Skjebnetime for samfunnslimet – om grunnlaget for kvinners medborgerskap

I wanted to change the world but I couldn't fint a babysitter

Kvinner og menn er medborgere, men med ulike forventninger og plikter. De ulike forventningene har historiske røtter, men skaper dagsaktuelle forskjeller.

Man sier gjerne at medborgerskap består av plikter og rettigheter. I tillegg utfyller aspekter som identitet, tillit og deltakelse de formelle rettighetene. I dag er fokuset størst på rettighetene, men hva pliktene er forteller oss noe om hvilke forventinger det er til oss som samfunnsmedlemmer. Gjennom systemer for omfordeling knytter staten normer om rettferdighet, til avgjørelsen om hvem den privilegerer. Dermed innebærer statens utforming av velferdsordninger også en normativ fordeling av legitimitet blant medborgere.

Samfunnslimet – et kjønnet medborgerskap

Siden ideen om medborgerskapet oppsto, har grunnlaget for medborgerskap vært ulik for kvinner og menn.  Alexis de Tocqueville (1805-1859) var en fransk politisk teoretiker, og en sentral skikkelse innenfor den politisk liberale filosofitradisjonen. De Tocqueville mente demokratiet trengte noe mer enn bare et juridisk og institusjonelt rammeverk for å lykkes. Det måtte også være rotfestet i en større politisk kultur innenfor nasjonen, slik som religiøse og økonomiske praksiser, organisering av familie og nabolag, og en sterk involvering av medborgerne i frivillige organisasjoner. Disse elementene utgjorde til sammen den sosiale moral, og det var kvinner som var bærere av denne moralen – de var ”samfunnslimet”. De Tocqueville mente dette gjorde kvinners eksklusjon fra medborgerskapet nødvendig, fordi de hadde en viktig posisjon som beskyttere av demokratiet, og vernet samfunnet mot farene ved moralsk oppløsning. For å fungere som slike beskyttere kunne ikke kvinner ha de samme rettighetene som menn. Mens mannlige borgere hadde ansvar for å beskytte staten mot angrep utenfra, ble det kvinnelige samfunnsmedlemmers ansvar å beskytte samfunnets verdier mot angrep innenfra, mente de Tocqueville. Til dette trengte de ikke posisjonen som medborger, for det var i kraft av å være innehavere av kvinnelige egenskaper som moderlighet, følsomhet og omsorgsgivere kvinner bidro til samfunnsfellesskapet. Slik henviser de Tocqueville til kvinner og menn som tilhørende ulike samfunnssfærer, og med essensielt ulike oppgaver som samfunnsmedlemmer. Menn var politiske og økonomiske aktører, mens kvinner var bærere av kultur og den sosiale moral. Slike tanker preger arbeidsdelingen også i dag, når kvinner får dårlig samvittighet overfor barna og jobber deltid, mens menn kjenner på forsørgeransvaret og jobber overtid. Men essensielt ulike oppgaver har ikke menn og kvinner lenger; medborgerskapet er for både kvinner og menn basert på lønnsarbeid, og ikke omsorg.

Kjønnsbestemt medborgerskap?

Mary Wollstonecraft bestrebet seg på å finne grunnlaget for kvinners medborgerrettigheter på 1700-tallet.  Skulle rettigheter inngis på bakgrunn av de av kvinners egenskaper som var ulike menns, eller på bakgrunn av en universell likhet mellom alle innbyggere i staten? Wollstonecraft selv falt ned på den første posisjonen; hun mente kvinners oppgave og egenskap som mødre var det som kvalifiserte dem til statusen som medborgere. Kvinnenes bidrag ville utfylle menns aggressivitet og ufølsomme natur.  Slik ville kjønnene ha ulike dyder, rettigheter og plikter som medborgere i staten.

Men hvordan er det i dag? Trenger kvinner og menn ulike rettigheter? Trenger vi et sett av spesielle rettigheter for kvinner i tillegg til de mannlige, universelle, for å skape et mer rettferdig og balansert samfunn? Er det rettferdig å gi kvinner med barn i deltidsarbeid litt borgerlønn for å være samfunnslim, eller burde man opprette egne stillinger som samfunnslim (noe som for øvrig vil bli en katastrofal kolonisering av livsverden).

Velferdsstatens utforming er en del av samfunnets moralske strukturer – ikke et nøytralt system av straff og belønning, men et praktisk uttrykk for normer, verdier og sosiale mål. Hva som er rådende ideer rundt rettferdighet og frihet, solidaritet og ansvar, vil igjen influere sosiale normer, verdier og grunnleggende tenkemåter. Norske velferdsordninger gir høyest status til lønnsarbeideren. Arbeid i hjemmet eller med omsorg har ikke den samme statusen. Denne forskjellen påvirker grunnlaget for kvinner og menns medborgerskap.

Dagens kvinner blir også i dag forventet å være samfunnslim – det er denne oppgaven kvinner i 80-prosent stilling utfører når de drar tidlig fra jobb for å hente i barnehagen eller bake kake til loppemarkedet. Men svaret på deltidsarbeid og omsorgsunderskudd i hjemmet er heller ikke spesielle medborgerrettigheter for kvinner, på samme måte som mer lønnsarbeid aldri vil bli løsningen på menns ‘aggressive og ufølsomme natur’.

Jeg synes Nancy Fraser presenterer den beste løsningen. Hun mener det er nødvendig å gå forbi spørsmålet om hvorvidt kvinners medborgerrettigheter skal inngis på bakgrunn av likhet eller forskjell. Fraser mener man kan omgå dilemmaet ved å utforme et medborgerideal på bakgrunn av kvinners livsløpsmønstre, og slik omskape medborgeren fra å være en universell lønnsarbeider til en universell omsorgsgiver. Det innebærer å skape mer rom for omsorgsarbeid for begge kjønn, og at viktige institusjoner som stat og arbeidsmarked derfor bedre må tilpasses behovet for omsorg i familiene. Slik vil ikke kvinner måtte tilpasse seg menn, og vi finner kanskje den endelige samfunnstilpasningen av menns natur.