Hva er medborgerskap?

medborgerskap

Kan vi ha en seksjon som heter «medborgerskap» uten å være sikre på hva begrepet innebærer? Det er spørsmålet jeg spurte meg selv etter å ha lett etter en formell norsk definisjon uten hell. Jeg kjenner mentalt på hva det betyr for meg:  kontakt mellom mennesker og hva man i fellesskap kan eller burde kunne utrette. Men hva innebærer det egentlig?

Hvis vi ser på selve sammensetningen av ordet ender vi opp med borgerskap, og det å være med. Det har blitt sammenlignet med amerikanske «citizenship» og betyr «statsborgerskap» på svensk. Men på norsk er det noe mer enn juridiske rettigheter og plikter. På barneskolen da vi ropte «Er dere med?!» kunne det for eksempel handle om fotball: hvis mange nok var med ble det spill og moro i fellesskap. Hvis medborgerskap handler om å delta må det finnes like mange former for medborgerskap som det finnes variasjoner av fellesskap.

I innføringsemnet SOS1000 lærte vi om teorier som sier noe om fellesskap og samfunn. Vi lærte at de klassiske sosiologiske teoretikerne prøvde å finne forklaringer på hvordan man søker å fungere som et hele i stadig mer komplekse samfunn. Gemeinschaft/ Gesellschaft, mekanisk og organisk solidaritet beskrives i nære og sammensatte samfunnstyper. Medborgerskap i ulike samfunnstyper vil fortone seg forskjellig og det kan vi skrive mye om, men kan vi si noe om hvilken medborgerskapsform som er best? Thomas Hylland Eriksen skriver dette:

«[…] det er et dogme i mye sosiologi og antropologi at mest mulig fellesskap er av det gode. Ikke alle har det sånn. Jeg kjenner folk som bor på Furuset og liker det fordi de slipper å hilse på naboen, de kommer fra norske bygder og er fed up med Gemeinschaft. Ofte flytter jo folk til byen for å realisere friheten, ikke for å styrke tryggheten.»

Som bygdeværing av opprinnelse kjenner jeg meg igjen i dette, men jeg fikk en oppvåkning nylig da min far ble syk og jeg besøkte hjembygda mi i Nord-Norge. Fersk fisk og kaker kom inn døra hver dag, «bygdedyr» er altså ikke alltid skadedyr. Men bygda oppleves fort kjedelig og fastlåst. Et tema som går igjen når det diskuteres lokalpolitikk er om flere beslutninger må kunne tas på lokalt plan av menneskene som påvirkes av dem. Personlig synes jeg også at flere avgjørelser bør kunne tas desentralisert, men er samtidig opptatt av ideen om en global landsby. Er begge deler mulig? I så fall må vi klare vi å organisere oss og fordele oppgaver og goder på de små plan, og i tillegg tilpasse oss en stadig voksende omverden.

Kriterier for medborgerskap

«Nasjon» betydde opprinnelig på fransk de som var med på å styre, og på tysk et kulturfellesskap. Da nasjonalstatene oppstod etter den franske revolusjonen handlet det i tillegg om landegrenser og statsborgerskap. I Norge har vi en kulturdebatt gående som vel i realiteten handler om hvor mye medborgerskap med folk med andre kulturer vi tåler før vi «glemmer» vår egen kultur. Gjennom kulturelle symboler knytter vi oss til hverandre og bygger fellesskap. Mener man dermed at felles kultur burde være et kriteria for medborgerskap? I så fall vil de som forfekter denne meningen knytte «medborgerskap» til «nasjonalisme».

Hvis vi tenker oss statsborgerskap som kun et praktisk organisatorisk redskap. Trenger det egentlig å påvirke medborgerskap i form av solidarisk fellesskap? Og kunne ønskede solidariske fellesskap i seg selv vært grunnlag for statsborgerskap heller enn geografiske og etniske grunnlag? Historier om klassereiser fremkaller ofte begeistring og betegnes som «solskinnshistorier». Mennesker som kommer hit til landet i håp om å heve sin levestandard møter ikke nødvendigvis like stor begeistring. Det er ikke nok å være sulten og lei av kummerlige forhold i hjemlandet. Det er heller ikke nok å vise til at du oppleves som en medborger av andre nordmenn. Hvis du ikke kan bevise at ditt grunnlag for å være medborger i landet er de samme som myndighetene har fastsatt blir du avvist og utvist. Å være medborger i et uformelt fellesskap er altså ikke et grunnlag for juridisk statsborgerskap, men statsborgerskapet er et svært viktig grunnlag for å kunne delta i et ønsket fellesskap.

«Supermedborgere»

Det uformelle aspektet ved «medborgerskap» handler om i hvilken grad man er et medmenneske. Solidaritet og empati er stikkord her. Noen «ofrer livet» og reiser til Brasil for å hjelpe gatebarn. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at takknemlighet fra dem man hjelper er et mål og en gode i seg selv jfr. bytteteorier. Men spørsmålet mitt er likevel: Finnes det en klasse av «supermedborgere»? Er jeg en del av denne klassen når jeg er for at alle skal ha det bra, både mennesker og andre dyr, og at all menneskelig aktivitet må være bærekraftig? Eller må jeg ofre mitt liv og aktivt jobbe for det? Er det overhodet mulig å organisere verden slik at alle som lever i den fungerer som medborgere som tar ansvar for at alle skal ha det like godt? Det store spørsmålet er: Hvor langt rekker vår «medborgerskaplighet»?!

Er du klokere nå?

Det er mye mer jeg kunne tenkt meg å skrive om i denne teksten: for eksempel om at det er planlagt en revisjon av grunnloven ved jubileet i 2014 som implementerer menneskerettighetene, og dermed et større globalt ansvar. Jeg tenker meg at selve ordet «medborgerskap» kan ha ulik mening for mennesker i ulike situasjoner: for eksempel at for papirløse vil det bety essensiell trygghet, mens det for mennesker underlagt fascistisk styre vil bety tap av frihet. Miljøforkjempere vil kanskje legge vekt på kollektivt ansvar og solidaritet med kommende generasjoner, òg – burde det for oss i Vesten innebære et særskilt globalt ansvar?

Jeg håper at du kommer på noen aspekter ved medborgerskap som jeg har glemt.

Det er jo nettopp det som er så spennende med sosiologi: vi går aldri tom for tema. Vi kan ta et aspekt ved det nære eller det globale samfunnet: Vi kan vri og vende på det og tro at vi vet svaret. Vi kan høre på en professor som sier «sannheten», fordi vi er klar over at vi selv fortsatt er lekfolk. Men, så kan vi bli overrasket igjen av et argument som syntes å ha ligget skjult. Akkurat som i aktør- og systembaserte samfunnsteorier er det avgjørende fra hvilket perspektiv man ser. Jeg mener at «medborgerskap» derfor er et begrep og et sosialt fenomen som flyter i løse lufta. Det kan sees fra uendelig mange vinkler og har ingen mening uten å bli satt i en spesifikk kontekst som for eksempel solidaritet. eller nasjonalisme.