Jordbær i krem, tennis og den konkurrerende middelklassen

cupcake

Middelklassen har overtatt og dominerer tennismiljøene. Betyr det at den komprimerte overklassepraksisen ikke lenger har noe å si for tenniskulturen?

I dag eksisterer det et skille mellom konkurranse og fritid i britisk tenniskultur. Dette skillet er tilknyttet til ulike praksiser mellom overklasse og øvre middelklasse på den ene siden, og resten av middelklassen på den andre. De er fysisk og sosialt adskilt når det gjelder tennispraksis, hvor de øvrige sosiale gruppene søker seg til og beskytter seg i lukkede klubber, i god gammel britisk klassetro. Dette er en kun en liten prosentdel av tennismiljøet, for majoriteten befinner seg i såkalte ’åpne’ klubber, som først og fremst domineres av middelklassen. Karakteristisk med denne gruppen er fokuset på konkurranse, talent og trening. De lukkede klubbene derimot, har lange tradisjoner mer å vegre seg mot slike holdninger. Praksisen som utføres med basis i disse to skillene, fritid vs. konkurranse, går rett i kjernen av det som ofte anses som karakteristiske trekk ved de ulike sosiale klassene.

Eksklusive klubber skaper sosial reproduksjon

Tennismiljøet i Wimbledon var en gang i tiden bestående av eksklusive klubber, dominert av overklassen og øvre middelklasse. Dette innebar strenge inntakskrav og dermed ekskludering av lavere samfunnslag. På grunn av økonomiske vanskeligheter, kommersialisme og profesjonalisme, har mange av de tidligere lukkede klubbene blitt ”åpne”. En av de få klubbene som fremdeles har klart å holde på sin eksklusive status, er All England Lawn Tennis Club (AELTC), og det er denne klubben som arrangerer det kjente Wimbledon Championchips hvert år. Denne klubben er en ekstremt eksklusiv klubb, med kun 400 medlemmer og med ventelister på flere år. Det er kun din sosiale kapital som gir deg innpass, hvor medlemmene er tilknyttet gjennom sosial status, familie eller nære venner. Selv gullvinnerne av Wimbledon Championchips får først mulighet etter at de har vunnet. I en klubb hvor blod er sterkere en svette, foregår en tydelig reproduksjon av sosial ulikhet mellom ulike klasselag i det britisk tennismiljøet.

Wimbledon Championchips er den mest prestisjetunge turneringen å vinne for en profesjonell tennisspiller. Det er her navn som Roger Federer, Andy Murray og Serena Williams har kjempet med svette og stønning, på ferskt nyklipt gress i 100 prosent hvite tennisklær. Ja, for hvis du ser godt etter, vil du se at gresset er ekte og at blant publikum flyter det med jordbær i krem. Selv om britisk tennis generelt ikke lenger er dominert av øvre middelklasse, så finnes det fremdeles eksklusive klubber som AELTC som dyrker en privilegert klassekultur, og som har en historie som går langt tilbake i tid. For å kunne forstå moderne tenniskultur, så er det helt nødvendig å se hvordan den ble dannet – og videre reprodusert.

Det var en gang en grønn hage med jordbær og hvite kjoler…

Det var i de årlige ’summer garden parties’ at den sosiale karakteren til tennis ble formet. Tennis ble originalt utspilt i de private hagene til overklassen som hadde plassen og tiden til å spille, og det er her tradisjonen med gress stammer fra.  Hvitt var en farge synonymt med de øvre klasser, og tennisklærne fulgte med dette. Selv i dag har AELTC en policy som innebærer at alle medlemmene må gå med 100 prosent hvitt, selv de som skal spille i turneringen. Selv den privilegerte maten ble ført med videre i tradisjonen, hvor  ’strawberries and cream’ har blitt en dessert tilknyttet til den sosiale praksisen som tennis innebærer. Det er jo ikke akkurat burger eller pølse.

”Sannheten er at tennis var aldri fullstendig overklasse, men var fra tidlig av, rundt 1870, dominert av de såkalte ’new money’- øvre middelklasse” forteller sosiologiprofessor Robert Lake ved Wilfrid Laurier University i Canada som har doktorgrad i emnet. ”Men den ’sosiale karakteren’ var definitivt overklasse. The ’new money’-øvre middelklasse elsket å praktisere tennis i de eksklusive klubbene, ettersom de følte seg viktige og som en del av eliten. Dette på tross av at i forhold til overklassen var de langt fra det, som er en viktig forskjell!”

Sosiale plattformer

Tennis var først og fremst en fritidsaktivitet og en mulighet til å møte likedannede. Dette skapte en sosial plattform for den øvre middelklassen som tok mange former. Helt sentralt var manifestasjonen av en såkalt ’gentleman behaviour’, hvor den sportslige utføringen skulle bevise dannede holdninger. Praksisen skulle ta avstand fra aggresjon, fysisk dominans og tøffhet, som var  typisk i mange ’arbeiderklassesporter’ som for eksempel bryting eller rugby. Robert Lake understreker viktigheten med selvkontroll som en del av den tidlige tenniskulturen, ”det var basert på emosjonell kontroll, en ’stiff-upper-lip’ type mannlighet, og de sosiale normene knyttet til tennisen muliggjorde en slik utmerkelse for mange øvre middelklassemenn. Tennis ønsket ikke aggresjon og konkurranseinstinkt, men det motsatte. Det var forventet taktikk, selvkontroll, ydmykhet og respekt”.

Unge kvinner og menn formet sammen en ny sosial plattform gjennom tennismiljøene, nemlig et sted for potensielle ektefeller. Det var en god måte å kunne flørte i et lukket og privat område, hvor motsatte kjønn hadde samme sosiale status. ”Tennis var en av de få sportene hvor kvinnene var inkludert, mye fordi man ikke måtte prestere mye fysisk sammenlignet med andre sporter.” forteller Robert Lake. ”Det var heller ikke noe fysisk kontakt, og spillerne kunne spille et ganske beroligende spill hvis de ønsket. Det var samtidig mye fokus på at kvinnene skulle være ’ladylike’, noe som begrenset deres spillerevne betydelig.” Av samme grunn var også barn ekskludert fra tennisen, ettersom det ble sett på som de voksnes sosialiseringsarena.

Sosial eksklusjon og ”blackball”

Mange eksklusive klubber hadde strenge innpassrestriksjoner, forteller Lake. ”Blackballing var populært. Når ett nytt medlem skulle valueres av komiteen, så kunne de eksisterende medlemmene stemme skjult. En sekk ble sendt rundt, og medlemmene puttet enten en hvit ball som betydde ja, eller en svart ball som betydde nei. For mange svarte baller betydde at medlemskapet var avvist. Dette betydde samtidig at ingen av medlemmene i komiteen tok noe ansvar for om man ble medlem eller ei”. Blackballing er ikke eksisterende i dag, men det er fremdeles strenge innpassreglementer i de gjenværende lukkede klubbene.

Robert Lake forteller at norm om frivillighet i tennismiljøene satte også sosiale standarder for mange slike klubber; ”overklassen var engasjert som frivillig, først og fremst fordi det ble sett på som en plikt for en person som ikke trengte å jobbe. Mange medlemmer fra overklassen var dermed frivillige med å drive klubbene. Dette fungerte også godt for middelklassen når medlemmer av overklassen aksepterte å være patrons eller presidenter for deres klubber, siden klubben deres ville bli ansett som høyere status og mer prestisje”.  For eksempel er AELTC sin patron dronningen av England, mens presidenten er Duke of Kent. Med individer av høy status som frontpersoner, ble det ytterligere vanskeligere for mange å få innpass.

Amatørverdier som sosialt fundament

Robert Lake påpeker at amateurism i stor grad formet den sosiale karakteren i tennis: ”amateurism handlet om to ting; for det første en kjærlighet til sporten og ikke til pengene, og for det andre en ’amateur spirit’ knyttet til gentleman behaviour. Dette innebar å vise integritet, storsinnhet, aldri å feire eller vise for mye skuffelse, å være generøs, og lignende. Spillere som trente, hadde trener, eller var ’ubarmhjertlig’ i spillet ble sett ned på. Det ble ansett som å ta spillet for seriøst, som å forholde seg til sporten som om det var en jobb.  Spillere som ønsket å bli sett på som amatører, måtte unngå alt som kunne assosiere dem til profesjonell konkurranse, som for eksempel å spille for penger”.  Han understreker videre at dette var nært knyttet til sosiale klasseforhold, ettersom det var kun de øvre klasser som hadde råd til å kunne spille på et profesjonelt nivå uten refusjon, som betydde at ’amatør’-konkurranser alltid ekskluderte lavere samfunnslag. Dette begrunnet i at det var en mytisk oppfatning om at arbeiderklassen ikke spilte sport i ’riktig ånd’, ettersom de spilte uten respekt og høflighet.

Sanksjonering av konkurranseinstinkter satt i tennisklubbenes ryggmarg langt utover 1900-tallet. Et eksempel er da Fred Perry vant Wimbledon Championships i 1934, som ble sett på som en forlegenhet for de britiske tennisautoritetene. Det var grunnet hans aggressive spillemåte og mangel på selvkontroll, at hans oppførsel ble sett på som ’un-gentlemanly’ som vakte misnøye. Likevel så viser hans tilgang til tenniseliten en skiftning i maktrelasjonene mellom de etablerte øvre middelklasse amatørverdiene til en mer middel- eller arbeiderklasse-drevet verdisystem med fokus på suksess, talent og konkurranse.

Fra fritid til konkurranse

Etter hvert som tennis ble mer populært, ble det også økt fokus på konkurranse. Man spilte for å vinne, som var tydelig fra 1920. Å spille for kjærlighet var ikke nok, nå ønsket man å spille for å vinne penger. ”Det skjedde flere ganger at spillere og komiteen måtte inngå hemmelige avtaler for at tennisspillerne skulle i det hele tatt dukke opp” forteller Robert Lake. Dette var en stridende motsetning av amatør-verdiene, som begynte å rakne. Likevel var amatørverdiene idealet i lang tid på tross av dette, og man kan argumentere for at det fremdeles eksisterer i de eksklusive klubbene i dag. Lukkede klubber praktiserer fremdeles tennis som en del av deres akkumulasjon av sosial kapital og kulturelle reproduksjon. Middelklassen derimot, opererer med konkurranse som en døråpning til sosial mobilitet og selvrealisering, med unge talenter som sitt fremste symbol.

Prosessen med økt popularitet og fokus på konkurranse satte i gang en prosess som skulle få konsekvenser for klassesammensetningen i britisk tennis. Samtidig som mange klubber ble tvunget til å bli åpne for andre klasser grunnet økonomiske vanskeligheter, ble det opprettet mange nye.
Så har profesjonalisme og kommersialisme visket ut alle spor etter dets fortid?

Til en viss grad ja, men likevel ikke helt. På grunn av en stor pengekasse, så eksisterer det mange spesielle programmer i nesten alle tennisklubber. Dette gjelder særlig med fokus på barn, unge talenter og private trenere. Disse klubbene fokuserer på konkurranse, og det er ofte disse som produserer champions, i motsetning til de eksklusive klubbene. Robert Lake understreker likevel at mange fremdeles blir ekskludert. I stedet for en mer åpenbar ekskludering som var før, foregår denne mer indirekte og er vanskeligere å identifisere.

Men hva med resten?

Tennis er ikke en ’overklassesport’ i England i dag. Tvert i mot, de fleste briter fremhever tennisen som en folkelig sport grunnet kommersialiseringen den har gjennomgått. Selv om tennisen omfavner hele middelklassen i dag, er det likevel tydelig at lavere samfunnslag ikke tar del i sporten. ”Det har vært mange forsøk på å demokratisere sporten, men med lite suksess. Det er fremdeles en dyr sport å være god i. Dessuten er det ikke til å nekte at tennis har fremdeles et image som en elitepraksis, og klubbene er fremdeles dominert av en spesiell klasse og habitus. Jeg vet det fra personlig erfaring at hvis du ikke oppfører deg på riktig måte så er det vanskelig å komme inn. Jeg merket at jeg måtte ta en ’posh’ aksent for å kunne få informasjon”. Robert Lake mener likevel at dette er i endring, ”jeg vet ikke hvor mange barn i sentrumsområdene som får mulighet til å jobbe med talentet sitt. Derfor er Williams-søstrene helt eksepsjonelle”.

Til sommeren vil det igjen bli nye turneringer dyppet i jordbær og fløte, med spillere i lysende hvitt på ferskt gress. Selv om spillerne og publikumet er middelklasseborgere, er det ikke til å benekte at et kulturelt etterslep legger føringer på sosial praksis selv i dag. Selv om tenniskulturen har blitt folkelig generelt sett, så er ikke eliten en del av dette. Dermed oppstår det et skille mellom klubber med ulike klasserelasjoner likevel. Selv om de eksklusive klubbene er kun en prosentdel, så er de likevel sosialt og fysisk adskilt fra andre sosiale grupper med en egen tradisjonsrik og kulturell praksis. AELTC holder kanskje Wimbledon Championships, men sannsynligheten for at de noen gang vil produsere en egen champion er svært liten.