100 år med stemmerett for kvinner: HYSJ, HUN PRATER!

SkriverPåData_100ÅrMedStemmerett_Chapendra_CC

Det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, likevel glorifiseres den tradisjonelle kvinnen hos flere av Norges toppbloggere. Ønsker de seg tilbake eller trues de til taushet?

Med forkleet på, opprullet hår, et smil om munnen og med kjøttkakene klare for servering. Slik stod hun, dag inn og ut, på sin faste arbeidsplass; kjøkkenet. Hjemmets hjerte. Om hun ville vekk derfra, 1950-tallets husmor, spilte ingen rolle. Det var her hun hørte hjemme! Selv om kvinnene hadde rukket å ha stemmerett i nærmere 40 år, var det likevel ikke all verdens samfunnsaktivitet min generasjons bestemødre fikk delta i.

Hva nå – husmortida er vel forbi? Kvinner er overrepresentert ved høyere utdanning. Vi arbeider mer enn noen gang. Noen klager til og med over at kvinner har makta over fjernkontrollen. Noe har altså skjedd, men er det nok? Til tross for økt deltakelse i arbeidslivet, er vi pensjonstapere på grunn av deltidsjobbing. Fortsatt har Norge bare hatt en kvinnelig statsminister. Til og med i styreverv og næringsliv, er vi nærmest usynlige. Er det ennå, til tross for 100 år med stemmerett for norske kvinner, kjøkkenbenkens lenker som sitter strammest rundt anklene våre? Er det beste vi kan gjøre å ta på leppestift, smile og holde tyst?

Vakre, men passive

Våren 2012 leverte jeg en bacheloroppgave i medier og kommunikasjon, om blogging som feminin praksis. Blant Norges mest populære og hyppigst profilerte bloggere, er det nemlig jentene som er stjernene. De er vakre, slanke og motebevisste. Før du og jeg har rukket å slumre første gang, har de både trent og bakt lavkarbobrød. Jentene har sanket inn like mange lesere som en gjennomsnittlig lokalavis og er i tillegg store forbilder.

Til og med når de la ut innlegg med tilsynelatende mer dybde og refleksjon, handlet det om kvinnekroppen. Det forundret meg hvordan kvinners intellekt var noe sekundært.

Sosiolog Mia Löwheim hevder en av årsakene til at så mange jenter velger å utlevere seg selv gjennom en blogg, er det faktum at deres tanker og meninger tidligere har vært forbeholdt private dagbøker. Den frie og åpne verdensveven har sørget for at vi, enkelt og uten sensur, kan spre våre tanker og meninger. En gave! Jentene kan uten et journalistisk mellomledd bestemme hvordan de skal framstå, og de kan debattere det trange skjønnhetsidealet eller seksuelle overgrep – områder som gjerne har nettopp disse jentene som sine største ofre.

Gjennom bacheloroppgaven valgte jeg ut noen av de mest leste bloggene her til lands og undersøkte hvilke temaer som gjentok seg. Med tanke på at norske jenter ofte er skolevinnerne og stort representert ved høyere utdanning, hadde jeg tro på at dette ville gjenspeile innholdet på bloggene. Men den gang ei. Prat om kropp, trening, sminke og klær var normalen. Til og med når de la ut innlegg med tilsynelatende mer dybde og refleksjon, handlet det om kvinnekroppen. Det forundret meg hvordan kvinners intellekt var noe sekundært. Akkurat som Löwheim fant i sin forskning på svenske, kvinnelige toppbloggere, så også jeg sterke tendenser til at jentene, ikke engang på sine egne nettsteder, kunne unnslippe det tradisjonelle kvinneidealet. Heller tvert om; de var med på å rekonstruere det gamle gjennom en heftig utseende- og forbrukerdiskurs.

Forherligelse av 50-tallet

Kvinner har, som Charlotte York i «Sex og singelliv» sier når venninnene kritiserer ønsket hennes om å være hjemmeværende, rett til ”å velge sitt valg”. Likevel er det med en viss skepsis at jeg surfer gjennom en annen populær bloggsjanger, nemlig de såkalte husmorbloggene. Selv om cupcakes smaker godt og familieliv er viktig, er noen av disse skribentene farlig nærme å forherlige 50-tallets tradisjonelle kjønnsrollemønster. Det er konsekvent mor som tar seg av barn og hus. Alt er fryd og gammen, og hver gang foreldrepermisjonsdebatten blusser opp, er de bildet på at tydelige kjønnsroller kan være gunstige.

Men påstandene faller fort sammen. Et eksempel er kommentarene under nyhetsartikler om hvordan foreldrepermisjonen bør deles. Argumentene handler nesten alltid om at det passer eller lønner seg mest å la mor ta storparten. Er ikke dette heller et symptom på at mors utdanning, til og med når utdanningsgraden er lik fars, betales for dårlig? Er det ikke det diskusjonen bør dreie seg om? Og hvor reelt er egentlig valget, hvis forklaringen på fordelingen av permisjon skjer på grunnlag av hvem som tjener mest?

Det må da være en grunn til at kvinners inntog på høgskoler og universiteter har økt. Jeg snakker i alle fall både for meg selv og for noen av studievenninnene mine når jeg erkjenner at et liv utenfor hjemmets fire vegger også er viktig. Tør vi bare ikke å innrømme det annet enn når vi diskuterer med våre medsøstre eller er det en iscenesettelse at jobb er like viktig som familieliv? Jeg er redd det handler om at vi fortsatt frykter at vi ikke skal bli tatt alvorlig når vi velger roller som byr på mer enn skjønnhet og barneoppdragelse.

Truet til taushet

Det overnevnte har alltid overrasket meg. Hvorfor sørger unge kvinner, med all verdens muligheter, for å reprodusere den tradisjonelle kvinnefiguren? Sist jeg reflekterte rundt spørsmålet, var rett etter at den svenske dokumentaren om netthat mot kvinner i offentligheten ble vist. Den var slående og kunne enkelt bidra som en mulig forklaring på hvorfor de kvinnelige bloggerne vektlegger det trivielle ved seg selv:

«Jævla hore, du er Sveriges styggeste kvinne og nå har du bare to uker igjen å leve.  Ring Mensa og få bevis på din mentale underlegenhet. Din feministfitte!»

Sitatene er bare en liten utvelgelse av hva de svenske mediepersonlighetene, journalister og bloggere, har fått av kommentarer ved å uttale seg i media. Fokuset er på utseendet og en påstått mangel på intellekt. Avsenderne er menn.

I etterkant av dokumentaren fortalte også flere norske, offentlige kvinner om lignende hat- og trusselmeldinger. Klart det blir enklere å diskutere vårens mote framfor høstens valg når dette er konsekvensen som venter. Er vi, til og med i 2013, truet til taushet?

100 gode år

Nå kan det kanskje virke som at likestillingskampen ikke har ført med seg noe godt. Det er naturligvis langt fra sannheten. Norske kvinner er blant de mest likestilte i verden og kan være stolte av sin posisjon i samfunnet. Samtidig viser diskusjonen at formell likestilling ikke nødvendigvis er det samme som en reell oppfatning av at kvinner og menn er likeverdige samfunnsborgere.

Klart det blir enklere å diskutere vårens mote framfor høstens valg når dette er konsekvensen som venter. Er vi, til og med i 2013, truet til taushet?

Med bakgrunn i min bacheloroppgave, har bloggfenomenet fungert som eksempel på at likestillingsarbeid fortsatt er viktig, til og med i Norge. Poenget er ikke at man alltid bør være kritiske samfunnsdebattanter eller at man ikke kan være interessert i både mote og politikk. Spørsmålet er bare hva som er årsaken til at unge kvinner, som vi vet har kunnskap og språket i sin makt, godtar å bli hysjet på.

Nå må vi våge å ta et oppgjør med dem som hysjer. Løsne lenkene som låser oss til bestemte, ferdigdefinerte roller. Speilene kan ikke vise oss annet enn kropp og utseendet, og må knuses som refleksjon på hva vi kan bidra med i den offentlige samtalen. 100 år med stemmerett for kvinner, en lang og fortsatt pågående likestillingskamp, har lønt seg for flere enn kvinnen. Verken faktorer som kjønn, etnisk bakgrunn eller seksuell legning skal avgrense din rett til å ha en stemme. Å redusere individer slik er nemlig like begrensende for demokratiet som for mennesket.

Tags: × ×
  • Elina

    Du skriver «Jeg snakker i alle fall både for meg selv og for noen av studievenninnene mine når jeg erkjenner at et liv utenfor hjemmets fire vegger også er viktig. Tør vi bare ikke å innrømme det annet enn når vi diskuterer med våre medsøstre eller er det en iscenesettelse at jobb er like viktig som familieliv? Jeg er redd det handler om at vi fortsatt frykter at vi ikke skal bli tatt alvorlig når vi velger roller som byr på mer enn skjønnhet og barneoppdragelse.»

    Menar du på allvar att den rådande normen för en ung välutbildad kvinna är att säga att man skulle önska att permisjonen aldrig tog slut?? Då lever vi i så fall i två helt olika världar! Min upplevelse är att de allra flesta tycker att det är underbart när pappan tar över permisjonen så att också han äntligen kan få en förståelse för vad permisjonstiden kan vara (frustrerande, långtråkig, jobbig, rutinpräglad men självklart helt underbar också).

    Ingen jag känner från Blindern (eller någon annan stans heller för den delen) skulle välja bort ett arbetsliv mot en livslång «mammaperm». Jag upplever tvärt om att vi ser ned på «husmorsbloggaren» och att tycka om att baka cupcakes är närmast synonymt med att vara intellektuellt tillbakastående.

    Utan att vara väldigt insatt i bloggvärlden, tycker jag att framställningen som görs här (och många andra platser) blir lite väl förenklad. När man tar utgångspunkt i de MEST lästa bloggarna finner man säkert, precis som du säger det den här typen av bloggar. Men det finns också andra mycket välbesökta bloggar som ex. Susanne Kaluza (http://www.susannekaluza.com/) som jag upplever gör ett försök på att utvidga kvinnorollen. Hon visar att man kan intressera sig av att laga matpakker beståelse av glittrande stjärnor gjorda av fiskekaker (?) och samtidigt engagera sig i den politiska debatten på «likestillingssidan» (jf. http://www.aftenposten.no/meninger/Folg-pengene-7269375.html#.UimNTTbIYlR).

    Varför måste kvinnorollen vara så begränsad? Varför måste man vara antingen kropp eller huvud (som Widerberg skriver). Är det inte möjligt att tycka om att baka och laga mat, mena att det ÄR skillnad på mamma och pappa och fördriva tiden med att att surfa runt på «skönhetssiter» men samtidigt vara feminist, politiskt intresserad och intellektuellt uppegående?

    Du pratar om att reducera individer, jag menar att det är genom att tvingas att välja mellan små trånga och begränsande roller vi blir reducerade. Varför inte bara köra på med lite Ole Brumm logik; «Ja tack, begge delar».

    • Hei, Elina!

      Jeg må nesten spørre deg; har du lest hele teksten? Jeg argumenterer nettopp for at det burde være mulig med en kvinnerolle som innebærer flere aspekter, jamfør for eksempel sitatet: «Poenget er ikke at man alltid bør være kritiske samfunnsdebattanter eller at man ikke kan være interessert i både mote og politikk.». Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg er et ganske komplekst menneske med mange ulike interesser!

      Jeg stiller likevel spørsmål ved hvorfor en overvekt av de mest populære bloggerne i Norge ikke er mer komplekse. Selvfølgelig kan det være at de bevisst velger å være kun motebloggere, men for eksempel engasjerer seg aktivt i menneskerettigheter privat. Jeg skulle bare ønske at vi så FLERE blogger hvor denne flersidige kvinnen viste seg fram!

      Det er heller ikke mitt poeng å hevde at det ikke finnes blogger hvor man kan se både skjønnhet og intellekt. Nå handlet imidlertid min bacheloroppgave om de mest leste bloggene, og et overveldende antall viser kun denne ene siden, dessverre.