Bourdieu «revisited again»: et innspill i debatten

bourdieu-trend

FOTO: Educationeducationeducation / Wikipedia Commons

I denne teksten diskuterer jeg Jon Elsters kritikk av Distinksjonen, med henvisning til utfordringen han og Harald Eia lanserte i Morgenbladet i sommer. Jeg søker ikke å svare på denne utfordringen, men i stedet å komme med et innspill til debatten. Det er strengt talt to poeng som gjøres: For det første, at kritikken har en svakhet i at den ikke rekonstruerer det teoretiske grunnlaget for boken den kritiserer. Og for det andre, at dersom man gjør en slik rekonstruksjon, vil man kunne se at de problemene det pekes på kan ha en form for løsning.

Pierre Bourdieu er en dominerende størrelse i vårt fagfelt. De fleste sosiologistudenter vil på et eller annet tidspunkt stifte bekjentskap med denne franskmannen, gjerne gjennom hans mest berømte verk – Distinksjonen. Ofte er dette et besnærende møte, fordi hans teoretiske og empiriske arbeider gir et inntak til virkeligheten som få andre kan tilby: Et altomfattende blikk som gir en opplevelse av å gjennomskue det sosiale spillet og dets regler. Etter hvert innser man imidlertid at dette blikket har sine begrensninger. I utgangspunktet er ikke dette noe som problematiseres spesielt sterkt innenfor den norske sosiologimiljøet selv. Det er derfor ikke så overraskende at når noen først forsøker å starte en debatt om Bourdieu, så kommer den fra personer utenfor det etablerte fagmiljøet.

Harald Eia og Jon Elster var i sommer ute i Morgenbladet med en «utfordring» til sosiologien. Utgangspunktet er det de hevder er to uløste problemer i Distinksjonen, med henvisning til Elsters anmeldelse av boken fra 1981. Det første problemet gjelder Bourdieus bruk av begrepet strategi, som etter sigende ikke er godt nok definert: «It is very difficult to understand what Bourdieu means by a strategy, but at the very least it would appear to be a behavioural pattern that has consequences which are beneficial, or even optimal, relative to other possible patterns, for the agent or agents adopting it» (Elster 1981: 11). En strategi defineres vanligvis som en form for intensjonal handlingsplan som har til hensikt å oppnå et mål. Bourdieu hevder imidlertid at strategier både kan være bevisste og ubevisste, og at sistnevnte er langt mer effektiv enn førstnevnte. Det er noe Elster har vanskelig for å akseptere, fordi strategier per definisjon må være bevisste.

Hans teoretiske og empiriske arbeider gir et inntak til virkeligheten som få andre kan tilby: Et altomfattende blikk som gir en opplevelse av å gjennomskue det sosiale spillet og dets regler. Etter hvert innser man imidlertid at dette blikket har sine begrensninger.

Det andre problemet er at Bourdieu – ifølge Elster – antyder at de utilsiktede konsekvensene av ubevisste strategier forklarer hvorfor aktørene i utgangspunktet tar dem i bruk. Det vil i så fall være en form for funksjonalistisk forklaring, altså en forklaring hvor årsaken følger av formålet. Slike forklaringer anses generelt som problematiske i samfunnsvitenskapene. Elster har vanskelig for å godta dette så lenge det ikke utdypes ytterligere: «Characteristically, the mechanism by which this comes about in the case of non-concious strategies is nowhere spelled out» (Elster 1981: 11). Begge innvendingene har til felles at de angriper de teoretiske premissene, som ikke er godt nok begrunnet skal vi tro kritikken. Men dette kan også vitne om at Elster enten ikke klarer eller vil rekonstruere fullt ut grunnlaget for bokens resonnementer. Dette er et problem Bourdieu selv opplevde å møte på gjentatte ganger: «[My critics] criticize outside of their context of use open concepts designed to guide empirical work; they criticize not my analyses, but an already simplified, if not maimed, representation of my analyses» (1990: 107).

Aktør-/strukturproblemet

For å kunne forstå hva Bourdieu mener med begrepet strategi må man sette seg inn i hans teoretiske prosjekt. En inngang er det velkjente aktør-/strukturproblemet, som han blant annet omtaler inngående i artikkelen What Makes a Social Class? On The Theoretical and Practical Existence of Groups (1987). Han søker å overskride dette problemet, som han selv definerer som motsetningen mellom et objektivistisk og subjektivistisk ståsted. På den ene siden har man det perspektivet hvor aktørene ses som del av sosiale systemer som strukturerer deres handlinger og interaksjoner. Bourdieu mener her at man må forkaste enhver substansialistisk og empiristisk forståelse av den sosiale virkeligheten, hvor det kun er den verden som fremtrer for sansene våre som gjelder. I stedet må man innta en relasjonell forståelse, slik som i matematikken og fysikken: «What exists is … a social space in the true sense of the term, if we admit … that the fundamental property of a space is the reciprocal externality of the objects it encloses» (Bourdieu 1987: 3). Det er de usynlige relasjonene mellom objektene i dette rommet som må stå i fokus, hvor objektene representerer aktørene og rommet representerer den sosiale virkeligheten. Det er denne ideen som danner grunnlaget for begrepet om det sosiale rommet, som har en sentral plass i Distinksjonen.

I det multidimensjonale sosiale rommet er strukturen gitt ved aktørenes volum og sammensetning av økonomisk, kulturell og sosial kapital, dvs. akkumulative ressurser, samt deres bevegelser i rommet over tid. Aktører med likeartet kapitalvolum- og sammensetning vil være i likeartede posisjoner i rommet, og aktører i likeartede posisjoner vil være til tilbøyelige til å ha en rekke felles egenskaper. De egenskapene det er snakk om kommer til uttrykk i felles handlingsdisposisjoner som bidrar til å produsere likeartede praksiser og representasjoner hos aktørene. Et viktig aspekt ved disse felles disposisjonene er «the sense of one’s place», det vil si en følelse med hvor man befinner seg i rommet relativt til andre aktører med andre disposisjoner, og som gjør at man tilpasser seg sin egen posisjon. Den er et uttrykk for at den sosiale avstanden aktørene imellom ikke bare er ute i rommet, men også er skrevet inn i kroppene deres, slik at ens «sense of one’s place is at the same time a sense of the place of others» (Bourdieu 1987: 5).

«[A] sense of one’s place is at the same time a sense of the place of others»

Fra det subjektivistiske ståstedet ser man derimot aktørene som skapere av sin egen sosiale virkelighet. Bourdieu innlemmer dette gjennom ideen om et samsvar mellom aktørenes posisjoner i det sosiale rommet og deres posisjoner i et symbolsk rom for meningsproduksjon, hvor disposisjonene kommer til uttrykk i livsstiler og smakspreferanser. Det er med henvisning til denne typen symbolske markører at mye av det spillet Bourdieu viser til i Distinksjonen skjer: De gjør de usynlige relasjonene synlige, og gjør at aktørene med nødvendighet må forholde seg til hverandre. I dette spillet handler mye om hvem som har den legitime makten til å definere hvilke symbolske markører som til enhver tid skal gjøre seg gjeldende for gruppene i rommet (jf. Bourdieu 1990: 137). Det innebærer at utøvelse av symbolsk makt grunnleggende sett handler om grensedragningen mellom ulike grupper av aktører, altså en definisjon av sosial avstand og nærhet. Det skjer videre på en slik måte at definisjonene anerkjennes av andre enn de som sitter med definisjonsmakten og samtidig miserkjennes som en form for maktutøvelse.

Kampen om å definere virkeligheten er en viktig side ved de distingverende praksisene og maktkampene som utspiller seg i det sosiale rommet. Når aktører i dominante posisjoner utøver symbolsk makt – eller symbolsk vold, altså symbolsk makt miserkjent som maktutøvelse – bestemmer de hvordan tingene i den sosiale virkeligheten skal klassifiseres, ikke bare for seg selv, men også for de andre aktørene. Det påvirker hvordan aktørene oppfatter relasjonene til andre aktører, deres «sense of place». Og det som kobler disse representasjonene til posisjonene i det sosiale rommet er handlingsdisposisjonene, som oppsummeres i begrepet om habitus.

Habitus

Habitus er det Bourdieu kaller en «strukturert struktur» som samtidig virker som en «strukturerende struktur» (jf. Bourdieu 1984: 166), det vil si: Disposisjonene til aktørene er strukturert av relasjonene til andre aktører i det sosiale rommet, som i sin tur strukturerer praksiser og representasjoner av den sosiale virkeligheten, og deretter virker tilbake på oppfatningen av aktørenes relasjoner til andre aktører. Dette gjør at de hele tiden kan ha en følelse med spillet og tilpasse seg sin posisjon. Habitus er dermed nøkkelen til å overskride motsetningen mellom det objektivistiske og subjektivistiske ståstedet. Aktørenes handlingsdisposisjoner blir til en form for medium mellom de to ståstedene, hvor de er virkningsfulle på én og samme tid. Det er dette Elster tilsynelatende ikke har fått med seg, eller mer trolig, ikke har ønsket å få med seg.

«the notion of strategy is the instrument I use to break away from the objectivist point of view and from the action without an agent that structuralism presupposes. … It is the product of the practical sense as a feel for the game»

Når man har dette in mente blir det mulig å se hvordan en ubevisst strategi kan være mulig. Det dreier seg mer konkret om at aktører i dominante posisjoner i det sosiale rommet – overklassen eller eliten – bruker ubevisste strategier for å holde aktører i lavere posisjoner på avstand. Dette gjør de blant annet ved på subtilt vis å omskape reglene i spillet slik at de andre aktørene aldri klarer å mestre det (jf. Bourdieu 1984: 253). Et eksempel er trendsetteren som stadig definerer den siste moten, og som tar i bruk nye moter før de er blitt «in». Trendsetteren bytter stadig ut definisjonene av hva som er «riktig» mote, gjerne så fort andre har tatt til seg den stilen han eller hun først introduserte. Selv om mange riktignok har et ganske bevisst forhold til mote, kan vi anta at de sjeldent har en uttalt hensikt om å opprettholde den sosiale avstanden til andre mennesker. Det vil likevel være konsekvensen i mange sammenhenger, noe som kan tilskrives en ubevisst strategi av den typen som er nevnt her.

I et intervju først publisert i tidsskriftet Terrains i 1985 uttaler Bourdieu at «the notion of strategy is the instrument I use to break away from the objectivist point of view and from the action without an agent that structuralism presupposes. … It is the product of the practical sense as a feel for the game» (Boudieu 1990: 62). Nøkkelen er hvordan habitus kan virke på en måte som aktørene selv ikke er bevisst, gjennom denne følelsen de har med sin egen posisjon i det sosiale rommet. Når trendsetteren handler er det fordi han eller hun er disponert til å handle for å opprettholde sin posisjon og avstanden til andre aktører. At en slik handling samtidig er årsak og formål følger av ideen om habitus som et medium mellom struktur og aktør: Alt skjer på en måte samtidig, det vil si, de sosiale relasjonene i rommet virker til at aktøren handler på denne måten, gjennom aktørens «sense of place» og «feel for the game», og det er for å opprettholde denne status quo at aktøren subtilt omskaper den sosiale virkelighetens regler til hans eller hennes fordel.

Nøkkelen er hvordan habitus kan virke på en måte som aktørene selv ikke er bevisst, gjennom denne følelsen de har med sin egen posisjon i det sosiale rommet.

Dette kan selvfølgelig anses som problematisk, for da forutsettes det at aktørene ikke alltid vet hva de driver med. Da fremstår det som om aktørene
reduseres til offer for ytre motiver, og det er trolig også problemet Elster har med Bourdieu. Men det er jo også dette Bourdieu selv vil unngå gjennom sitt begrep om habitus. Hvor godt man mener han lykkes, avhenger nok av leserens velvillighet. Rent teoretisk fremstår det som relativt konsistent når man legger alle kortene på bordet. Men om det faktisk er i tråd med den empiriske virkeligheten, slik Distinksjonen søker å vise, er ikke like sikkert. Det er noe som fordrer empirisk etterprøving.

Referanser

Bourdieu, Pierre (1990). In Other Words: Essays Towards a Reflexive Sociology. Cambridge: Polity Press.

Bourdieu, P. (1987) «What Makes a Social Class? On The Theoretical and Practical Existence Of Groups.» I Berkeley Journal of Sociology, Vol. 32, s.1-18.

Bourdieu, Pierre (1984). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. London: Routledge & Kegan Paul.

Elster, Jon (1981) «Snobs». I London Review of Books, Vol. 3 (20). 1

Morgenbladet 28.6.2013. «Elsters utfordring». URL: http://morgenbladet.no/samfunn/2013/elsters_utfordring