Ved vitenskapens grense

asteroid_2469300b

Hvor går grensene for vitenskapen og hva er vitenskapelig relevant? Der noen mener det ikke finnes noen særegen vitenskapelig metode (Chalmers 1999), vil jeg fastholde at vitenskapen skiller seg fra andre former for kunnskapservervelse på særlig to måter: 1) I kraft av kunnskapens argumentative struktur, og 2) via idealet om prinsipiell tilgjengelighet. Som en drøfting av hva som regnes som innenfor og utenfor vitenskapen, foreslås et skjema for å forstå vitenskapen etter hva som studeres: 1a) Faktiske eller 1b) antatte forhold, som er 2a) i verden eller 2b) utenfor verden.

Hvor går grensene for vitenskapen og det vitenskapelige? Dette brysomme spørsmålet står sentralt i  vitenskapsteorien, og antakelser om «det vitenskapelige» utgjør grunnlaget for de ulike disiplinenes praksis. Tanker om hva som er innenfor og utenfor vitenskapen fungerer som rettledende prinsipper. Allikevel deler disiplinene visse grunnleggende egenskaper, i kraft av å tilhøre det vitenskapelige prosjekt. Til forskjell fra andre former for kunnskapservervelse er vitenskapelige disipliner institusjonalisert etter prinsipper om systematisk, offentlig og fundamental forståelse av visse saksforhold. Det har til alle tider eksistert mer eller mindre systematiske tilnærminger til kunnskap (i form av studier), det være seg religiøse, biologiske eller kulturelle, men aldri som selvstendige, profesjonelle system, myntet på kunnskapsprinsippene om allmenn tilgjengelighet og argumentativ struktur. Det er dette som skal oppholde oss denne gang: Nemlig at vitenskapen er særegen sammenliknet med andre ervervsformer særlig i kraft av idealet om prinsipiell tilgjengelighet.

Kunnskapens prinsipielle tilgjengelighet
Vitenskapen er en systematisert form for kunnskapsøkning, og dens hensikt er å tilfredsstille den allmennmenneskelige egenskap av sannhetssøken (se: Zagzebski, 2012, kap 2,2 for en diskusjon av denne egenskapen). Når higen etter sannhet antas å være universell, gjelder det på to måter: For det første er sannhetssøken universell i form av å være en delt karakteristikk ved alle mennesker, og for det andre er kunnskapen man søker universell i form av prinsipiell tilgjengelighet.

At kunnskapen man søker via vitenskapen er universell og prinsipielt tilgjengelig, innebærer at visse former for potensielt sann kunnskap faller utenfor vitenskapens domene. Naturlig nok er andre kunnskapsformer og tilnærmingsmåter mulig, men det er her snakk om den vitenskapelige kunnskapsforståelsen (epistemologi) og dens ervervelse (metodologi).

Et eksempel på et slikt skille mellom hva som er innenfor og utenfor opptegnes på høyst underholdende vis av Richard Dawkins (2002). For å vurdere sannhetsgehalten til påstanden om at det var meteorittnedslaget i México-golfen som for 65 mil. år siden utryddet dinosaurene, kan man benytte seg av ulike framgangsmåter: 1) Det har blitt åpenbart for x fra guddommelig hold at dinosaurene døde av denne grunn, 2) i all hemmelighet har x fått ta del i skjult kunnskap om at dinosaurene døde av denne grunn, 3) en høyst overbevisende drøm fikk x til å innse at dinosaurene døde slik, 4) et bindende dogme krever at x må mene at dinosaurene døde slik.

Disse tilfellene er selvsagt latterlige i en vitenskapelig kontekst, og viser tilfeller av kunnskapservervelse som altså faller utenfor. Sett at dinosaurene faktisk døde av den antatte grunn, og at x dermed har en sann oppfatning uavhengig av erversformen, gjør det fremdeles ikke kunnskapen vitenskapelig relevant. Dette skyldes at den ikke deler den vesentlige egenskap av å være prinsipielt tilgjengelig. Som systematisk kunnskapservervelse holder det ikke at kunnskapen er sann. Den må også erverves på riktig vis. Vitenskapens oppgave kan dermed sies å selektere, etterprøve og eventuelt validere/falsifisere ulike bidrag til vår felles kunnskapsbank. Dette er også et eksempel på argumentativ struktur som ikke er vitenskapelig, nettopp fordi den må kunne formuleres i språk og formidles til andre, slik at den kan forstås av i prinsippet hvem som helst. Det er ingen magisk egenskap ved en vitenskapelig tekst som skaper forståelse for den rette leser. Kunnskapens argumentative struktur krever at kunnskapen må være overførbar, og at den kjøpes i kraft av sitt argumentative innhold – ikke dens produsent eller det magiske papiret det er skrevet på.

Vitenskapelig kunnskap
Så hva særpreger den vitenskapelige tilnærmingen til kunnskap? Hvis definisjonen av kunnskap er «sanne oppfatninger» (jf Audi 2010), er vitenskapen begrenset til å behandle en viss type sanne oppfatninger. Når oppfatninger bare kan holdes av subjekter, melder spørsmålet seg om man kan vinne sann kunnskap om verden via personlige erfaringer og egen erkjennelse? Hvis man forutsetter universelt delte kognitive og epistemiske egenskaper ved mennesket i seg selv, blir svaret naturlig nok; ja. Nå er det en gang slik at det er mennesker som utøver tankearbeid, vurdering og erkjennelse, og at all kunnskap kommer til i ett eller annet hode. Vurderingen er heller hvilke deler av vår egen erkjennelse som er relevant for vitenskapen. Dette må være kunnskap som strekker seg utover den enkeltes egenerfaring, gjerne med universelt anslag – erkjennelser som er prinsipielt tilgjengelige.

Men hva innebærer denne tilgjengeligheten, og er selv den prinsipielt tilgjengelige kunnskapen reelt tilgjengelig? La meg eksemplifisere: Det er etablert sosiologisk kunnskap at en rekke seleksjonsmekanismer forhindrer aktører i å nå spesialiserte ekspertiseposisjoner, via oppdragelse, skolegang, omgangsmiljø, interesser osv. Mye av vitenskapelig kunnskap har blitt så kompleks at selv den minste spesialisering krever livslang dedikasjon. Kan slik kunnskap sies å være tilgjengelig for alle med normalt fungerende kognitive evner? Den er tilgjengelig, i prinsippet, da det forutsettes at det ikke er noe essensielt annerledes ved den enkelte person som skulle forhindre ervervelsen av samme kunnskap, under ellers like forhold. Man må muligens ha gjennomgått det samme livsforløpet for å oppnå visse typer kunnskap, men det er i prinsippet tilgjengelig for alle med normalt fungerende kognitive evner.

En kan spørre om et slikt idealisert prinsipp er verdt å beholde, hvis det ikke kan oppnås i faktisk forstand. Ja så absolutt, fordi det her er snakk om en egenskap ved kunnskapen (prinsipiell tilgjengelighet), og ikke en egenskap ved mennesket som kunnskapsbærer (at man er den faktiske bærer av en gitt kunnskap). Som nevnt vil et par av disse egenskapene ved vitenskapelige relevant kunnskap være prinsipiell tilgjengelighet og dens argumentative struktur. Nå kan det innvendes at man bør søke en forståelse av vitenskapen via dens praksis og metode, ikke via egenskaper ved kunnskapen som søkes. Mot dette vil jeg fastholde at kunnskapenstypene og -idealene vitenskapen retter seg mot, legger konkrete føringer for dens praksis og metode. Slik blir det ufruktbart å primært rette seg etter middelet (praksis og metode), framfor målet (en viss type kunnskap).

Hva er vitenskapelig interessant: Tingen for meg, eller tingen i seg selv?
For at vitenskapen skal være noe mer enn kun et arkiv over enkeltmenneskers opplevelser, selvbiografiske nedtegnelser og subjektive livsverdener, må den søke kunnskap om tingene i seg selv. Som Freges (Farber 1962:57) klassiske eksempel tilsier, er det absurd å utelukkende orientere seg etter bevissthetens forhold til et objekt, som; havet (som om havet var et psykologisk fenomen), framfor å søke en forståelse av havet i seg selv. Det finnes minst to måter å tilnærme seg et hvilket som helst fenomen på: Man kan i normalvitenskapelig forstand tilnærme seg tingene med en ambisjon om å vinne kunnskap om tingene i seg selv. På annet vis kan man redusere ambisjonsnivået til kun å gjelde et studie av tingene for oss (def. Fenomenologi). Omsatt i eksempelform kan man si at selv sosialt konstruerte fenomen har en mer eller mindre objektiv eksistens, som kun lar seg studere via en ontologisk og normalvitenskapelig tilnærming. En tilnærming som fraskriver dette aspektet ved et fenomen på bakgrunn av at «vi kun har tilgang til tingene slik de framstår for oss», må med nødvendighet redusere sitt studie til veldig få fenomen. Vitenskapens metodikk er nettopp til for å «kontrollere for» slike forhold, for å muliggjøre studiet av tingen i seg selv.

Sosiale fenomen er særlig utsatt for lekfolks (vår og alles) egenerfaring, og det er her man kommer til kjernen av vitenskapens funksjon som kunnskapsprodusent. For å forsvare sin posisjon som i en særlig priviligert relasjon til den sosiale virkeligheten, kan ikke samfunnsfagene nøye seg med kun en fenomenologisk beskrivelse av tingene for oss, men må relatere vår subjektive og egenerfarte livsverden til den aggregerte og overindividuelle sosiale virkelig. Her har vi kommet til den høyt aktede hermeneutiske innsikten om at man i humanvitenskapene fortolker en allerede fortolket verden, som også er et objekt for vårt studie – ikke i kraft av å være subjektive og mentalt interne hendelser, men i kraft av å være relevante for den ytre verden.

En firefeltstabell for klassifisering av vitenskapen
Når det har blitt avklart hvilken type kunnskap vitenskapen er interessert i, vil jeg fremme en firefeltstabell som oppsummerer mulighetene for hva som lar seg studere innenfor vitenskapssystemet. Denne forståelsen av vitenskapelig kunnskap vekker kanskje misnøye blant noen, nettopp fordi det foregår en rekke arbeider innen akademia som ikke omfavnes her.

Trykk på

En kan skille mellom to typer kategorier for vitenskapelig kunnskapserverelse, etter hva som studeres: 1a) Faktiske eller 1b) antatte forhold, som er 2a) i verden eller 2b) utenfor verden.

*Utenfor verden gjelder i to former:
– 3/4a: I konkret forstand studeres forhold utenfor verden av astronomi og teoretisk astrofysikk. Her betyr «utenfor verden», utenfor vår egen verden.
– 4b: I abstrakt forstand studeres antatte forhold utenfor verden av metafysikken (innenfor vitenskapen og av religionene utenfor vitenskapen). Her betyr «utenfor verden», utenfor det materielle.

Beskrivelse av forholdet mellom teori og empiri i samfunnsvitenskapen:
– ↑ Oppadgående pil fra antatte til faktiske forhold: Tilsvarer deduksjon, der antatte forhold brukes for å forklare/gi mening til observerbare faktiske forhold.
– ↓ Nedadgående pil fra faktiske til antatte forhold: Tilsvarer induksjon, der faktiske forhold utgjør empirisk belegging for generalisering.
– ◌ Feltet for/ definisjon av gode forklaringer/ bevis: Beskriver forskningsoppleggets runddans, der samspillet mellom teori og empiri, enten via deduksjon eller induksjon, kommer sammen i en empirisk belegging av tidligere antatte forhold, eller en forklaring av avdekkede faktiske forhold.

Avslutning
Det ligger visse føringer i begrepet «å studere», for hva slags form for kunnskapstilnærming modellen beskriver. At noe «studeres» forutsetter en systematisk tilnærming myntet på økt forståelse av saksforholdet. Dermed er det naturlig at visse kunnskapsformer faller utenfor denne modellen, da vitenskapelig kunnskapsforståelse er prinsipielt tilgjengelig for ethvert normalt fungerende kognitivt menneske, og som lar seg formidle via argumentasjon.

Så noe faller utenfor vitenskapen. Spørsmålet blir da om dette er et problem. Naturligvis ikke. Som Weber (2008:342) sier, kan vi bare iaktta en ørliten del av virkeligheten av gangen, og vitenskapen er et redskap for å systematisere vår sannhetssøken. Problemet oppstår først hvis man kaller kunnskap som ikke oppfyller kravene om prinsipiell tilgjengelighet og argumentativ struktur for vitenskap.

Litteratur
Audi. 2010. Epistemology – A Contemporary Introduction to the Theory of Knowledge
Chalmers. 1999. What is this thing called science?
Dawkins. 2002. Ted.com. Militant Atheism. Oppsøkt: 9.3.2013
Farber. 1962. The Foundation of Phenomenology
Weber. 2008. «Samfunnsvitenskapenes «objektivitet»», i Introduksjon til samfunnsvitenskapene
Zagzebski. 2012. Epistemic Authority