Oslo og stortingsvalget 2013

Stortinget_i_OsloWEB

FOTO: Mathiasertnaes / Wikipedia Commons

Oslo omtales ofte som delt mellom øst og vest. Dette gjenspeiles også i de politiske partienes oppslutning i de ulike bydelene.

Oslo er Norges mest folkerike fylke. I tillegg er byen landets administrative og politiske sentrum. Ved stortingsvalget 8 og 9. september skal 19 av de 169 mandatene velges fra byen. I mediene omtales Oslo av og til som «den delte byen», der levekårsforskjellene mellom øst- og vestkant med jevne mellomrom trekkes frem som store og problematiske. Det kan derfor være interessant å merke seg at det finnes relativt store forskjeller i partienes oppslutning i de ulike bydelene. Mens østkanten stemmer sosialistisk, støtter vestkanten opp om partiene på høyresiden.

Mandattall og sperregrense

Fordelingen av de 169 mandatene ved stortingsvalg foregår med de 19 fylkene som valgkretser. Antall mandater i hvert distrikt påvirkes igjen av både fylkets folketall og areal. I denne sammenheng vektlegges arealet relativt mye i forhold til folketallet, noe som gir noe overrepresentasjon av de store fylkene. Dette er tenkt å skulle kompensere for store avstander fra det politiske og administrative sentrum. Selv om Oslo er et lite fylke, er byens folketall stort nok til at 17 mandater velges her.

For å sikre en relativt proporsjonal representasjon er 19 av de totalt 169 mandatene utjevningsmandater som gjør at hvert fylke får et ekstra mandat som skal gå til det partiet med flest ubrukte stemmer. For å kunne vinne et slikt mandat, er det krav om 4 % oppslutning på nasjonalt nivå. For de vanlige mandatene er det ingen sperregrense, men for mindre partier utgjør utjevningsmandatene en relativt stor andel av det samlede mandattallet. Dette er årsaken til at små partier ofte fokuserer på å komme over sperregrensen.

Arbeider og industrieier

Oslos vekst og utvikling i retning av en øst og vestkant begynte for alvor med industrialiseringen som fant sted i tiårene frem mot år 1900. Med industrialiseringen fikk man behov for boliger til alle de nye fabrikkarbeiderne, og disse fikk bosette seg øst for Akerselva der det var lite eksisterende bebyggelse. Opprettelsen av Arbeiderpartiet i 1887 representerte et viktig steg på veien mot politisk representasjon for arbeiderklassen. Innføring av allmenn stemmerett for menn over 25 år i 1898 muliggjorde politisk deltakelse og innflytelse for arbeiderne. Arbeiderklassen var en stor gruppe tallmessig, og dermed stod Arbeiderpartiet naturlig sterkt i Øst. Oslos borgerskap og industrieiere hold på sin side til på vestkanten.

By og land, hand i hand?

Siden Oslo historisk sett har innehatt en særstilling som sentrum både for finans, handel og industri, vil det være naturlig å anta at stemmegivning ved stortingsvalg vil skille seg fra andre, mer rurale deler av landet. Den norske politiske sosiologen Stein Rokkan utviklet skillelinjemodellen for å kunne beskrive hvordan konflikter i samfunnet er med på å strukturere partikonkurranse samt forklare fremveksten av ulike interessegrupperinger.

I følge denne modellen vil byer som Oslo ha en spesiell plassering både innenfor en sosioøkonomisk, en kulturell og en territoriell konfliktdimensjon. Man antar at et større antall innbyggere i byene vil plassere seg nærmere den borgerlige høyresiden i forhold til innbyggere fra mer rurale områder fordi det finnes en større andel av arbeidsgivere og kapitaleiere enn i landet for øvrig. På den andre siden vil det finnes en stor arbeiderklasse som står i opposisjon til byens borgerskap.

Sentum mot periferi

Samtidig vil et større antall av velgerne være positive til en styrking av byens posisjon som kulturelt og territorielt sentrum relativt til landsbygdene. I tillegg antar man at innbyggerne i byene i større grad vil være sekulære sammenliknet med befolkningen i rurale områder på Sør- og Vestlandet. Man kan derfor anta at de partiene som representerer rurale og religiøse interesser (som Sp og KrF) vil stå svakt i byene. Dette kan medføre at konkurransen blir mer polarisert mellom den politiske høyre- og venstresiden.

Dersom innbyggerne på østkanten i gjennomsnitt har lavere inntekt, dårligere helse og lever kortere sammenliknet med befolkningen i vest, kan man forvente at de sosialistiske partiene vil oppnå større oppslutning her enn i vest.

Selv om det har blitt hevdet at Rokkans modell har fått redusert forklaringskraft etter ca. 1960, danner den fremdeles et godt rammeverk for å forstå stemmegivning ved norske valg. Dette er tilfellet siden dagens politiske partier til en viss grad også er rotfestet i skillelinjestrukturen og de konfliktene som finnes mellom ulike grupper i samfunnet.

«Den delte byen»

I mediene er ideen om Oslo som «den delte byen» basert på resultater fra levekårsundersøkelser som gjennomføres i befolkningen med jevne mellomrom. Det er blant annet avdekket store forskjeller i inntekt, helse og levealder mellom Oslo øst og vest. I følge disse undersøkelsene er innbyggerne på vestkanten friskere, har høyere inntekt og lever lengre enn sine medborgere i øst. I følge Rokkans modell vil det derfor være naturlig at det også eksisterer forskjeller i hvilke partier som støttes av innbyggerne i øst og vest.

Dersom innbyggerne på østkanten i gjennomsnitt har lavere inntekt, dårligere helse og lever kortere sammenliknet med befolkningen i vest, kan man forvente at de sosialistiske partiene vil oppnå større oppslutning her enn i vest. En slik forventning er basert på at det er de sosialistiske partiene som ønsker sterk sosial og økonomisk utjevning, og slik sett må hevdes å representere deres interesser på best mulig måte. Innbyggere på vestkanten vil på sin side støtte opp om høyresiden da dette er de partiene som er for lave skatter og mindre grad av sosial og økonomisk utjevning.

Samtidig vil innbyggernes støtte konsentreres rundt partiene som er forankret i by-gruppene slik at mer ruralt tilhørende partier ikke vil ansees som reelle alternativer. Man kan derfor hevde at Oslo også politisk sett er en «delt by» der øst i stor grad stemmer Ap og SV, mens vest slutter opp om Høyre og FrP. Dette mønsteret gjenspeiles også i partitilhørigheten for stortingsmandatene som velges fra Oslo.

KARTET viser hvilke bydeler som hadde henholdsvis rent borgerlig flertall (H + FrP) og rent sosialistisk flertall (AP + SV) i Stortingsvalget 2009.: 1 Gamle Oslo, 2 Grünerløkka, 3 Sagene, 4 St. Hanshaugen, 5 Frogner, 6 Ullern, 7 Vestre Aker, 8 Nordre Aker, 9 Bjerke, 10 Grorud, 11 Stovner, 12 Alna, 13 Østensjø, 14 Nordstrand, 15 Søndre Nordstrand, 16 Sentrum. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

KARTET viser hvilke bydeler som hadde henholdsvis rent borgerlig flertall (H + FrP) og rent sosialistisk flertall (AP + SV) i Stortingsvalget 2009.: 1 Gamle Oslo, 2 Grünerløkka, 3 Sagene, 4 St. Hanshaugen, 5 Frogner, 6 Ullern, 7 Vestre Aker, 8 Nordre Aker, 9 Bjerke, 10 Grorud, 11 Stovner, 12 Alna, 13 Østensjø, 14 Nordstrand, 15 Søndre Nordstrand, 16 Sentrum. Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Blått i vest, rødt i øst?

Ved å se på partienes oppslutning ved stortingsvalget i 2009, finner man relativt store forskjeller i stemmegivning mellom de ulike bydelene. Etter at man i 2003 slo sammen en rekke av de gamle bydelene til større enheter, er bydelene Frogner, St. Hanshaugen, Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker her regnet som bydeler i vest, mens de resterende er regnet som øst.

Dersom man ser på partienes oppslutning i de ulike bydelene, ser man at Høyre og FrP til sammen hadde 48,7 % gjennomsnittlig oppslutning i vest, men kun 32,9 % i øst. I bydelene Frogner, Ullern og Vestre Aker hadde partiene sammen rent flertall. Bydel Vestre Aker ble den «blåeste» med hele 59,5 % oppslutning til Høyre og FrP.

Ap og SV hadde på sin side 33,5 % gjennomsnittlig samlet oppslutning i vest og rent flertall i øst, med gjennomsnittlig samlet oppslutning på 51,7 %. Den eneste bydelen som skiller seg ut i denne sammenheng er Nordstrand, der Ap og SV samlet sett «kun» fikk 37,1 % av stemmene, mens Høyre og FrP på sin side fikk til sammen 49,7 %.

FrPs relativt høye oppslutning i forhold til Høyre på østkanten kan tolkes som at de to partiene på høyresiden appellerer til ulike interesser og velgergrupper innad i Oslo. Denne forskjellen kan forklares med FrPs posisjonering som et nytt «arbeiderparti» på høyresiden. Partiet vil dermed i noen grad kunne tenkes å appellere til samme velgermasse som AP, og dette kan være med på å forklare forskjellen i oppslutning for de to høyrepartiene geografisk sett.

Forskjellen i oppslutning mellom Høyre og FrP er også mindre enn den er for Ap og SV. Mens Ap har 35 % samlet oppslutning i Oslo, fikk SV 10,3 % av stemmene i byen. Til sammenlikning fikk Høyre 21,7 % og FrP 17,6 % av stemmene for byen sett under ett. Mens Ap er om lag tre ganger så stort som SV målt i samlet oppslutning, er differansen mellom Høyre og FrP kun 4,1 prosentpoeng.

Skarpere konkurranse

Høyre og Ap er derfor fremdeles de to dominerende politiske partiene blant velgerne i Oslo. Likevel må bildet nyanseres noe, da man har fått nyere konkurrenter i form av SV og FrP som begge har vunnet stortingsmandater fra byen siden 1980-tallet. FrP har etablert seg som en reell utfordrer på høyresiden, mens SV kun i noen grad har klart å utfordre Arbeiderpartiets posisjon. Som Rokkans modell forutsier, har sentrumspartiene lav oppslutning i Oslo og dette er med på å skape en skarpere konkurranse mellom den politiske høyre- og venstresiden, selv om man har fått nyere partier på begge fløyer. Ved stortingsvalget i 2009 fremstod Oslo derfor som en politisk delt by der østkanten i stor grad er rød, mens vestkanten er blå. Med tanke på at dette mønsteret kan tolkes som et uttrykk for mer strukturelle faktorer, kan man i noen grad forvente at årets valgresultat vil likne på det som er beskrevet her.

Tags: × × ×