Medborgerlig frivillighet

Bøsse Medborgerlig frivillighet

I 2010 passerte frivillige organisasjoner i Norge 100 milliarder i verdiskapning, noe som tilsvarer 20 000 per innbygger. Hvorfor investerer vi tid i noe vi ikke får økonomisk utbytte av?

I frivillige organisasjoner blir ikke medlemmene kompensert økonomisk for deltagelse og eventuelle overskudd blir puttet inn i videre drift av organisasjonen. At slike institusjoner er i stand til å opprettholdes har fått samfunnsøkonomer og andre med en rasjonell og opportunistisk aktørforståelse til å klø seg i hodet.

Forklaringer av frivillige organisasjoners eksistens tar utgangspunkt i et skille mellom offentlige og private goder. Rent offentlige goder har alle tilgang til og det er nok til alle, mens rent private goder er det motsatte. Innenfor økonomisk teori har den grunnleggende ideen vært at staten sørger for offentlige goder som veiutbygging og skole, mens markedet skaffer til veie private goder som klær og mat. I en gråsone mellom disse to befinner de kvasi-offentlige godene seg. Situasjonen for de kvasi-offentlige godene er mer kompleks og flere kan fungere som distributører av disse. Det er her de frivillige organisasjonene kommer på banen.

Kort oppsummert og ganske forenklet kan man trekke frem to forhold som fremmer etablering av frivillige organisasjoner i den kvasi-offentlige gråsonen: 1) At det eksisterer en informasjonsasymmetri innenfor markedet som oppleves som problematisk for forbrukeren; og 2) at det eksisterer varer eller tjenester som ikke er rent private. Det eksisterer informasjonasymmetri når enten tjenesteyter eller -mottager vet mer om godets sanne kvalitet enn den andre parten. Varene og tjenestene som tilbys av frivilligsektoren er ofte knyttet til en form for sensitivitet som gjør at det kreves spesielt tillitvekkende organisasjoner for å dekke behovet for dem.

Et eksempel på et slikt kvasi-offentlig gode er blod. Ettersom ikke alle gir blod sirkulerer det begrensede mengder blod i samfunnet. Likevel kan alle havne i en situasjon der de trenger blodoverføring. Siden staten vanskelig kan pålegge folk å gi blod er dette et gode staten ikke kan sørge for. Samtidig knytter det seg et tillitsproblem til at markedet skal distribuere blod. Det kan tenkes at personer gir urent blod og at urent blod videreføres dersom det er økonomisk gevinst å hente. Blod gitt av frivillige donorer, kontrollert og distribuert av personer som gjør dette gratis har derimot ikke dette tillitsproblemet. Her bidrar folk uten andre baktanker enn nettopp å bidra.

Ikke-profitterende organisasjoner opprettes ofte av sosiale entreprenører, drevet av et ønske om å skape sosiale fremfor økonomiske verdier. Videre drift av organisasjonene utføres så av interessenter. Disse personene har interesse av å opprettholde tilgangen til godet organisasjonen distribuerer eller skaper. Både organisasjonene i seg selv og individene i den opererer innenfor en kulturell kontekst. Hvilke goder som oppfattes som private, offentlige og kvasi-offentlige påvirkes av denne konteksten. For eksempel anser nordmenn tjenester som helsevesen og barnehage som offentlige goder staten bør sørge for. Dette er ikke tilfellet i andre land, som USA.

Frivillige organisasjoner opererer i varierende grad i et slags gjensidig avhengighetsforhold til staten. Staten er ofte avhengig av at frivillige organisasjoner dekker de behov som ikke staten eller markedet er i stand til å dekke. Samtidig er ikke-profitterende organisasjoner ofte avhengig av en viss økonomisk støtte fra staten. I tillegg til muligheten for økonomisk støtte kreves det at frivillige organisasjoner forholder seg til gjeldende lover og regler. Staten legger slik rammene for organisasjonenes handlingsrom.

Medborgerskapelig bidrag

Ifølge tall fra SSB utgjorde den frivillige innsatsen i Norge i 2010 til sammen 115 000 årsverk, hvilket tilsvarer nesten 5 prosent av alle årsverk i landet. Samlet stod frivillige organisasjoner som driver innenfor helse og sosiale tjenester samt politiske- og interesseorganisasjoner for omtrent en tredjedel av dette. Slike idealistiske organisasjoner driver med alt fra aktivisering av eldre til menneskerettighetsfremmende arbeid. I tillegg står organisasjoner innenfor kultur og idrett for en svært stor del av den totale verdiskapningen.

Medborgerskap forbindes med en eller annen grad av samfunnsdeltagelse i en demokratisk nasjonalstat. Spørsmålet er om idealistiske bidrag tilsynelatende uten baktanker om gjenytelse er en form for medborgerskap eller om deltagelse i frivillige organisasjoner motiveres av andre ting enn penger.

De idealistiske organisasjonene har som formål å skape et bedre samfunn, ofte ved å forsøke direkte å påvirke enkeltmenneskers livssituasjon. Slike medborgerlige bidrag til fellesskapet er ikke nødvendigvis direkte lønnsomt for personene som yter dem. Dette betyr derimot ikke at slike handlinger er irrasjonelle. Ved å bidra får man muligheten til å bedre et annet menneskes liv, selv om det bare er for en dag eller et øyeblikk. Dette vil, for de aller fleste, oppleves som meningsfylt nok i seg selv til at man bør gjøre noe. Handlinger som utføres fordi man opplever det som normativt rett, er verdirasjonelle. Dette er en type rasjonalitet som verken bør undervurderes eller avskrives i møte med økonomisk rasjonalitet. Da mister man ikke bare muligheten til å forklare frivillig innsats. Man mister også muligheten til å forstå opprettelse og opprettholdelse av en rekke ordninger av vesentlig samfunnsmessig betydning, fra bloddonering til leksehjelp.

Verdige mottagere                                                             

Verdirasjonalitet kan sees som et slags sosialt flokkinstinkt. Vi ønsker i en eller annen grad å være en ressurs for det samfunnet vi føler oss som en del av. Dette ønsket kan komme av en erkjennelse av at vi selv eller noen vi er glad i kan havne i en situasjon der man vil være avhengig av hjelp fra andre. Det er et spørsmål om å kunne identifisere seg med andre mindre heldige skjebner enn ens egen. Her støter imidlertid medborgerlige bidrag på et potensielt problem. Hvilket samfunn man føler tilhørighet til og hvem man føler er rettmessige medlemmer av dette samfunnet vil ha innvirkning på hvem man mener er verdige mottagere av goder.  Dette gjelder både offentlige, kvasi-offentlige og private goder. Dette vil sannsynligvis også ha innvirkning på hvem organisasjoner og enkeltpersoner er villige til å rette sitt arbeid mot. Minoritetsgrupper som samfunnet har vanskelig for å forstå eller som man har et negativt inntrykk av kan fort bli nedprioritert eller rett og slett nektet goder. Dette ser vi for eksempel i debatten om romfolket, der enkelte samfunnsdebattanter åpenbart mener at dette er en gruppe som er uverdige mottakere av goder.

Å identifisere verdige mottakere kan sees som en av utfordringene til frivillige organisasjoner i et heterogent samfunn. For å navigere blant alle samfunnets medlemmer og å vite hvem man skal rette de begrensede ressursene mot blir det nødvendig å avgrense brukergruppen. Organisasjoner vil dermed fokusere på det de selv definerer som verdige medlemmer av den riktige kategorien. Definisjonen organisasjonen operer med vil i seg selv være avgjørende for hvem som oppfattes som hjelpeverdige. Andre vil dermed havne i en gråsone der de enten ikke oppfyller tilstrekkelig med krav til å være medlemmer av mottakergruppa, eller der de tilhører flere mulige mottakergrupper. I denne gråsonen blir det utydelig hvilke organisasjoner som skal møte disse menneskenes behov og de risikerer å bli stående uten noe tilbud. Her har sosiologien store muligheter for å drive samfunnsnyttig forskning. For det første er det behov for å synliggjøre kategoriseringsprosesser i seg selv. For det andre trenger man å forstå konsekvensene av disse kategoriseringene, både på individ- og samfunnsnivå. Kanskje er det her sosiologenes medborgerskapelige bidrag bør komme til uttrykk?