Fellesskap og utenforskap: Moralsk grensedragning i minnematerialet etter 22. juli 2011

URN NBN no-a1450-mi10051111235004

Gjennom en analyse av tekster, bilder og tegninger som ble lagt ned ved Oslo domkirke etter terrorangrepene 22. juli søker jeg i denne artikkelen å si noe om moralsk grensedragning i dette materialet og hvordan det gjøres. Fortolkningen vektlegger grensen mellom et moralsk og nasjonalt fellesskap og utenforskap, og hvordan denne trekkes opp gjennom symbolbruk i en rituell kontekst.

Innledning

I dagene etter terrorangrepene 22. juli 2011 vokste det frem et hav av blomster, hilsener og andre gjenstander ved Oslo domkirke. Her ble vanskelige følelser formidlet gjennom et mangfold av tekster, tegninger og bilder. Det var et symboltungt skue, preget av norske flagg, hjerter og roser. Gjennom dem ble det formidlet betraktninger om sorg, samhold og kjærlighet som siden ble avspeilet i rosetog over hele landet.

Gjenstandene ble samlet inn av Riksarkivaren og gjort tilgjengelig digitalt som «minnematerialet etter 22. juli». Dette materialet danner utgangspunktet for denne artikkelen. Jeg vil søke å si noe om hvordan det norske samfunnet forholdt seg til hendelsene 22. juli. Min tilnærming kretser rundt det jeg har valgt å kalle det moralske aspektet ved materialet: Hvilke moralske grenser trekkes opp i minnematerialet etter 22. juli 2011, og hvordan gjøres dette?

Teoretiske perspektiver

Minnematerialet er gjennomsyret av symbolske representasjoner som formidler og produserer mening. Noen symboler har større kulturell betydning enn andre. Ortner (1973) kaller disse for nøkkelsymboler. De ansporer til positive og negative følelser hos folk, og utdyper kulturelle trekk i større grad enn andre symboler. Nøkkelsymbolene deles inn i to kategorier:

Oppsummerende symboler representerer et mangfold av kulturelle forestillinger på én og samme tid, på en emosjonell og udifferensiert måte. Elaborerende symboler utdyper alle de følelser og ideer symbolene står for. De kan fungere enten som rotmetaforer, ved å gi kategorier man organiserer verden gjennom, eller som nøkkelscenarier, ved å anvise hvordan man skal handle i verden.

Moralske grenser konstitueres gjennom symboler. Lamont (2001: 1) skriver om slike grenser at de er «lines that include and define some people, groups and things while excluding others». Grensene trekkes opp gjennom kulturelle praksiser og normative påbud og forbud. Douglas (1997: 21) hevder at moralske grenser har sosiale virkninger ved at forbudene får menneskene i samfunnet til å utøve press mot hverandre. De moralske grensene står også i en bestemt relasjon til samfunnet gjennom å gjenspeile dets orden. Slik sett uttrykker symbolske representasjoner også en kollektiv, sosial virkelighet.

Hvordan blir moralske grenser til? En innfallsvinkel er ritualer: Gruppen som deltar blir intenst bevisst seg selv, og ritualets objekter blir symboler på den enkeltes medlemskap i gruppen (Collins 1988: 191-192). Gjennom gruppebevisstheten og det symbolske fokuset som oppstår trekkes en tydelig grense mellom det som er innenfor og utenfor. For den som tråkker over grensen er straffen hard (Collins 1998: 196).

Data

Materialet jeg tar utgangspunkt i er tekster, bilder og tegninger som ble lagt ned foran Oslo domkirke etter 22. juli 2011. De ble samlet inn av Riksarkivet og Statsarkivet i august 2011. Digitalarkivet publiserte den 5. juli 2012 et utvalg av materialet på sine hjemmesider. Utvalget består av 1 055 tekster, bilder og tegninger, gjort tilgjengelige som bildefiler. I store deler av materialet er avsenderen ikke kjent. Bare stedvis er det signert med fornavn, initialer eller alder. Det er derfor ikke mulig å knytte bestemte personer til datamaterialet.

Jeg har gått gjennom alle tekstene, bildene og tegningene i utvalget. Det er et omfattende materiale, og jeg gjør derfor et underutvalg som jeg i hovedsak vil forholde meg til. Dette er i første rekke gjort med utgangspunkt i hvorvidt tekstene, tegningene eller bildene kan belyse spørsmålet jeg har stilt. I andre omgang er det en teoretisk bakgrunn for utvelgelsen, med hensyn til materialet kan analyseres og fortolkes i lys av de perspektivene og begrepene jeg har introdusert. Gjennom selve analysen søker jeg å fremheve momenter som kan belyse hvilke grenser som trekkes opp i minnematerielet og hvordan det gjøres. Merk at tekstene presenteres som de er, uten å korrigere for skrivefeil og lignende.

Leseren vil nok merke seg at storparten av tekstene som presenteres er signert av barn, men dette er ikke lagt til grunn for utvelgelsen av tekstene. Tekstenes relevans med hensyn til de foregående punktene har vært det primære. Jeg har også hatt et ønske om at de til en viss grad skulle representere det overordnede materialet. Samtidig det er nok noe med disse barnas evne til å formulere seg på en bestemt måte som har truffet meg, og som har gjort at jeg har valgt disse tekstene fremfor andre.

 «Det er nå vi må stå sammen»

Den moralske grensedragningen gjøres både gjennom bilder og tekst. Det er en utstrakt bruk av det norske flagget. Flagget oppsummerer et nasjonale fellesskapet som er Norge. Det samme gjøres også gjennom tekst: «Det er nå vi må stå sammen». Begge eksemplene kan ses som uttrykk for ideer om fellesskap og samhold, og disse står sentralt i materialet. Dette er tydelig i det Katarina 11 år skriver:

brev 1

Lignende ytringer om styrken i fellesskapet gjenfinnes også andre steder. Det som imidlertid skiller dette sitatet fra andre tekster er analogien til ekteskapet. Fellesskapet vi inngår i som medborgere i Norge liknes med felleskapet mellom to mennesker i ekteskap. Et ekteskap innebærer en sterk moralsk avgrensning, hvor de to som gifter seg sverger evig troskap til hverandre. De står i en særegen relasjon til hverandre og omverdenen. Implikasjonen av formuleringen kan være: Vi er kanskje ikke så mange i vårt land, men vi er satt i en bestemt relasjon til hverandre. Og vi må holde sammen overfor den vonde som er utenfor.

Kjærligheten fremheves som en viktig bestanddel i fellesskapet (eller ekteskapet om man vil). Amanda 10 år skriver:

brev 2

Ved siden av er det tegnet et norsk flagg formet som et hjerte. En fortolkning av denne og lignende tekster og tegninger kan være at vi har å gjøre med den intense selvbevisstheten som er karakteristisk for den rituelle konteksten. Det er gruppen som reflekterer over seg selv og det som konstituerer den. I dette tilfellet er det kjærligheten som utgjør og skaper fellesskapet.

På disse måtene er fellesskapet symbolsk konstituert. En forutsetning for fellesskapet er en grense mot noe utenfor. I de fleste tekstene og tegningene forblir det usagt hva utenforskapen er. Dette kan følge av at fellesskapet først og fremst har en eksplisitt selvbevissthet, og bare en implisitt bevissthet om dets motsetninger. I konteksten av 22. juli er det imidlertid ganske konkret hva som er utenfor.

Den slemme mannen

På den andre siden av grensen som trekkes rundt fellesskapet står forestillingene om gjerningsmannen. Der hvor dette gjøres eksplisitt er det noe fellestrekk som kan antyde hva disse forestillingene går ut på. Først og fremst står gjerningsmannen for alt fellesskapet ikke er: Ondskap, brutalitet, grusomhet. Derfor er han også plassert utenfor:

brev 3

I flere tekster stilles det også spørsmål ved hans handlinger og hvordan de i det hele tatt kan begripes. Handlingene kan ikke plasseres inn i det symbolske universet som er innenfor fellesskapet, de kan ikke ordnes etter rotmetaforene eller nøkkelscenariene som finnes der. Mer abstrakte forestillinger om det utenfor kommer også til uttrykk. En mor skriver at «nå har vi sett nazismens og rasismens sanne ansikt».

brev 4

Nazisme og rasisme er størrelser som er plassert utenfor fellesskapet, og som bryter grunnleggende med dets konstituerende verdier. Det skapes en binær opposisjon mellom det som innenfor og det som er utenfor.

Samtidig finnes det nyanser i grensedragningen. Én tekst bryter den på sett og vis ned og utgjør en unik betraktning i materialet. Anine 9 år skriver:

brev 5

I denne teksten fremheves kjærligheten overfor hverandre og de som har gått bort. Samtidig underspilles det som står i motsetning til kjærligheten og felleskapet, altså hatet og gjerningsmannen. Det er på den ene siden en oppfordring om å vende seg innover heller enn utover. Slik sett bidrar den til å konstituere fellesskapet. På den annen side viskes grensen mellom felleskapet og utenforskapet ut, ved at gjerningsmannen nevnes ved fornavn. Han er ingen abstrakt skikkelse, men et menneske som oss. Implikasjonen er også et moralsk imperativ: vi må aldri hate andre mennesker.

Moralske grenser og sosial orden

Symbolene og ordene som brukes i materialet «gjør» den moralske grensedragningen. De er resultat av mange menneskers handlinger som sammen skaper et moralsk fellesskap. I dette tilfellet er det også en overlapping med det nasjonale fellesskapet. Ideer som er sentrale i det norske samfunnet kommuniseres i materialet, så som samhold, likhet og rettferdighet. Betoningen av kjærlighet utdyper disse ideene. Det utenfor – ondskapen og brutaliteten – er alt hva fellesskapet ikke er, og kan ikke omsettes symbolsk i dets kulturelle univers. Det blir en negasjon av et «vi».

Den moralske grensedragningen kan også ses som å ha en funksjon: Å opprettholde den sosiale orden. Noen har forbrutt seg mot fellesskapet, og det rokker ved hele samfunnet orden. Motreaksjonen er sterk, og innebærer at dets sentrale symboler settes i spill. Gjennom disse kommuniseres det at man er et samfunn og at dette har et bestemt innhold. Et eksempel er kardemommeloven, som gjenfinnes i materialet: «Man skal ikke plage andre, man skal være snill og grei, og for øvrig kan man gjøre hva man vil». Den oppsummerer også det sentrale budskapet i materialet.

Referanser

Collins, Randall (1988). Theoretical sociology. San Diego, Calif.: Harcourt Brace Jovanovich.

Digitalarkivet. Utvalgt minnemateriale, Minnemateriale etter 22.07.2011. Tilgjengelig på:

http://arkivverket.no/URN:db_read/db/15749.

Douglas, Mary (1997). Rent og urent: en analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu.

Oslo: Pax.

Lamont, Michéle (2001). Symbolic boundaries. Princeton University: Article #:

20851A4/8/007.

Ortner, Sherry B. (1973). «On key symbols», i American Anthropologist, New Series, Vol. 75,

No. 5: 1338-1346.