Bokanmeldelse: Kampen om tribunen

Noen forbinder fanziner med punken, mens andre forbinder det med supporterfraksjoner på engelske tribuner. Kampen om tribunen er et spennende bidrag om fotballens publikumsbevegelser.

Anmeldelse av Hans K. Hognestad og Arve Hjelseth (red.) Kampen om tribunen (2012) Akademika forlag, Oslo
Kampen om tribunen er en antologi inndelt i tolv kapitler, hvorav ti kapitler er resultat av studier eller masteroppgaver, omringet av et introduksjonskapittel og en epilog. Den er et resultat av den økende akademiske interessen for fotball og fotballkultur, og innebærer studier om blant annet norske og italienske ultras, fotballstadioner, Vålerengas supporterklubb og idealtyper av tilhengere, samt kommersialiseringen og internasjonaliseringen som utfordrer feltet. Den tar fotball og fotballkultur på alvor uten å bli snusfornuftig. Likevel ligger det en usikkerhet der som minner meg om et dikt (her gjengitt i helhet):

Tribunesliter
En tribunesliter har ingen fagforening.
En tribunesliter står uten interesseorganisasjon.
En tribunesliter tilhører et maktesløst kollektiv.
Hvem skal kjempe tribunesliternes sak?
Jan Erik Vold En sirkel is (1994) Gyldendal, Oslo

I flere av bokens bidrag virker det som om forskeren har en i overkant stor sympatisering med supporterne. Det problematiserer Ingar Mehus i sitt bidrag med å inndele forskningstradisjonen i tre retninger. Den første kaller han «fandom is beautiful» og betegner som forskning hvor forskeren sympatiserer med den angivelig marginaliserte fansen, den andre er Bourdieu-inspirert og innebærer forskning om fans som utøvere av symbolsk makt, eller opprettholdere/reprodusenter av symboler, mens den tredje og siste blir kalt ”sammensatt publikum”, den forsøker å knytte sammen fans’ motivasjoner og identiteter med sosiale, økonomiske og kulturelle endringer. Det gis inntrykk av at dette er en retning i støpeskjeen, all den tid det ikke sies mer om den. Dette kapittelet er smart plassert, og gjør at man må revurdere de foregående, men de faller dessverre ikke så godt ut av revurderingen, bortsett fra Ole Erik Klinge som har et veldig interessant bidrag om italienske Ultras med utgangspunkt i feministisk metodologi.

9788251929325

Arve Hjelseth skriver godt om hvordan fotballen har blitt kommersialisert. Tilhengerne har så stor delaktighet i klubbene at Hjelseth betegner sporten som mellom det tradisjonelle og det moderne. Samtidig er fotballen «glokalisert», slik Torbjörn Andersson beskriver. Han referer til Ulrich Beck og Roland Robertson sine idéer om det glokale; samspillet og konfliktene mellom det globale og det lokale, hvor «en globalisering av det lokala sker, men även en lokalisering av det globala». I Norge har folk ofte to favorittlag, et internasjonalt og et norsk, mens det i Sverige på nittitallet var et spørsmål om enten eller, som ofte falt ned på et internasjonalt lag. Slik begrunnes dagens historisk lave tilskuertall for svensk fotball. Til tross for at det generelt er fraværende i boka kommer faktisk idrettprestasjoner til uttykk her: «I lengden er det ikke mange mennesker som orker å engasjere seg i dårlig fotball, uansett hvor lokal og genuin den er» (s. 84).

Fotball-verden er et mikrokosmos godt egnet for sosiologiske tankesprang og idealtyper, slik som Giulianotti effektivt viser med sine fire: flanøren, supporteren , tilhengeren og fanen. Denne inndelingen er gjennomgående i bokas øvrige bidrag, og har tydelig hatt sterk innflytelse i fotballsosiologien. Dvelingen mellom disse kategoriene i bidragene blir av og til kjedsommelig, men Fossum avklarer fint hvordan hennes respondenter orienterer seg: de er motstandere av den moderne fotballen, og har en romantisk forestilling om at det var ”bedre før”. Det er interessant, fordi dette antakeligvis handler om mye mer enn fotball, men det er også problematisk av grunnene Ingar Mehus nevner («fandom is beautiful»). Motstanden mot det moderne har også gjort seg tydelig i fotball, noe som blir tydelig med lokale supporteres opposisjon mot kommersialisering av fotballen. Noen forbinder fanziner med punken, mens andre forbinder det med supporterfraksjoner på engelske tribuner. Supporter-kulturen har definitivt noe opposisjonelt over seg. Det virker som at det er vanskelig å ikke like.

To bidrag skiller seg ut temamessig. Det ene er en flott gjennomgang av dagens, og morgendagens stadionarkitektur, illustrert med gode bilder. Even Smith Wergeland kommenterer at utviklinga går mot kjøpesenter-aktige stadionkonstruksjoner, men også at de må møte et stadig voksende krav om å være bærekraftige og energieffektive bygg. Dette er morsomt i lys av topofilien enkelte fans kan utvikle, eller hvordan de gjør stadionen til et sted. Flere av bidragene nevner også dette. Det andre er et bidrag fra Richard Jansen, som har vært talsmann for Norsk Supporterallianse (NSA), om fotballsupporteren som en krevende kunde. Denne er et anekdotisk forsvar for supporterinnflytelse fra et supporterperspektiv, for eksempel forteller han om Stabæk-supporterne som protesterte mot sitteplasser på tribunen ved å henge opp et banner hvor det sto: «vi sitter kun når vi driter». Noen vil regne det som et friskt pust i en ellers akademisk bok, men jeg er usikker på om den hører hjemme her.
Etter å ha lest boka kan man spørre seg: har de fulgt med på kampene de har sett? Men man kan også spørre seg: kanskje det faktisk ikke er så farlig hva som skjer på banen? Det er noe kontraintuitivt i det spørsmålet som er interessant, og som jeg savner videre dveling ved.

I tillegg kan man spørre seg hvor aktørene i klubbene blir av; Hva med profesjonaliseringen av trenerutdanninger? Antall trenere som har UEFA-kurs i Norge i dag har steget i rask fart. Fotballen var også tidlig ute med å bruke akademi-begrepet om sine institusjoner for spillerutvikling, spesielt i Nederland og England. Hva betyr denne profesjonaliseringen? Dette er aspekter ved fotballen som både deltakere og tilskuere finner interessante. Det er en fremtid for fotballsosiologien.

Trykk her for intervjuet med Arve Hjelseth.