Min store røde

min-store-røde-bildet

Jeg liker å se på meg selv som en ganske fornuftig kis. Jeg prøver å spise fisk minst en gang i uka. Jeg ser på Dagsrevyen. Jeg har aldri røyka noe som helst. Jeg studerer og trener regelmessig. En gang lasta jeg til og med ned Dagsnytt 18 som podcast til iPoden min. Det var etter at Radioresepsjonen hadde sluttet å sende, men likevel. Jeg er nok en ganske fornuftig kis som gjør ganske fornuftige ting.

De fleste timene av uka, i hvert fall.

To timer et par ganger i uka går jeg, som så mange andre nordmenn med meg, inn i en transe. En transe hvor Syria får være Syria og Christian Tybring Gjedde får være Christian Tybring Gjedde. Et par timer preget av hopping i sofaen, hytting med neven, hissig ordbruk, klapping og skrik.

Det er United-kamp.

Manchester United. Dette laget fra England som alle plutselig begynte å holde med tidlig på 90-tallet bare fordi at de var gode. Som enda flere begynte å holde med på grunn av en kristiansunder i -99. Laget man absolutt ikke får noe som helst kredibilitet av å holde med. Laget som tidlig begynte å reise på treningsleir til det store utlandet, utelukkende for å tjene penger. DE har jeg lagt min elsk på. DET er laget jeg følger så tett. Ikke bare er jeg en fotballsupporter, jeg er også lidenskapelig tilhenger av det mest populære laget av dem alle. Noe så patetisk.

Jeg beundrer en gjeng med overbetalte spillere som stort sett bare er gode til én ting – fotball. Den ene har hatt sex med en 50 år gammel prostituert dame iført kattedrakt, mens den andre lå med kona til broren sin i åtte år. Disse synger jeg for. Jeg gidder ikke engang nevne de som har blitt tatt for fyllekjøring, narkotikabruk og vold.

Hva er det som får oss til å oppføre oss sånn? Hvorfor bryr vi oss så mye om disse fotballspillerne og deres kjedelige, sponsorbefengte tvitring?

For meg dreier det seg først og fremst om to ting: avkobling og tilhørighet. Jeg gir meg selv lov til å være idiot. Når de stramme herrene i dress setter over fra TV 2-studioet i Bergen til Old Trafford i Manchester, da legger jeg bort det fornuftige. Som sosiologistudent er jeg selvfølgelig mer på «blitt sånn»- enn «født sånn»-siden. Likevel føles det som vi har en iboende trang til å avreagere. Jeg håper i hvert fall at det er sånn. Hvis ikke blir oppførselen vi ser på fotballstadioner rundt om i verden enda mer absurd.

Jeg skal ikke la dette bli en debatt om individualisme i den moderne tid. Dette skal jo ikke handle om noe viktig. Likevel må det nevnes, for fotballen – historiene, ryktene, resultatene, spillestilen, kulturen – det gir tilhørighet og samhold. Uten tvil. Jeg er ikke av typen som mener det er synd at nordmenn ikke prater med hverandre på trikken og at vi er så kalde. Tvert imot. Jeg liker å sitte i fred og høre på det som kommer ut av iPoden (husk: en gang var det Dagsnytt 18).  Men når jeg står på tribunen, da klemmer jeg velvillig han som står ved siden av meg. Han småfeite og litt svette som snakker et språk jeg tror er ukrainsk. Det er en underlig følelse av kameratskap, bygget utelukkende på kroppsspråk og den røde fargen på United-skjerfene våre.

Å være tilhenger av et spesielt lag gir en tilhørighet som er vanskelig å beskrive. Det er et slags kameratskap på tvers av politiske meninger, utseende og musikksmak. Det handler om tilhørighet og identitet. Og det merker jeg, jeg som holder med det mest kommersielle laget av de alle. Jeg tør ikke engang å tenke på hvordan det ser ut når to supportere av et mindre lag finner hverandre.

Samtidig er det skiller mellom supportere av det samme laget. Kall det gjerne inngruppe og utgruppe. Dette skillet har nok blitt ekstra tydelig i klubben jeg elsker. Old Trafford, Manchester Uniteds hjemmebane, fylles nær sagt alltid til randen av mennesker som vil se sjanser og scoringer. 75 765 seter. Mange av disse er turister. Den prototypiske asiatiske turisten viser peace-tegnet til fotografen nær sagt overalt. I tillegg er det mange fra Skandinavia. Veldig mange faktisk. Dette har de «ekte» United-supporterne tatt konsekvensene av.

United-supporterne fra Manchester ønsker seg å skille seg fra turistene. De ønsker ikke å bli satt i samme bås som den rike nordmannen som er i England for første gang. Har du på deg for mye supporterutstyr, vil du fort bli avslørt. Da er du et «christmas tree». Kan du ikke sangene har du ikke ofret nok. Den energien du legger i ditt favorittlag avgjør din plass i supporterhierarkiet. Jeg merker jeg har blitt påvirket av det. Jeg følger sikkert hundre «ekte» United-supportere på Twitter og uten at jeg helt ønsker det, påvirker det meg mot å ta avstand fra den utenlandske fotballsupporteren som ikke tar seg råd til å dra på hver kamp. Riktig, de har lurt meg til å ta avstand fra den fotballsupporteren jeg egentlig er. Fuck.

Men vi fortsetter å synge engelske sanger på vei til byen, vi fortsetter å kritisere vår manager. Jeg klarer fortsatt ikke å forklare hvorfor jeg bruker så mye tid og penger på mitt favorittlag. Idioti eller ei, jeg elsker fotball. Ganske ofte elsker jeg fotballsupportere også, til og med Liverpool-gutta. Hadde det ikke vært for han forbanna Luis Suarez, hadde den pinlige stillheten dominert under vårt første møte. Vi er subjektive, enkle og deilig dumme. Heia fotball.