Pent brukte skarvemenn

IMG_4573

I april hvert år samles 12.000 menn og kvinner for skiløpet Skarverennet. Ikke alle er der for skigåingens skyld.

For et år siden meldte jeg meg på mitt livs første skirenn. Det 37 kilometer lange Skarverennet går fra Finse til Ustaoset under Hallingskarvet, fjellet Arne Næss filosoferte fra og om i «Det gode lange livs far». Skarverennet har over 12.000 påmeldte hvert år hvorav rundt 1400 går i konkurranseklassen.

Jeg gledet meg til togturen. Tog er det transportmiddelet jeg i særklasse foretrekker. Det var fredag, og etter lettere akademiske øvelser i kjente omgivelser på øvre Blindern satt jeg i NSBs tog på Oslo Sentralstasjon klar til avgang. På toget krydde det av skikledde skikkelser trass i det var helga etter påske. Det var en god følelse, en følelse av at «nå er du sunn, norsk og har de rette verdiene». Jeg var neppe den eneste som følte dette på turen, men dog i en litt annen setting.

Togturen startet rolig. Vi rullet sakte ut av Oslo som badet i vår. Jeg skulle gå på ski – deilig! Det var over en måned siden det hadde vært tilstrekkelig skiføre i de nære områdene av Oslomarka tenkte jeg. «Ptsjss», damegjengen over gangen avbrøt tankerekka av at det ble sprettet en boksøl. 4-5 middelaldrende kvinner i skiklær okkuperte setene på motsatt side, de skulle åpenbart gå Skarverennet.

Etter avbrytelsen av tankerekka fisket jeg fram noe lesestoff. Togturer er perfekte for lesing med stadige blikk ut vinduet for å se på landskapet. Bare ikke på denne togturen, for damegjengen på andre siden av gangen hadde tenkt det annerledes. Som sedvanlig i Norge steg stemningen og frilyntheten med hvert «ptsjss» som lød i vognen. Damegjengen var på fest. Motvillig overhørte jeg samtalene deres på togets ferd oppover Hallingdal. «Få se på meldingen da!?» etter fulgt av latter er noe av det første jeg la merke til.

Forbi kom en mann i ullundertøy og skilue. Lange blikk fór gjennom vognen og i det han gikk gjennom skyvedørene til neste vogn fniste de; «tjihihihi, så du han eller? Han var heit da!», etterfulgt av en ny runde kaklende latter. Timene på toget ble ikke helt slik jeg hadde forestilt meg med avslappende lesing i dus togkupé. Etter sigende hadde minst en i jentegjengen avtalt et møte med en potensiell partner ved hotellet for natten. De gikk av på Geilo hvor festen deres fortsatte, mens jeg toget videre for overnatting i privat hytte på Finse.

Høyfjellsidyll

37 kilometer på ski lå foran meg etter en kraftig frokost. Ved Finse stasjon hersket et vakkert kaos. Skiløpere ankom i stadig innrykk med ekstratog. De obligatoriske snakkemakerne ga «nyttig» informasjon over sine sprakete høyttalere. Ski ble smurt og beskjeder ropt. Reklameposer inneholdende rosiner, kjeks og en rosa skihals ble delt ut. Det var sol bak et sviktende skylag og noen få minusgrader. Det var med andre ord perfekte forhold for både skigåing og sjekking.

Løypa fra Finse starter med en lang oppoverbakke. Etter å ha overkommet denne flater det ut og løypa går på langs under mektige Hallingskarvet. I sol og godt føre er naturopplevelsen formidabel. Jeg skimtet Tvergastein, hytta til Arne Næss i det fjerne. Tempoet var behagelig, dette var ikke et konkurranseløp for majoriteten av deltagerne og det synes. Det var kos og mosjon som sto i fokus her. Konkurranseløperne har egen trase rett ved siden av trimklassens. I tillegg starter konkurranseklassen uvanlig nok senere enn trimklassen, til hele trimklassens beskuelse.  Hallingskarvet nasjonalpark badet i sol, svette toppluer og god stemning. Opp-levelsen på toget var langt borte. Helt til enden av løpet.

Fugleberget

Siste drikkestasjon var forbi. Jeg hadde fått gnagsår trass sportsteip på ankelen. Foran meg sto to menn og fiklet med en sekk. Mer smurning kanskje? Ja, men i en litt annen betydning. Opp fisket de en flaske Jägermeister, de så på hverandre og smilte bredt. Jeg nærmet meg en høyde med en mengde mennesker på. Flere sekker ble åpnet og ut av dem kom det for det meste øl og sitteunderlag. At ølen hadde humpet seg gjennom 30 kilometer og neppe hadde noe kullsyre igjen så ikke ut til å sette en demper på stemningen. Brede glis og stendig latter, på folkemunne kalles det fugleberget. Vedvarende kakling over skåling med boksøl gjallet fra berget.

Det er cirka tre kilometer utforkjøring til målgang Ustaoset. Utenfor løypa sto en mann for å skifte på overkroppen. Ikke så uvanlig i seg selv, det er lurt å skifte svette og våte trøyer for ikke å bli kald når man stopper. Det som var noe uvanlig var at han tok på seg deodorant. Og gikk oppover igjen! Han hadde båret med seg deodorant, skift og sannsynligvis noe
alkoholholdig drikke over 30 kilometer for dette. Han skulle til fugleberget, og ingen skjemmende odør skulle ødelegge for hans sjanser på det motsatte kjønn.

Traseen i nedkjøringen var naturlig nok blitt noe isete, den ligger i tillegg på skyggesiden. Om det var alkoholen, generelt overmot eller dårlige forhold som preg-et den vaklete plogingen hos noen av utforkjørerne var vanskelig å bedømme, inntil jeg kom i mål. For noen var det åpenbart alkoholen som hadde gitt nedsatte plogeferdigheter. Ved målgang ble jeg igjen møtt av høyttalere og reklametelt med gratismateriell. Det ble ikke servert alkohol i målområdet, slik de gjorde tidligere. Det ble visstnok tendenser som var i overkant rølpete selv for Norge å være, så de bestemte seg for å avslutte alkoholserveringen. Alkohol hadde noen av de deltagende fått nok av allerede så det var like greit.  Langt fra alle var beruset,  men det var visse som hadde fått sin dose. Det ble en kort kø for å vente på bussen for transport tilbake, men noen hadde ikke tålmodighet til å vente. Det dunstet alkohol i det de karret seg forbi køen. For de som hadde togtransport tilbake ventet en grusom togtur med oppkast, sang og skrål. Vel å merke, om de da selv ikke var overstadig beruset. Da må tog med en drøss andre i samme lune være midt i blinken.

Festen er ikke over

Det er langt fra tilfellet at alle som deltar i Skarverennet er der for å drikke seg fulle og speide etter mulige partnere, men det er helt tydelig en del. Hotellene på Finse, Ustaoset og i Geilo-området har gode fortjenester i baren, og det går utover opp-møtet til skirennet. Noen er simpelthen så preget av fredagens alkoholinntak at 37 kilometer på ski ikke frister særlig lørdag morgen. Andre igjen har ikke tenkt å gå rennet i det hele tatt, de har ikke med ski engang. De er her for det sosiale som utspiller seg på kveldene før og etter rennet. Det består i å nyte godt med drikke under påskudd av å være sunn og på fjellet. Som singel ligger det en potensiell ekstradimensjon i å finne en partner, en partner som i alle fall på overflaten symboliserer sportslighet og mosjon. En partner du neppe vil møte på byen i Oslo eller Bergen.

Det var fortsatt helg, attpåtil lørdag uten skirenn dagen etter. På bussen avtaltes møter på hotellbarer hvor sjekkingen kunne fortsette. Lørdag er den store kvelden for rølp og sjekking.

Det er her de møtes, pent brukte skarvemenn og kvinner.

Tags: ×