«Det var en gang…». Historien om Det samfunnsvitenskapelige fakultet

Flere tusen studenter er hvert år innom auditoriene og lesesalene på Eilert Sundts hus for å studere alt fra sosiologi til økonomi

Flere tusen studenter er hvert år innom auditoriene og lesesalene på Eilert Sundts hus for å studere alt fra sosiologi til økonomi

 

I år er det femti år siden Det samfunnsvitenskapelige fakultet ble opprettet, noe som markeres med en egen jubileumsuke med foredrag og debatter. Like mye som det er en anledning til å feire, er det også en anledning til et lite tilbakeblikk. Dette er historien om hvordan fakultetet ble til.

 

Det samfunnsvitenskapelige fakultet er i dag Norges største samfunnsvitenskapelige utdannings- og forskningsinstitusjon. Flere tusen studenter er hvert år innom auditoriene og lesesalene på Eilert Sundts hus for å studere alt fra sosiologi til økonomi. Ved siden av studiene finnes det utallige studentforeninger som driver frem sosialt og faglig engasjement. Og på kontorene oppover i etasjene sitter professorene og forsker slik «de alltid har gjort». Det er rett og slett vanskelig å forestille seg at det kan ha vært annerledes.

Men samfunnsvitenskapene har ikke alltid vært herre i eget hus. Etter andre verdenskrig utgjorde de ikke noe samlet vitenskapsfelt. Fagmiljøene ved Universitetet i Oslo var organisert under ulike fakulteter og spredt på forskjellige steder i byen. Sosialøkonomene holdt til i Det juridiske fakultet, mens psykologi og pedagogikk tilhørte Det historisk-filosofiske fakultet. Statsvitenskap, sosiologi og sosialantropologi ble alle ansett som marginale fag. På dette tidspunktet så dermed noen form for faglig konsolidering ut til å ligge et godt stykke inn i fremtiden.

Allerede i 1949 ble det fremmet forslag om et eget fakultet for samfunnsvitenskapene. Forslaget fikk imidlertid en blandet mottagelse i fagmiljøene. Representantene for sosiologi, statsvitenskap og psykologi var positive. Det samme var professorene i etnologi, etnografi og geografi. Sosialøkonomene og pedagogene var derimot ikke like vennligstilte overfor ideen. Innenfor begge disse fagene var man opptatt med å utvikle seg som vitenskapelig disiplin og profesjon. Det var noe de bedre kunne gjøre ved de fakultetene de allerede tilhørte heller enn sammen med en rekke marginale fagmiljøer. Og uten deres støtte falt forslaget igjennom.

Det ble dermed opp til andre å ta føringen om for å etablere en samlet norsk samfunnsvitenskap. Et betydelig steg på veien var opprettelsen av Institutt for samfunnsforskning i 1950. Fagmiljøet ved instituttet bestod av en gruppe yngre forskere, deriblant Vilhelm Aubert, Stein Rokkan og Harriet Holter. Instituttet holdt en viss avstand til universitetet gjennom sin tilknytning til amerikansk samfunnsforskning. Samtidig var flere av medarbeiderne knyttet til universitetet som stipendiater eller lærere. På denne måten bar instituttet frem norsk samfunnsforskning med en fot i hver leir, og bidro til å få anerkjent samfunnsvitenskapene som eget kunnskapsfelt.

 

Eilert Sundts hus stod ferdig i 1967 og ble innviet det påfølgende år

Eilert Sundts hus stod ferdig i 1967 og ble innviet det påfølgende år

 

Parallelt skjedde det en utvikling innenfor de mindre fagmiljøene. Tidligere hadde man stilt spørsmål ved hvilke fag som skulle høre til samfunnsvitenskapene. Dette spørsmålet ble mindre relevant ettersom disse miljøene etablerte egne institutter for undervisning og forskning. Institutt for samfunnsforskning var i denne sammenheng en viktig aktør som finansiell bidragsyter til forskningsvirksomheten. Ved inngangen til 1960-tallet hadde dermed fag som sosiologi og statsvitenskap langt på vei funnet en plass i den samfunnsvitenskapelige faunaen. Samtidig stod de store etterkrigskullene på terskelen til å tre inn i høyere utdanning. På arbeidsmarkedet kom det i tillegg et behov for samfunnsvitere som kunne bidra i utbyggingen av velferdsstaten. Forholdene lå nå langt bedre til rette for etableringen av et eget samfunnsvitenskapelig fakultet enn det som hadde vært tilfellet bare ti år tidligere.

Det samfunnsvitenskapelige fakultet ble opprettet ved kongelig resolusjon av 6. juni 1963. Selv om samfunnsfagene nå kom sammen organisasjonsmessig var de fortsatt spredt på ulike steder i Oslo. På Øvre Blindern var imidlertid planer for utbygging av campus satt i gang. Realiseringen av disse planene begynte med bygget til Det historisk-filosofiske fakultet som ble ført opp allerede i 1962, og flere fulgte i årene etter. Eilert Sundts hus stod ferdig i 1967 og ble innviet det påfølgende år. Det samfunnsvitenskapelige fakultet hadde endelig fått et hjem. I tiårene som fulgte ekspanderte både universitetet og fakultetet kraftig, med stort tilfang av nye studenter og stillinger. Det ble raskt et arnested for sosiale engasjement og debatt som påvirket den norske offentligheten. Og gjennom faglig strid og samkvem, fra positivismestrid til postmodernisme, fikk samfunnsvitenskapene den formen de har i dag.

 

Vil du lese mer om universitetets og fakultetets historie?

Da kan bokserien «Universitetet i Oslo: 1811-2011» som er redigert av John Peter Collett anbefales.

I tillegg gir fakultetet i forbindelse med jubileet ut boken «Våg å vite: Det samfunnsvitenskapelige fakultet 1963-2013» med bilder fra livet på fakultetet fra ulike tiår.