Subjektivitet. Vitenskapens akilleshæl eller grunnstein?

The_Eye

Er det rom for det subjektive innen vitenskap?


Siden vitenskap på mange måter dreier seg om å kontrollere for det subjektive, vil nok mange hevde at kvalitative aspekter er som ”en tåke vi må skimte verden gjennom.” Denne artikkelen vil derimot hevde at vitenskapen er avhengig av det subjektive fordi opplevelsen av verden gjennom bevisstheten for det første er en nødvendig forutsetning for all erkjennelse. For det andre er subjektivitet noe vi med nød må ha innsikt i hvis vi ønsker å forstå mennesket. Artikkelen vil bruke Psykologiens forskning på nervesystemet som illustrasjon for å vurdere subjektivitetens essensielle rolle i samfunnsvitenskapene.

Den moderne psykologien har for lengst tatt et oppgjør med pseudovitenskapelige metoder som systematisk introspeksjon og drømmetolkning gjort av esoteriske psykoanalytikere.  Likevel, er det slik at de subjektive opplevelsene skal være utenfor vitenskapens domene? Hva taper vi ved å utelukke dette kvalitative aspektet? Og hvor problematisk er det å anvende den vitenskapelig metoden på den subjektive opplevelse? Kanskje det til og med er problematisk for den vitenskapelige metode i seg selv å forkaste subjektets innsikt?

For å gjøre det klart: når begrepet subjektiv brukes, er det ikke i den betydning av personlige oppfatninger og meninger. Jeg bruker subjektiv i betydningen av perseptuell opplevelse, siden alle opplevelser er private.

Det problematiske ved subjektivitet

Slik jeg forstår E. K. Jørgensens artikkel vitenskapens grense, kan det subjektive aspektet ved tilværelsen falle utenfor vitenskapens domene. Grunnen er at subjektive opplevelser ikke kan oppfylle kravene om prinsipiell tilgjenglighet, av årsak opplevelsers private natur. Det er heller ikke mulig å systematisk og nøytralt observere andres subjektive opplevelser, og i hvert fall ikke utgjort på en selv. Ludvig Wittgenstein viste i sine filosofiske undersøkelser (Wittgenstein, L., 2003), hvor umulig det er å bruke ord til å referere til f.eks en fornemmelse man tidligere har hatt og så senere vite at den nye fornemmelsen man opplever, og velger å bruke samme ord om, er den samme opplevelsen som i sted.

Dette viser hvor vanskelig det er å bruke språk for å oversette umiddelbare perseptuelle opplevelser, som igjen impliserer hvor vanskelig det er å skulle observere, systematisere og generalisere denne informasjonen. Det og skulle verbalisere en opplevelse innebærer å fortolke, og når leseren igjen skal forsøke å forstå teksten må det nødvendigvis bli en fortolkning av fortolkning ad infinitum.

Å ta hensyn til det subjektive vil også nødvendiggjøre inkluderingen av å ta standpunkt rundt problematiske konsepter, som for eksempel fri vilje. Hvis man finner systematikk i menneskers adferd, vil det i seg selv kunne problematisere den såkalte ”frie viljen” som vil fremstå som både mindre fri og selvvalgt jo mer man studerer menneskelig adferd. Man ser at individets egne valg, basert på sin subjektive opplevelse, er en dårlig årsaksforklaring og predikator for menneskers adferd, eller generelle samfunnsmønster. Forklaringsmodeller basert på genetikk, oppvekst og kultur har bedre prediksjonsevne og forklaringskraft enn personlige post hoc anekdoter som ”det føltes riktig” og lignende subjektive årsaksforklaringer. Derfor mener jeg det er vanskelig å være uenig i at det subjektive ikke passer innenfor vitenskapsprosjektet.

På tross av at jeg har gjort det klart ovenfor hvor problematisk det er å anvende den vitenskapelige metode på tilværelsens subjektive aspekter, skal jeg ikke dermed konkludere med at man bør slutte å forholde seg til det. Tvert imot vil jeg paradoksalt nok at subjektiviteten må anerkjennes som den ustødige grunnsteinen vitenskapsprosjektet balanseres på.

Subjektivitet som forutsetning for vitenskapen

Fenomenologi forholder seg til hvordan verden presenterer seg for vår bevissthet i vår interaksjon med verden (Willig, C,. 2008, kap 4.). Den er av mange omtalt som den ”første filosofi” og som ”ontologiens ontologi.” Grunnen til disse omtalesene er trolig erkjennelsen av at all erkjennelse er basert på en subjektiv opplevelse gjort av en bevissthet. Ulike fenomenologer hadde dette som utgangspunkt for sin filosofi, men deres prosjekt og dens vitenskapelige validitet, slik som O. M Holte har fokusert på i sin artikkel (ikke på nett enda- red anm.), skal jeg ikke hanskes med. Det er grunntanken om en vitenskap som tar utgangspunkt i at all erkjennelse, både sann og usann, har rot i at ”verden i seg selv” presenteres for bevisstheten og tolkes. Det er i denne grunntesen jeg forankrer min argumentasjon for subjektivitetens rolle i vitenskapen.

Dette vil lede mot en fundamental oppdeling av mulige erkjennelsesforhold. Denne fundamentale oppdelingen er skillet mellom ontologi og fenomenologi. ”Verden i seg selv” og ”verden for meg.” Dette skillet er i bunn og grunn det samme skillet som man gjør mellom objektiv og subjektiv. Der ontologien representerer vitenskapen om det objektive, representerer fenomenologien vitenskapen om det subjektive. Jeg forstår at begrepet fenomenologi er et problematisk begrep som det hersker stor uenighet rundt om hva inneholder. Jeg bruker begrepet i den grad at det menes hvordan verden presenterer seg for subjektets bevissthet.

I den ontologiske delen av vitenskapen er man avhengig av å få kunnskap om verden gjennom subjektive opplevelser. Disse opplevelsen blir så kollektivt forsøkt å utfordre gjennom logikk, systematisk observasjon og falsifisering av hypoteser. Vi har bare tilgang til ”verden i seg selv” gjennom ”verden for meg selv,” men vitenskapen har en tro på at verden ikke er en hallisunasjon. At en virkelighet uavhengig av menneskets bevissthet fremtrer i opplevelsene, og kan med kløkt avsløres. All ontologisk vitenskap er dermed bryting med subjektiviteten. De ulike epistemologiske retningene er her, vil jeg påstå, uenige om i hvor stor grad man kan vinne denne brytekampen eller ikke.

Et sentralt poeng er uansett at all vitenskap og erkjennelse er avhengig av det subjektive, nettopp fordi det er en forutsetning for dem. Jeg mener at vi både kan være realister å tro at man kan tilnærme oss en form for objektiv verden, og likevel tenke at man prosisjerer mening (sosial konstruktivisme) over på verden. På Poppersk vis skal man konstruere den virkelighetsforståelsen som er minst usann.

God vitenskap kan sies å ligge i forholdet mellom empiri og teori. I henhold til det jeg har omtalt mener jeg at det er et viktig poeng å gjøre eksplisitt at begge disse konseptene er avhengig av et bevisst vesen som sanser empirien og prosesserer dem til teorier. En vitenskapsteori som ekskluderer dette aspektet, vil kollapse inn under seg selv fordi den forkaster sin grunnstein, og blir sårbar for å bli offer for subjektivitetens svakheter.

Psykologiens avhengighet av subjektivitet

La oss gjøre et tankeeksperiment. Hva om vi ikke visste hva hjernen gjorde. At vi ikke hadde noe konsept om hjernen som subjekt, bare objektet hjernen i full aktivitet. Vi hadde beskrevet dens fysiske og fysiologiske mekanismer både matematisk, kjemisk og biologisk – fra atom til gener til nerveceller til hjernen som helhet. Hvor mye mening ville funnene fra disse studiene gitt oss? Hvis vi ikke visste hva dens funksjon og sluttprodukt var. Hvis vi ikke visste at den omgjør den fysiske virkelighet til en subjektivt opplevd og følt virkelighet som et individ. Jeg tror hjernen fortsatt ville vært et stort mysterium, og slik som de fleste ville tvilt at en galakse danner en form for bevissthet, ville det vært vanskelig å overbevist noen om at denne fettklumpen generer bevissthet. Jeg er allikevel åpen for at det ville vært mulig å forske seg frem til at nervesystemet lager en nevralsk representasjon av den fysiske virkeligheten. På tross av at vi ikke ville visst hvordan representasjonen opplevdes.

Poenget er uansett at hvis man ikke hadde hatt erfaring med å være en hjernegenerert bevissthet, hadde man aldri kunne forstått hvordan sluttproduktet ble. Psykologiens kunnskaper om for eksempel mentale lidelser eller nevrokognitive prosesser blir meningsløse hvis man ikke har informasjonen om hvordan det oppleves. Det eventuelle nevrologiske avviket identifiseres som en lidelse nettopp fordi noen har opplevd det som ulidelig, hvis ikke så har man bare identifisert et nevrologisk avvik.

Samfunnsfagene, og spesielt psykologien som prøver å forstå menneskers adferd og sinn gjennom vitenskapelige studier, vil bli meningsløse bedrifter hvis vi ikke tar den subjektive opplevelsen av det å være i en spesifikk væren seriøst. Postmodernistene vil her innskyte at vår subjektive opplevelse er avhengig av vår kulturs verdenssyn og språket som medierer det (Willig, C,. 2008). De mest radikale postmodernistene, som har endt opp med en ekstrem individualistisk relativisme, har nok gått for langt. Der ingen mennesker kan forstå hverandres subjektive opplevelser av verden. Fremtids-deg vil aldri kunne forstå fortids-deg, og at hvert forsøk på å formidle den umiddelbare opplevelsen vil være umulig. Det er vitenskapelig ufruktbart, om dog filosofisk og litterært interessant.

Det første steget for å rette opp denne ekstreme relativismen vil jeg mene er gjennom en form for biologisk universalisme. I den kraft vi mennesker er genetisk og nevrologisk like, vil vi sanse verden og prosessere verden relativt likt, med en normalfordelt variasjon, og med avvik som f.eks fargeblindhet, synestesi eller fravær av visse sanser. Jeg vil omtale dette som at vi alle opplever den samme evolusjonært konstruerte verden. På grunnlag av at ulike kulturer tillegger verden forskjellige betydninger, så vil vår sosialisering bestemme hva disse evolusjonært konstruerte opplevelsene skal bety. Vi lever, med andre ord, i den kraft av å ha et likt nervesystem i den samme fysiske verden, i en perseptuelt lik verden, som vi forstår forskjellig. Kanskje vi kan snakke om en universelt delt subjektivitet?

Avslutning

Subjektiviteten har sin plass i vitenskapene som en nødvendig metafysisk forutsetning for selve vitenskapsprosjektet i seg selv. Når det gjelder ontologisk forskning er subjektive aspekter spesielt kritisk innen samfunnsfagene som ble illustrert med psykologiens forskning på hjernen og bevisstheten. Om man kan anvende den vitenskapelige metode på subjektive opplevelser, er jeg likevel tvilsom til. Systematisk ” ikke-biased” observasjon og falsifisering av hypoteser basert på disse observasjonene, blir for problematisk, fordi den vitenskapelige metode nettopp er utviklet for å kontrollere for det subjektive. Den kvalitative dimensjonen bør likevel inkluderes som et nødvendig referansepunkt i ontologisk forskning. Dette kan illustreres ved den nevrokognitive forskningen sitt forsøk på å løse regnestykket ”hjerne + verden = bevissthet” og ”Bevisste hjerner = samfunn.” Hvis vi mangler kjennskap til én av sidene av likningen, vil vi aldri kunne nå målet vårt om å forstå mennesket fullt ut. Subjektivitet er derfor, for å svare tittelens problemstilling, både vitenskapens akilleshæl og grunnstein. En stikkende spiss stein som vi må balansere på for ikke å falle av.

Litteratur

–          Willig, C., 2008. Introducing Qualitative Research in Psychology, second edition. Berkshire: Open University Press.

–          Wittgenstein, L., 2003. Filosofiske Undersøkelser. Oslo: De norske bokklubbene

  • Spennende tema! Men er ikke med på Wittgensteins private-language teori, fordi han operer med en logisk-positivstisk forståelse av gramatikk. Gramatikk er ikke gudegitte regler for hvordan vi må snakke for at det gir mening, men retningslinjer for en kommunikasjonsnorm. Språket er langt mer plastisk og dynamisk enn det Wittgensteins forståelse tar utgangspunkt i.
    Men har selv sansen for at Wittgenstein faktisk trodde at han satte et punktum for all filosofi gjennom sin «logikk». Det er kaller jeg stil!

  • David Storoy

    http://merlinscorner.blogg.no/1396165589_subjektivitet_og_obje.html

    Enig i at subjektivitet er en viktig del av det å observere og man kan ikke utelukke eller fjerne det selv i vitenskapen. Det er også endel av vår virkelighetsoppfatning(observatørens rolle).