Wimbledon – fra en tennisspillers perspektiv

5874453966_a07e4c2f9e_b

”Sporten i seg selv er jo enkel. Du trenger bare rekkert og joggesko” uttrykker Mathias. Men sporten er likevel langt fra sosialt nøytral. Selv om middelklassen har gjort sporten til sin egen, er det fremdeles tydelige symboler på kulturelt etterslep. Hvordan opplever de som selv bor i tennisens hovedstad dagens tenniskultur?

En norsk tennisspiller i Wimbledon

Mathias Indregard har bodd i Wimbledon i 6 år. Han jobber til daglig på den norske skolen i Wimbledon, men er aktiv i sitt lokale tennismiljø på fritiden. Likevel pleide ikke Mathias å drive med tennis før han kom hit. ”Jeg spilte nesten aldri tennis som barn eller under oppveksten. Det er egentlig fotball som er ’min greie’” forteller han.

Så hvorfor tennis og ikke fotball? Hvilken betydning har området for hvilken sport man velger? Mathias sier at han valgte tennis fordi det var lett tilgjengelig, men også fordi det er passende fordi han bor her. ”Jeg blir påvirket av sportskulturen som eksisterer her. Dessuten er det fleksibelt av to grunner: det er alltid en klubb i nærheten, samtidig som du bare trenger to mennesker for å spille.” For det kryr av tennisklubber i Wimbledon. Før i tiden var tennismiljøet bestående av eksklusive klubber, dominert av overklassen og øvre middelklasse. På grunn av økonomiske vanskeligheter, kommersialisme og profesjonalisme, har mange av de tidligere lukkede klubbene blitt ’åpne’. Disse klubbene har likevel ikke mistet all sin klassekarakter, for mange middelklasseklubber har spor fra sin privilegerte fortid.

Middelklasseklubber, kunstgress og dannelse

Mathias tilhører en klubb kalt West Side Lawn Tennis Club. ”Men man sier ikke lawn”, forteller han. ”For det er nemlig ikke ekte gress. Gressbaner trenger jo mye vedlikehold, som innebærer at det ikke kan være mange medlemmer som spiller på gressbanen. Denne klubben er en åpen klubb med mange medlemmer, hvor man spiller på hardt underlag eller kunstgress”. Men ordet ’lawn’ kan innebære at det har blitt spilt på gress tidligere. På denne måten blir gresset i seg selv med sine fysiske begrensninger et uttrykk for status og dermed også sosial klasse. De fremdeles eksisterende og eksklusive klubbene som All England Lawn Tennis Club (AELTC) og Queens spiller på ekte gress. Tilfeldig? Neppe.

Mathias ser at det eksisterer gamle tradisjoner fra tiden hvor klubbene var mer eksklusive: ”et reglement er for eksempel klesnormer, hvor man må ha 50 prosent hvitt, og det må være spesiallaget til tennis. Selv om tennismiljøene liker en viss stil, tror jeg også det ligger i britisk kultur å ivareta tradisjoner” forteller han. En av de fremdeles eksisterende lukkede klubbene som har en policy på 100 prosent hvitt er AELTC som arrangerer Wimbledon Championchips. Kan det være slik at de gamle eksklusive klubbene foregår som et slags forløper for middelklassens tenniskultur? Før i tiden ville overklassen spille en sport som kunne skille dem fra middelklassen. Middelklassen selv derimot, ønsket å spille en sport som hadde prestisje, så de ’jaktet’ på symboler som representerte en dannelseskultur. I dag ser man mange symboler fra den elitistiske tenniskulturen i middelklasseklubbene, som får meg til å undre; er dette bevisst markedsføring eller et slags kulturelt etterslep?
Mathias har erfaringer fra sosial kontroll i tennisklubbene som noe underliggende, som ikke synes til vanlig, men som trås i kraft når det trengs. ”Jeg hadde en forhåndsoppfatning om at tennisklubben skulle være veldig ’jålete’, men det var den ikke. Likevel husker jeg veldig godt en gang da en fyr kom i beige og blå sportstøy, og de som jobbet der måtte si ifra at det ikke var tillatt. Da ble jeg minnet på at de faktisk ’følger med’”. Han forteller videre at det er fokus på stemmebruk, og at høyt lydnivå og banning blir sanksjonert. Men betyr det at dannelsesidealet har overlevd med middelklassen?

”Det eksisterer nok en dannelseskultur knyttet til tennis, selv i dag” mener Mathias.  ”Det er likevel begrenset i middelklasseklubbene. Tennisautoritetene har jobbet lenge med å spre tennispraksisen, som innebærer jo å løsrive seg fra noen av de tradisjonelle normene. Det hjelper med for eksempel lav pris på medlemskap og gratis tennisbaner i parker. Men det er ikke til å benekte at det er høflighetskrav også i de åpne klubbene. Det er jo en balanse mellom å på den ene siden gjøre tennisen ’folkelig’ og åpen, hvor man må ha et image som gjør at familier vil engasjere barna sine i klubbene. Samtidig så må man på den andre siden, kunne beholde en type stil som uttrykker identiteten til klubben, som skaper respekt. Likevel tror jeg at mange vegrer seg for å engasjere seg i tennis fordi de ikke føler noen tilhørighet, som gjør at terskelen for å engasjere seg i klubbene er høyere for noen grupper enn andre. Dette på tross av at tennis er rimelig og tilgjengelig. I vår klubb er det jo først og fremst hvite briter og rike europeere, noe som kan gjenspeile områdets sosioøkonomiske status og dets sosiale tilhørighet til tennis”.

Fokus på unge talenter

En veldig viktig faktor som skiller de åpne middelklasseklubber fra de lukkede eliteklubbene, er fokuset på barn og talent. Mathias forteller at det er stort tilbud for barn, fra barnehagealder til tenårene. Det holdes mange turneringer, og særlig blant de eldre barna er det stort fokus på konkurranse. De ulike sosiale gruppene i tennisen har hver sin ’tid’, og barna strømmer inn i klubben etter skoletid. Han understreker imidlertid at også blant barna ser man at foreldrenes økonomi spiller inn på hvor mye de får utnyttet talentet sitt: ”å leie personlig trener kan være veldig kostbart. Det er mange grupper på 4-5 på en trener, men så er det ofte kun ett barn som har egen trener. Det reflekterer jo selvfølgelig foreldrene, men også Wimbledon som et middelklasseområde. I dag trenger man økonomisk kapital for å kunne produsere en champion. Ettersom privat trener er dyrt, så er det vanskelig for mange å finansiere i begynnelsen før eventuelle sponsorer kommer inn. Det vil si at mange av dem som virkelig når toppen blant de unge har mest sannsynlig middelklassebakgrunn”. Det betyr at selv om inngangsbilletten til tenniskulturen i dag er rimelig, så betyr det ikke at klasseskiller er fullstendig visket bort. Selv i åpne klubber så oppstår det en siling av barn av ulik klassebakgrunn, hvor barn med velstående foreldre har råd og tid til å finansiere private trenere og trening enn for eksempel barn med arbeiderklassebakgrunn. Selv om å spille tennis er billig, så koster det å bli god.

Tennis – en folkesport?

Likevel så er det viktig for Mathias å få fram at tennis er folkelig. Selv om AELTC er en lukket klubb med få medlemmer fra området, så har de klart å gjøre sporten til en folkefest gjennom Wimbledon Championships. Det er en lokal stolthet til tenniskulturen, og de føler at turneringen er en del av deres egen lokale kultur. Mathias er opptatt av at man ikke må være rik for være tennistilhenger. ”Det er jo billigere å se på en tenniskamp enn en fotballkamp, noe som er ironisk ettersom fotball har en helt motsatt sosial bakgrunn enn tennis!” Likevel skal det sies at å få billetter til semifinalen eller finalen på Central Court i Wimbledon er som å vinne i lotto. Mathias klarte uansett å få billetter til semifinalen i 2011. ”Selv om det er vanskelig, så er det slik at det prinsipielt sett er mulig for alle”.

Mathias understreker at tennis ikke er en folkesport i Norge, i hvert fall ikke enda. ”Norsk tennis har et mye sterkere ’jålestempel’” forteller han. ”For det første er det mye dyrere, som gjør det mer reservert for visse sosiale grupper i visse sosioøkonomiske områder. Det er nok ikke tilfeldig at tennisbanene i Oslo er lokalisert på vestkanten og på Nordstrand. Jeg kjenner flere som har spilt tennis her i Wimbledon, og som har blitt sjokkert over prisene hjemme. Det gjør det jo selvsagt vanskeligere for svakstilte grupper”. Mathias tror imidlertid at dette kan endre seg, ettersom tennis vil bli mer utbredt og kommersielt. Bare det at AELTCs Central Court var en del av olympiske leker i 2012 viser dette, særlig siden sist gang var i 1908.

Tenniskultur på hell?

Så er det slik at middelklassen kopierer symbolske tennisnormer fra lukkede klubber? Når det gjelder det visuelle uttrykket, så er det ikke tvil. Likevel så er fokuset på allmenngjøring og spredning av sporten et mulig tegn på at klassetilhørighet ikke er like viktig som før. Det er imidlertid ikke til å benekte at mennesker med mer økonomisk kapital, mer fritid og sosial tilhørighet både spiller mer tennis, men har også økt mulighet for å kunne bruke talentet sitt. I tillegg har sosial og kulturell tilhørighet påvirkning på hvem som spiller (sporten har nemlig ikke nådd fullstendig ut til arbeiderklassen), og dermed også hvor praksisen er lokalisert. Dette innebærer økt intensivitet i visse områder, slik som Wimbledon hvor ’alle’ spiller tennis. Fokus på barn og konkurranse har ført til at den moderne tenniskulturen har fått en helt egen sosial karakter som tilhører middelklassen, og som skiller seg fra tennisens elitistiske bakgrunn. Folk flest i Wimbledon har et inntrykk av tennis som folkelig og ikke noe som er reservert for øvre middelklasse, noe som kan være en kontrast av våre oppfatninger her i Norge.

Tags: ×