Harriets bikubesong

tertetirsdagDette er en intersubjektiv skildring av livet og reglene på Harriet Holters hus.

Gjennom årene på sosiologi har jeg blitt skolert i å forstå maktstrukturer, skjulte hierarkier og ubeskrevne regler. Dette kan tidvis være ganske abstrakte saker, men etter at jeg startet på masterstudiene, og særlig nå på andreåret, har jeg fått oppleve hvor reelle disse hemmelige reglene faktisk er. For Harriet Holters hus fremstår som et normativt minefelt hvor studentene rangerer, overvåker og regulerer hverandre gjennom et hierarki av undertekst og skjulte koder.

Bakkeplan

La oss starte nivå for nivå. Førsteetasje er plebeiernes område – altså bachelorstudentene. Når de av en eller annen grunn sleper seg vekk fra de allmenne (knis) leseplassene på SV er det her de stort sett befinner seg. Enten undervises de på seminarrommene, eller så hender det de finner veien til Det sosiale rom, som jo egentlig ikke er et rom engang, bare enden på gangen. Det sosiale rommet fremstår som et liminalt areal mellom undervisningsrommene hvor man er stille, og gangen hvor man har pause og kan snakke. De som sitter i det sosiale rom forholder seg rolige fordi de ikke vet hvor mye støy de kan eller tør avgi. Om du kommer som masterstudent og bråker litt, så ber de deg ikke dempe deg.

De som sitter i det sosiale rom forholder seg rolige fordi de ikke vet hvor mye støy de kan eller tør avgi.

For det hender masterstudentene kommer ned fra ørneredene sine. Enten skal de også undervises, eller så blir trangen til å frigi seg fra pensum (selvvalgt eller institusjonelt valgt) for stor når Eilert vifter med kaffe- og kakeodør på Tertetirsdag. Her forenes bachelor og master i en hyggelig, dog fragmentert passiar. Det vil si, man sitter i fysisk nærhet av hverandre, men man omgås for det meste ikke. Unntaket er studentforeningsmenneskene som har en sterkere integrert form for tverrnivåkommunikasjon.

For øvrig er det verste som finnes på Tertetirsdag folk som sitter der med bøker på bordene og tror de skal få lest noe. Det går ikke. Og det er ikke noe poeng å bli sure når dere innser at det ikke går. Ta en muffins og vær stille!

Opp trappen

Når man begynner på masterstudiene er den store gulroten at man kan flytte opp i etasjene på Harriet og få seg en egen lesesalsplass. Det vil si, man flytter fra første- til andreetasje. Her er lesesalen for førsteårs master. Hvorfor er den det? Fordi førsteårsmasterstudentene ikke tør å bevege seg høyere opp. Men den lesesalen er fin den. Relativt stor og romslig med egne skap man kan ha tingene sine i. Faste plasser skal man egentlig ikke ha, men man setter seg som regel samme sted hver gang, likevel. Man vet hvem som hører til på lesesalen, og hvem som ikke gjør det.

Det ble for eksempel nærmest slått katastrofealarm ved juletider i fjor da noen freidige bachelorstudenter fra statsvitenskap (!) fant ut at de vet et feiltak hadde fått tilgang til lesesalen vår. Etter noen e-poster til instituttet fikk vi effektivt sperret tilgangen de i utgangspunktet ikke skulle hatt. Likevel fortsatte de å okkupere plassene våre, da noen agentinfiltrerte lesesalen tidlig om morgenen og lukket opp døren for sin medsammensvorne videre utover dagen. Dermed måtte rutinene for å lukke skikkelig igjen lesesalsdøren strammes inn. Samtidig ble en papirlappaksjon igangsatt for å markere revir og understreke at denne salen kun var for master. Etter noen uker ble statsviterne omsider luket vekk.

Tredjeetasje (og kjelleren)

I tredjeetasje aner jeg ikke hva som skjer. Den er et svart hull for oss sosiologistudenter. Der sitter samfunnsgeografene. Vet ikke hva de gjør. Bryr meg ikke. De har et eget pauserom.

I tredjeetasje aner jeg ikke hva som skjer.

Før vi kommer til toppen, kan det være verdt å nevne at kjelleren er et fristed. Her bryr man seg ikke om hva folk gjør fordi man aldri gidder å gå ned dit. Eneste grunnen er hvis man skal på dataseminar, eller man må tilrive seg et seminarrom når skippertakspanikkens klamme hender strammer grepet rundt halsen. Ryktene sier i midlertidig at alt er lov på det altfor ekle hvilerommet, men dette vet jeg personlig ingenting om.

På toppen

Så, tilbake til toppen – fjerdeetasje i Harriet Holters hus – elfenbenstårnet til andreårsstudentene på master. Etasjen som er så høyt oppe at det er legitimt å ta heisen. Her hvor man skulle tro at studentene har nådd sitt åndelige nirvana, et intellektuelt thetan-nivå høyt over de andre. Hvor man skriver sine individuelle livsverk som vil betegne vedkommendes videre eksistens på denne kloden – masteroppgaven.

Når man klyver ut av trappeoppgangens prangede ekko av mas fra underetasjene, er det likevel noe som umiddelbart ikke stemmer. Der oppe er det nemlig to små lesesaler! Den ene er ren som en barnerumpe, mens den andre tidvis ser ut som et utsprengt hjem for personer som gir visse intime tjenester mot betaling. Og som ikke det er nok, viser det seg at sosiologifolket forventes å sitte i sistnevnte sal.

Så har du de studentene som skulle vært ferdige, men som aldri blir det, som da sitter forplantet igjen og opptar plasser som de skulle ha løsrevet seg fra for lengst. Kanskje blir de ferdige til jul. Hvem vet?

Da jeg møtte opp tidlig i august for å plante meg ned på denne lesesalen var det to ting som klasket meg i fjeset. På nærsagt alle plassene lå bøker, papirer og skitne kaffekopper strødd rundt i uharmonisk symfoni. Lagt igjen av fjorårets kull som i lykkerus over å være ferdig med masteroppgaven stormet inn i sommerferien uten å se seg tilbake. Så har du de studentene som skulle vært ferdige, men som aldri blir det, som da sitter forplantet igjen og opptar plasser som de skulle ha løsrevet seg fra for lengst. Kanskje blir de ferdige til jul. Hvem vet? Om jeg skulle brukt tid på begrepet «normert tid» i denne teksten ville den utgjort en egen seksjon i magasinet. Jeg har lyst, men lar være.

På lesesalen på andre siden av gangen sitter en rase som skremmer vannet av oss sosiologer, nemlig OLA-studentene. OLA står altså for står altså for organisasjon, ledelse og arbeid, og særlig arbeid er noe sosiologstudentene har et noe løsrevet og flyktig forhold til. Derfor blir OLA-gjengen ofte omtalt som BI-studenter, siden det faktisk er en reell sjanse for at de får jobb til slutt.

Den betente sosialiseringen mellom sosiologene og OLA-gjengen i fjerdeetasje skjer på pauserommet. Et rom spekket av skjulte koder, konfliktlinjer og undertrykte spenninger. Ingen kjenner disse hemmelige normene fullt ut, men alle vet når de brytes.

Sosiologstudentene liker ikke at det virker som OLA-gjengen har det mer hyggelig enn oss. De tar alltid lunsj et kvarter før sosiologene. Den høylytte praten om organisasjons-, ledelse-, og arbeidslivsting sprenger seg gjennom veggen til sosiologlesesalen, i et tidsrom hvor de fleste er sultne og irritable, men hvor man må vente med lunsjen for det ikke er plass på det OLA-infiserte pauserommet.

En interessant observasjon er når pauserommet ikke er stappfullt. Hvis en sosiologi kikker inn og ser at det er plass, men at det sitter noen OLA-folk der, så går sosiologen. Hvis det sitter en gjeng sosiologer på pauserommet, og det kommer en OLA-student inn og setter seg, så går også sosiologene.

På pauserommet er det også noen hyller som stort sett er fylt opp av Fair Trade-kaffe og Wasa frokostknekkebrød. Trolig har halvparten av det stått der i årevis, men ingen tør å fjerne det i frykt for represalier. Det har vært forsøk på å fordele hyllene mellom sosiologi og OLA, men siden ingen snakker sammen brøt dette systemet raskt sammen. Lapper som ble hengt opp ble raskt fjernet igjen, fordi OLA-gjengen prakket til seg den beste hylleplassen. Sosiologene svarte med å beskylde OLA for å drive apartheidpolitikk på sitt groveste.

Om man skal vaske tallerkenen sin etter klokken 16:00 må man bære den med seg over til den andre siden av gangen, låse seg inn, og så måtte gå på tvers igjen for å finne frem til den designerte vasken.

Et annet konfliktområde er oppvasken som står og mugner på benken. OLA påstår de har ryddet opp, men at sosiologene roter det til igjen i løpet av få timer. Sosiologene trekker på skuldrene og sier de ikke aner hvor alt kommer fra. Roten til dette problemet er en kortscanner på feil side av gangen. Oppvasken må nemlig gjøres i en liten vask rett på andre siden av døren til de ansattes område. Døren på samme side som pauserommet har ikke en egen kortscanner. Det betyr at om man skal vaske tallerkenen sin etter klokken 16:00 må man bære den med seg over til den andre siden av gangen, låse seg inn, og så måtte gå på tvers igjen for å finne frem til den designerte vasken. Gangavstanden blir over det tredobbelte. Kilder sier meg at problematikken har blitt tatt opp med ISS, men de har ikke funnet midlene til å sette opp en kortscanner til. Dermed blir oppvasken stående igjen på pauserommet, i håp og tro på at mødrene våre kommer og rydder opp.

Så hvilken lærdom bør du så sitte igjen med etter å ha lest denne ytterst presise skildringen av studentlivet på Harriet? Vet ikke. Huset er et samfunn i miniatyr hvor man alltid vil være underlagt noen overliggende strukturer og hierarkier som blir skapt og opprettholdt av oss studenter. Ingen er frie. Vi kaller det kultur.