Mellom børs, katedral og karneval – Intervju med Arve Hjelseth

Fotballen befinner seg mellom det tradisjonelle og det moderne. Den er en avansert kommersiell medieindustri, samtidig som at tribunepraksisene er forankret i forestillinger om hvordan fotballen en gang var. Fotballsosiologen Arve Hjelseth har forsket på begge fenomenene.

Arve Hjelseth er kanskje Norges eneste sosiolog som eksplisitt kaller seg fotballsosiolog i mange sammenhenger, til tross for at han på NTNUs nettsted er titulert idrettssosiolog/ økonomisk sosiolog. Vi kjenner mange bindestrekssosiologier, men det er sjelden å se kreative bruk av det i Norge. Inngangen hans var basert på økonomisk sosiologi og kultursosiologiske problemstillinger, som han heftet seg ved som stipendiat i økonomisk sosiologi ved Universitetet i Bergen på slutten av 90-tallet. Innimellom diverse undervisningsstillinger i Trondheim skreiv han kronikker og artikler om fotball, med fokus på moderniseringen av fotballen og hvordan supporterne forholdt seg til dette.

– Gradvis tok en idé form om at jeg kanskje kunne skrive noe mer akademisk om dette. Fra jeg begynte gikk det veldig fort å bli ferdig. Men avhandlingen min er tvers gjennom sosiologisk, selv om den handler om fotball i et tilskuerperspektiv. Jeg har ingen studiepoeng i idrettsfag eller idrettssosiologi, det er ting jeg har lest senere i kraft av at jeg fikk en stilling i samfunns- og idrettsvitenskap ved NTNU i 2008, sier han.

Forholdet mellom de ulike bindestreksgrenene blir også tydelig i tittelen på doktorgradsavhandlingen til Hjelseth: Mellom børs, katedral og karneval. Norske supporteres forhandlinger om kommersialisering av fotball. Først tar den for seg kommersialiseringsprosessene, og dernest supporter-reaksjoner. Supporter-reaksjonene er samlet empirisk gjennom 1802 diskusjonsinnlegg på forskjellige internettforum. På Lyn sin supporterklubb Bastionen sitt forum har avhandlingen blitt utgangspunkt for en egen emnetråd, hvor de blant annet harselerer over anonymiseringen av forumbrukerne. Nedslagsfeltet, i tillegg til temaet, er altså et annet enn avhandlinger flest.

Lek eller alvor?

Det kan være lett å henfalle til å avgrense idrettsfeltet: Er det lek, fritid eller alvor? Hjelseth forteller at den vanlige norske definisjonen, i tillegg til konkurranseelementet, handler om bevegelse og fysisk ytelse. Derfor faller for eksempel sjakk utenfor. Grunnlaget for denne forståelsen er hentet fra den britiske amatøridretten.

Arve-Hjelseth

Arve Hjelseth

– Den moderne idretten har vi i stor grad importert fra Storbritannia, hvor det ble lagt stor vekt på at idrett var en fritids-beskjeftigelse, og dermed lek. Det er det som ligger i amatørbegrepet. Den moderne profesjonelle og kommersielle idretten gjør det selvsagt på ett plan mer alvorlig, men det aller meste av idrettsaktiviteten skjer jo fortsatt på idrettsgledens grunn, sier Hjelseth.

Han forteller videre at et element som flaks ikke nødvendigvis trenger å være en del av idretten, men at flaks kan være med og skape dramatiske momenter som fenger publikum.

– Ofte ser man jo for eksempel at taktiske overveielser i fotball sammenlignes med et sjakkspill. Men det er en viktig forskjell, som er verdt å tenke gjennom: Hvis en sjakkspiller etter nøye overveielse bestemmer seg for å spille en bonde fra e4 til e5, gjennomfører han normalt denne planen uten problemer. En fotballspiller som etter nøye overveielse bestemmer seg for å slå en lang crosspasning mot venstre kantspiller, kan derimot mislykkes. Han kan slå ballen for hardt eller for løst, en motspiller kan fange ballen, eller medspilleren kan misse et enkelt mottak. I mange idretter spiller selve utførelsen altså en større rolle enn i sjakk, der intensjonen avleses mer direkte av handlingen, forklarer idrettssosiologen.

Selv var Hjelseth, etter egne bedømmelser, en jevnt over dårlig fotballspiller og en ganske god løper i begynnelsen av tenårene. Idrettsaktivitetene stagnerte som følge av problemer med ryggen.

– Min inngang til idretten har først og fremst vært tilskuerens; jeg har alltid, også i ungdommen, forsøkt å forstå hva som gjør idrettskonkurranser så interessante for publikums blikk.

Denne kombinasjonen som Hjelseth deler med mange, av å ha drevet idrett i tenårene og vært tilskuer gjør at idrett ofte blir fremhevet som et enkelt samtaletema. «Alle» har en mening om herrelandslaget. På den annen side finnes det sammenhenger hvor det ikke er populært å forholde seg lettbent til idretten. I Kampen om tribunen, redigert av Hjelseth sammen med Hans Hognestad, er det et morsomt eksempel med Runar Døving som tabber seg ut som fotballkommentator i Klassekampen. Han tok ikke idretten alvorlig nok, og flanør-holdningen ble slått ned på av leserne. Hjelseth forsøker å forstå beveggrunnene til dem som ser på idretten, men mener at man burde passe seg for å ta den for alvorlig.

– I tillegg må man forstå forskjellene mellom ulike idretter. For eksempel er showelementet en viktig del av de amerikanske idrettene, men det betyr ikke at det uten videre kan overføres til for eksempel fotball. Det motsatte har vist seg å være tilfelle: Selv om man mener «cheerleadere» har en selvsagt plass i amerikansk fotball, betyr ikke det at det vi kaller fotball blir mer severdig om det innføres der, sier Hjelseth.

Et morsomt sitat i denne sammenhengen er Hekking sitt fra artikkelen Ritualising Football: «Modern society knows of no social activities that involve normal men turning into obsessive maniacs, grown men crying in public and straight men hugging and kissing each other but the peculiar and often overlooked activity of sport». Nettopp denne korte avstanden fra eufori til depresjon som ofte blir vektlagt i fotballsammenheng, og sportssammenheng mer generelt, er med på å bidra til inntrykket av at sport ikke egentlig er så viktig. Dette har også hatt implikasjoner for idrettssosiologien.

– Idrett ble tidligere ansett nettopp som litt lettbeint, det tilhørte ikke de tunge og viktige samfunnsinstitusjonene og var derfor litt suspekt som forskningsfelt. I hvert fall i Norge. Når idrett nå er blitt et viktigere forskningsfelt, også idrett som kultur, tror jeg det henger sammen med samfunnsvitenskapens økende interesse for populærkulturelle fenomener generelt: Å forske på idrett er naturlig når det også forskes på for eksempel musikkfestivaler, folks forhold til TV-serier og lignende.

Fandom is beautiful

Poeten Jan Erik Vold er velkjent for sin idrettsentusiasme, og spør i et dikt «hvem skal kjempe tribunesliternes sak? ». Man kan lure på om fotballsosiologien er svaret. Jonas Bals fremhever i sin bokanmeldelse i Klassekampen at det er en vesentlig styrke ved Kampen om tribunen at forskerne virker pasjonert opptatt av det de skriver om. Tradisjonelt har også fotballsosiologien hatt en tendens til å stille seg på parti med dem som har følt sine interesser truet av fotballens tiltakende kommersialisering.

– Et typisk spørsmål ville vært: «Hva skjer med dem som har sett fotball i 30 år når den moderne fotballens fremste ambisjon er å nå turistsegmentet og folk som vil spise rekesmørbrød mens de går på kamp?», sier Hjelseth.

Denne romantiske forskningstradisjonen blir i Kampen om tribunen kalt «fandom is beautiful», og utenfor akademiske publiseringer finnes det uhorvelige mengder av bøker som kan sies å være relatert til dette perspektivet. Fotballsosiologien har likevel vendt seg bort fra dette.

– Det sentrale for fotballsosiologien er å forstå interessemotsetningene, hvordan de spilles ut mot hverandre og hva som blir resultatet – det varierer også fra idrett til idrett – uten nødvendigvis å ta standpunkt, klargjør Hjelseth.

Fotballsosiologien gir kompetanse som kan brukes til å forstå f.eks. konflikter mellom direktører, supportere og sponsorer, til å kaste lys over de jevnlige sensasjonsoppslagene om voldelige fotballsupportere, og ikke minst til å diskutere for eksempel forskjellen på de som først og fremst følger klubblag og de som først og fremst er interessert i landslaget. Får vi noen gang se en fotballsosiolog i studio analysere en fotballkamp?

– Jeg tror nok de fleste fotballsosiologer forstår seg mer på det som skjer på tribunen enn det som skjer på banen!, sier Hjelseth.

Mellom det tradisjonelle og det moderne

I Kampen om tribunen plasseres fotballen mellom det tradisjonelle og det moderne. I det ligger det at fotballen er en avansert kommersiell medieindustri, strømlinjeformet etter kapitalinteressenes behov på mange måter, samtidig som at tribunepraksisene fortsatt er forankret i forestillinger om hvordan fotballen en gang var.

– Det er ikke sant at alle på Old Trafford eller Anfield er turister som kommer for å oppleve stemning heller enn å skape den. Det som gir status blant fotballfolk er ikke passivt å konsumere atmosfære, men å skape den. Da griper de fleste supportere til forestillingene om hvordan fotballen en gang var, og uttrykker seg med referanse til at de ønsker å vedlikeholde denne typen engasjement. Derfor føres det fortsatt et røft språk, derfor vil de ideelt sett stå og ikke sitte, derfor skal man drikke øl og ikke vin før kampen, derfor gir det mer status om klubben har bakgrunn fra arbeiderklassen for eksempel, sier Hjelseth.

Til tross for at fotballen kan kalles en underholdningsindustri oppgir svært få tilskuere underholdning som motivasjon for å gå på kamp, og her ligger kimen mellom det tradisjonelle og det moderne. Underholdning defineres ofte som det å bli underholdt i form av å oppleve moro, eller koble av fra hverdagslivets kjas og mas, for eksempel ved å se en amerikansk situasjonskomedie på TV.

– Jeg vil si at fotballen befinner seg veldig langt unna denne definisjonen. Jeg pleier å si at fotball ikke dreier seg om avkobling, men om tilkobling: Det forventes at du utviser engasjement, og manges intense støtte til en klubb gjør også at en fotballkamp ofte blir en mental kraftanstrengelse, sier Hjelseth.

Utviklingen ser også ut til å gå i retning av at underholdning er mindre viktig for tilskuerne. TV-en kan kanskje sies å fange opp dem som har den motivasjonen. De har valgt ’exit’, å trekke seg tilbake, i stedet for ’voice’, å forsøke å påvirke, i den innflytelsesrike tyske økonomen Hirschmans termer.

– Data tyder videre på at underholdning i smal forstand er et noe mindre viktig motiv blant fotballtilskuere enn blant tilskuere av andre idretter, også. Det er ingen tvil om at ’voice’ er blitt viktigere. De som gikk lei av fotball for femti år siden sluttet ganske enkelt å se på. I dag er supporterne ofte godt organisert, og de vet å protestere mot mye av det klubbene finner på, forteller Hjelseth.

Mellom akademia og avisspaltene

I tillegg til å få oppmerksomhet som en av få fotballsosiologer, er Hjelseth også engasjert i norsk offentlighet mer generelt. Et raskt søk på atekst gir oss 521 treff, hvorav flere omhandler akademikeres deltakelse i offentligheten. Han skriver kronikker, og blir hyppig benyttet som kommentator av aktuelle hendelser. Kanskje finnes det en felles idealisme i å løfte fotballen inn i akademia, og akademiske analyser ut i avisene? Hjelseth forteller at han synes sosiologisk kompetanse burde være relevant for en rekke samfunnsspørsmål, fra roller som både forsker og samfunnsengasjert synser.

– Det er fryktelig trist dersom det nye publiseringsregimet, med vekt på å få skrevet artikler i stadig smalere tidsskrifter som nesten ingen leser, fører til at sosiologer oppgir sin rolle som deltakere i offentlig debatt. Men heldigvis er det lite som tyder på at dette skjer. Det er vel mer naturlig å tenke på et forskningsmiljø – for eksempel et universitetsinstitutt – som et fellesskap hvor medlemmene har forskjellige styrker og derfor bruker sine ressurser på litt forskjellige måter. Jeg har ikke noe i mot publisering i smale vitenskapelige tidsskrifter altså, det hender jo jeg skriver med et slikt formål selv. Men jeg hadde blitt fryktelig frustrert om jeg «bare» skulle skrive for den typen publikum.

Fotballsosiologiens fremtid

Fotball tar større og større plass på intellektuelle arenaer. VM og EM i fotball blir vist på storskjerm på Litteraturhuset med kommentering av forfatter og fotballspillere, det seriøse fotball-tidsskriftet Josimar (hvor Hjelseth er fast bidragsyter) har etablert seg, og antologien Kampen om tribunen har fått god mottakelse. Til glede for Hjelseth, og alle over middels interesserte i fotball gir dette større rom for gode analyser fremover, både av hva som foregår på banen og tribunen – de forutsetter tross alt hverandre.

Les bokanmeldelse av Hjelseth og Hognestad sin bok Kampen om tribunen.