Om sauer og ulver. Hva utdannes vi til?

Flock of sheep, New Zealand, Pacific

Dannelsen av medborgere skjer i hovedsak gjennom utdanningssystemet, men hva er det som kommer ut «på den andre siden»: kollektivt bevisste medborgere eller individualistiske enkeltindivider?

I demokratiske samfunn er dannelse en av de mest sentrale verdiene og allmenndannelse er på mange måter en forutsetning for et velfungerende demokrati. Dannelse er imidlertid et relativt bredt og omfattende begrep. Hverdagsbruken av ordet kan gi assosiasjoner til over gjennomsnittet kunnskapsrike personer, som for eksempel folk som er veldig gode i Trivial Pursuit og Bezzerwizzer, samtidig som at det kan gi assosiasjoner til å kunne «oppføre seg», eller det å inneha mye kulturell kapital.

Dannelse viser på den ene siden til den subjektive utviklingsprosessen individet gjennomgår i løpet av livet, der det aktivt skaper sin egen personlighet. I tillegg viser dannelsens objektive side til de hegemoniske idealene i samfunnet som individet skal leve opp til og tilegne seg gjennom dannelsesprosessen. Begrepet kan her forstås som en speiling av ideene og kulturen i samfunnet. Kort oppsummert er dannelse en fri og uendelig prosess, der individet utvikler sin egen personlighet og læres opp til å fungere som en adekvat medborger, samtidig som at det blir bevisst på den kulturelle arven det er en del av. Til tross for at dannelse kan forstås på flere måter er det mulig å peke på én fellesnevner: dannelse skapes og utvikles gjennom en sosial prosess.

Dannelse er en elementær del av utdanningsprosessen, og har vært det lenge. John Dewey skrev tidlig på 1900-tallet om skolen som det sosiale sentrum og som en av de viktigste arenaene for sosialt samvær ved siden av kirken og familien. Dewey peker på fire utviklingstrekk som førte til at skolen fikk en større rolle som sosialt sentrum. Først og fremst forenklet nye oppfinnelser og teknologi spredningen av ideer gjennom bøker og magasiner, noe som gjorde at mennesker lettere kom i kontakt med hverandre. Sekularisering og oppløsning av sosiale autoriteter gjorde for det andre at den autoritære sosiale kontrollen og disiplinen i større grad ble overført til skolen. Den tredje utviklingstrenden innebar en forening av intellektuell kunnskap og hverdagsforståelse, som resulterte i at skolen i større grad åpnet seg for lekmannen. Sist, men ikke minst, ble skolegangen forlenget slik at stadig større deler av menneskets liv foregikk på skolen og i skolesystemet.

Alle disse utviklingstrendene har fortsatt utover det 20. og 21. århundre. I Norge har vi i dag 10 år med obligatorisk grunnskole, mens de fleste går 13 år eller mer på skolen. Den forventede levealderen i Norge er i underkant av 80 år, noe som vil si at vi i gjennomsnitt bruker rundt en sjettedel av livet på skolebenken. Det er ingen tvil om utdanningssystemets sentrale rolle i våre liv.

Saueflokken og ulvene

Ifølge Dewey er utdanningens rolle å få individet til å ta del i menneskehetens sosiale bevissthet; å stimulere det til å ta del i fellesskapet. Men på hvilken måte skal det ta del i dette fellesskapet? Utdannes vi til en lydig saueflokk eller til selvstendige ulver?

Ulvene utdannes til å kunne tenke selv og reflektere, de har fri vilje og egen personlighet. Utdanningens rolle er for ulvene å bidra til deres personlige utvikling. Sauene derimot trenes til å delta i fellesskapet og til å være en ressurs for samfunnet. Sauenes grunnleggende rolle er å tjene samfunnet, i form av produksjon og reproduksjon, og å fungere som tannhjul i samfunnets enorme maskineri. Utdanningens rolle blir her for samfunnet en investering i human kapital. Det ligger imidlertid et par paradokser innebygd i dette.

Både historien og demokratiet blir skapt og drevet frem av ulver og individuelle tenkere, samtidig som at demokratiet og historien er avhengig av den kollektive saueflokkens ressurser og lydighet for å kunne fungere. Demokratiet er med andre ord avhengig av både sauer og ulver. Samtidig er det selvfølgelig ikke gitt at individet ikke skal kunne ha en personlig utvikling, kunne få tenke fritt og ha en fri vilje, selv om utdanningen er en kollektiv prosess. Utdanning som en kollektiv prosess utelukker ikke individualitet, på lik linje med at utdanning som en individuell prosess ikke utelukker kollektivitet.

I et demokratisk samfunn kan forholdet mellom kollektivet og individet sees som relasjonelt: et demokratisk samfunn krever både utdanning av individuelle, autonome og selvstendige individer, samt individer med fellesskapsfølelse og demokratiforståelse. Selvstendige individer er viktige fordi et demokrati formes av frie viljer og selvstendige meninger. Demokratiske, kollektivorienterte individer er viktig fordi lojalitet og demokratiforståelse utgjør demokratiets grunnmur.

Et eksempel på dette kan vi se i dagens Norge. Skolen har i dag et stort fokus på at elevene skal utdannes til refleksjon og selvstendighet, og Norges befolknings består for det meste av relativt frie og autonome individer. I prinsippet kan man når som helst kan flytte fra landet, slutte å betale skatt, rane en bank, og så videre (selvfølgelig ikke sanksjonsfritt, men det er i teorien mulig). Imidlertid er vi fortsatt helt avhengige av fellesskapet og systemet for å fungere som frie individer. Vi betaler skatt mot sosiale goder, vi må jobbe for å tjene penger og bruke penger for å leve.

På samme måte er den norske staten avhengige av at de frie medborgerne i Norge er lojale og solidariske og betaler skatter og avgifter, samt at de produserer produkter og kunnskap. For å skape denne følelsen av lojalitet hos befolkningen må Norge, gjennom dannelsen og utdanningen bevisstgjøre individet om hvilket sosialt fellesskap og hva slags kultur det tilhører. Individet og fellesskapet står som vi ser i et avhengighetsforhold til hverandre, og utdanningens rolle er tilsynelatende å pleie dette avhengighetsforholdet.

I fremtiden

Utdanning er som sagt både en individuell og en kollektiv prosess. Men i et samfunn som er i konstant forandring, hvor vi bare kan ane hvordan virkeligheten vil se ut om 20 år, hva skal utdanningens rolle da være?

En stor debatt mellom norske fagpersoner og -miljøer tok for et par år siden for seg rollen til høyere utdanning. Hva bør studenter lære i dag? spør Bernt Hagtvet, Inga Bostad og Odd Einar Dørum, henholdsvis professor ved UiO, viserektor ved UiO og stortingsrepresentant fra Venstre, i en kronikk i Aftenposten 20. april 2009. De mener at tiden er inne for en mer dyptgripende debatt om hva formålet med høyere utdanning skal være og hvordan og hvem som skal forme dette formålet. Blant annet mener de at studentene må utfordres mer systematisk:

Så tidlig som mulig bør studentene tilegne seg den vitenskapelige ethos, det vil si fryktløst å stille interessante spørsmål; vite hvor kunnskapskilder kan oppsøkes; innta en kritisk holdning til alle overleverte sannheter; prøve bevisst å tenke nytt og med klare begreper; lære å uttrykke seg presist, nyansert og interessevekkende; se svakheter ved egne resonnementer, og vite hvilke tanketradisjoner de befinner seg i – deres begrunnelse, grenser og alternativer.

I slike debatter får ofte de mest fremtredende aktørene på feltet en viktig rolle. Derfor kan nye pensumreformer ved stjerneuniversitetene i USA kanskje gi indikasjoner på hvilken retning utdanningen kommer til å ta framover. I den nevnte kronikken trekker Hagtvet, Bolstad og Dørum frem noen punkter fra de nye pensumreformene til Harvard og Yale, og sentralt i disse reformene er viktigheten av relasjonen mellom individet og fellesskapet.  Studentene skal blant annet lære seg:

–        Å se seg selv som produkter av og deltagere i brede tradisjoner av kunst, ideer og verdier
–        Å forberede til lederskap og til deltagelse i offentligheten
–        Å utvikle en høyt disiplinert intelligens uten å spesifisere på forhånd hva dette talent skal brukes til
–        Å fremme evner og former for dyktighet som er til nytte uansett hvilket studieløp studentene slår inn på av mer spesialisert art etterpå

Utdanningens rolle blir i fremtiden å forberede individet til å ta del i fellesskapet, forberede til offentlig deltakelse og utvikle en generell intelligens beregnet på en uspesifisert fremtid. I tillegg skal utdanningen gi studentene en allmenn «verktøykasse» de kan anvende i møtet med denne usikre fremtiden. Tanken om den fremtidige utdannelsens sikte er veldig lik den John Dewey formulerte for over 100 år siden: «Å forberede barnet på et framtidig liv innebærer å gi det selvbestemmelse».

Medborgernes animalske natur

En demokratisk medborger er hverken bare ulv eller bare sau. En medborger er derimot en kombinasjon, halvt ulv og halvt sau – en norsk versjon av griffen. Problemet med en slik metafor er at den ikke favner bredden, mangfoldet og kompleksiteten i menneskets natur. Vi liker ikke å bli satt i båser og vi trives best i troen på at vi hver og en er unike, selvstendige, autonome, frie og ikke minst viktige individer i den store sammenhengen.

Det kan forøvrig hende at utdanningssystemet spiller nok en viktig rolle i denne sammenhengen, nemlig det å fordele befolkningen inn i slike båser; jo lengre utdanning du tar, jo mer ulv blir du. Men denne diskusjonen om hvorvidt utdanningssystemet produserer sosial ulikhet får dessverre ikke plass på disse sidene. Uansett hvordan syn man har på utdanning, så kan man imidlertid ikke stikke under en stol at vi alle er medborgere, utdannet eller ikke, både ulver og sauer.