Oslo i litteratur og film

Hamsun spaserer en tur i Oslo, en augustdag 1936

Hamsun spaserer en tur i Oslo, en augustdag 1936

Knut Hamsuns Sult og Joachim Triers Oslo 31. august skiller seg fra andre romaner og filmer om Oslo. Begge forteller om opplevelsene av byen, men er disse spesielle for Oslo?

Hamsuns roman Sult utkom i 1890, mens Triers film Oslo 31. august hadde premiere i 2011. Felles for dem er sjangerbruddet. Hamsun bryter med romansjangeren på samme måte som Oslo 31. august bryter med Hollywood-sjangeren ved at det ikke fortelles en historie med en begynnelse og en slutt. Boken er en skildring av opplevelsene til hovedpersonen, og hvordan han glir tilsynelatende formålsløst rundt i Oslo eller Kristiania som det het den gang. Den navnløse hovedpersonen framstår splittet og sammensatt. Filmen er bygget opp omkring noen møter med personer som hovedpersonen har hatt relasjoner til tidligere. Dette gjør oss mer oppmerksom på hva som skjer i øyeblikket, og hendelsene knytter bare til en viss grad an til det som skjer senere.

Hamsun beskriver en hovedperson som en fremmed i storbyen Kristiania. Han insisterer sterkt på sin annerledeshet. Sulten er selvvalgt, han vil ikke ha et hvilket som helst arbeid for å forsørge seg. Han vil bli dikter og føler seg hevet over dem som henter sin lønn fra et vanlig arbeid. Hovedpersonens posisjon er outsideren, noe som gir ham et utvendig og iakttakende forhold til omgivelsene. Det er fra denne posisjonen livet i Kristiania skildres (Hamsun, 2000:16).

«Solen stod i sør, klokken var omtrent 12. Byen begyndte å komme på benene, det nærmet seg spasertiden og hilsende og leende folk bølget op og ned i Karl Johan. Jeg klemte albuerne i siden, gjorde meg liten og slap ubemærket forbi nogen bekjændte som hadde indtat et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret opover Slotsbakken og faldt i tanker.

Disse mennesker jeg møtte, hvor let og lystig vugget de ikke sine lyse hoder og svinget seg gjennem livet som gjennem en ballsal! Det var ikke sorg i et eneste øie jeg så, ingen byrde på nogen skulder, kanskje ikke en skyet tanke, ikke en liten hemmelig pine i nogen av disse glade sind».

 

Kristiania får på denne måten betydning som illustrasjon på det moderne storbylivet. Hovedpersonen er den moderne vandreren som kommer til byen alene og som drar igjen alene. Han drar til sjøs og sier farvel «… for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduerne lyste så blankt fra alle hjem» (Hamsun, 2000: 134). Dette understreker kontrasten mellom den hjemløse vandreren og byen med «sine hjem».

(artikkelen fortsetter etter bildet)

Per Oscarsson spiller hovedrollen i filmatiseringen av Sult fra 1966

Per Oscarsson spiller hovedrollen i filmatiseringen av Sult fra 1966

Sult er lagt til en tid hvor Oslo utvikler seg fra en småby til en storby. Tiden er preget av sterk urbanisering og boligbygging på 1890-tallet. Byen får de typiske omgangsformer som storbyen har, og som bl.a. er skildret av sosiologer som Georg Simmel. Hamsun formidler godt denne blasertheten, og sin posisjon som den fremmede – den som kommer til byen utenfra for å slå seg til for en kortere eller lengre periode. Hovedpersonen i Sult framstår på mange måter som «the marginal man», slik sosiologen Robert E. Park skildret migranter til USA på begynnelsen av 1900-tallet. Den fremmede ble et tema både i litteraturen og i sosiologien på denne tiden hvor tilflytting og urbanisering var et fellestrekk ved mange bysamfunn.

Til forskjell fra hovedpersonen i Sult har Anders i filmen vokst opp i Oslo. Det samme har hans foreldre. De har minner fra overalt i byen sies det i filmen. Dette står i kontrast til Anders som til tross for at han er født og oppvokst i Oslo, vender tilbake etter at relasjonene til familie og venner ble brutt. Han oppsøker noen av personene, men opplever avvisning på forskjellige måter. Han har blitt ensom i sin egen by. Dette er ikke bare tapet av familie og venner, men også tapte muligheter. Det hentydes til en fortid som lovende kulturskribent, men i jobbintervjuet bryter han tvert da det stilles spørsmål om «hullet» i cv-en. Han lukker selv muligheten for jobb ved å forlate intervjuet og kaste cv-en i søppelkurven.

(artikkelen fortsetter etter bildet)

Anders møter en sterk grad av individualisme i filmen Oslo 31. August

Anders, hovedpersonen i Oslo 31. august, har vokst opp i Oslo, men føler seg ensom i sin egen by.

Anders møter en sterk grad av individualisme. Han oppsøker en venn fra studiemiljøet på Blindern som har blitt småbarnsfar, og som forteller at han tilbringer tiden mest hjemme. Da de skilles, sier vennen: «Nå gjør du ikke noe dumt for da fucker du meg så jævlig, lover du meg det».  For vennen er det hensynet til seg selv som ligger til grunn for formaningen om ikke å gjøre noe dumt.  Inspirasjonen til filmen er romanen Le Feu Follet av Pierre Drieu La Rochelle som ble utgitt i 1931. I denne fremstilles livet til rusmisbrukeren som vender tilbake etter avrusing og til slutt begår selvmord. Romanen inspirerte Louis Malle til filmen med samme navn som romanen. Le feu follet kalles på norsk vettelys eller lyktemenn. Ifølge folketroen var dette gjengangere som ledet vandrere på ville veier, og som også kunne være varsel om død. I Louis Malles film er handlingen lagt til 1960-tallet, og i denne er det mange som kommer råd om hva hovedperson bør gjøre og hvordan han bør leve livet. Selvmordet blir en slags protest mot konformitetspresset og mot å bli ledet ut i uføret av velmente «lyktemenn». For Anders er det annerledes. Han gis ingen råd. Dette er en interessant kontrast, og forteller nok noe om 1960-tallets konformitet som atskiller fra 2000-tallets individualisme.

Temaene i Sult og Oslo 31. august er såpass allmenne at det kan stilles spørsmål om romanen og filmen forteller noe om akkurat Oslo. Sult åpnes med setningen: «Det var den tid jeg gik omkring i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den». Med andre ord har Kristiania satt sine merker på hovedpersonen. På den tiden Hamsun skrev var det kanskje ikke mange steder i Norge som var preget av det moderne storbylivet.  Det var nok nettopp i Kristiania at Hamsun kunne skildre moderniteten. Hans opplevelser faller sammen med andre beskrivelser av storbylivet som Georg Simmels og Charles Baudelaires. Baudelaires fremhevet flanøren som det typiske storbymennesket. Og flanørens hjemløshet var ikke uten videre en mangel. Tvert imot: Det moderne mennesket er «away from home and yet to feel oneself everywhere at home”. Jeg-personen i Sult kan være et eksempel på en flanør. Han vandrer rundt i gatene og er på en måte hjemme overalt. Dette er også et bilde på Simmels beskrivelse av storbymennesket som uavhengig. Han har ingen tette relasjoner som han må forholde seg til. Oslo 31. august er i tid plassert i en annen fase av moderniteten enn Sult, og storbyen Oslo blir en illustrerende ramme for individet i senmoderniteten. Tydeligere enn hos Hamsun skildres steder, relasjoner og miljøer som er lett å feste til Oslo. Tematikken kretser om brutte relasjoner og manglende fellesskap som samtidig kontrasteres til mulighetene yngre mennesker har. I kaféscenen overhører Anders og vi som publikum samtaler om ulike valg som må – og kan – gjøres for eget liv, og vi følger deres samtaler og overveielser om små og store problemer. Dette står Anders utenfor. Han blir tilskueren som i sin tid valgte feil i det Anthony Giddens kaller fateful moments og som innser at det er umulig å komme seg tilbake til hvor han var da valget ble tatt.

 

Videre lesing:
Naalsund, P. T. (2012) Kva slags film er Oslo, 31. august? Mediepedagogene. Forum for medieundervisning 31. mai 2012 Tilgjengelig her
Rottem, Ø. (2002) «Det moderne livs dypeste problemer – Simmel, Hamsun og det urbane», i Ø. Rottem. Hamsun og fantasiens triumf . Gyldendal.
[/box]