middels stor pose med smågodt, til din informasjon. Men så er det sånn at om du løper halvmaraton på 1.28.26 eller 1.28.28, så er det faktisk ingen andre enn deg selv som bryr seg. Og muligens Jann Post. Men bortsett fra deg og meg og kanskje Jann Post er det ingen som bryr seg. INGEN. De fleste kan  ikke en gang relatere seg til hva det vil si å løpe så fort man kan i halvannen time. Folk er altfor opptatt av å sykle og gå på ski i kø over fjell. Jeg synes at folk flest burde brydd seg litt mer om løping, og litt mindre om sosialt samvær i zumbasaler. Løping er så mye enklere og ærlig-ere (bortsett fra kappgang, det er verken enkelt eller ærlig). Løping krever nesten ikke noe utstyr (barfotløping er litt hipster, men har du ikke råd så har du ikke råd), ikke noe teknikk (den du lærte da du var omtrent ett år duger: sett den ene foten foran den andre, gjenta) og det kan gjøres overalt (ikke i byen). Men folk bare: Vi vil heller krige og krangle om «merket» og danse zumba, vi. Det virker ikke som de vet at de helt ufritt bare kan løpe seg en tur. Lang tur. På (veldig kort) tid. Midt i byen, der politiet sperrer av gatene og frivillige deler ut halvspiste bananer og tissegult eller særdeles kreftfremkallende blått drikkevann (lunket), sammen med en haug med andre folk som ser ut som de kommer rett fra konsentrasjonsleir. Man vinner aldri noen ting (alltid er det en eller annen gærning som har løpt minst 25 min fortere). Man får ikke så mye som ei lita notis i lokalavisa en gang! Og her har du kjempa deg gjennom halvannen time med hjerteflimmer, abnormal kvalme, bein-hinnebetennelse og sannsynligvis fått
varige mén i begge knær. Noe å ta opp med Helsedirektoratet, spør du meg.

Av Matilde Gaupaas