Hva er intelligens?

Neanderthal Museum Mettmann

SMÅ GRUPPER: Kanskje levde neandertalerne i for små grupper til å drive kumulativ kulturell evolusjon (ukjent kilde).

Intelligens er et begrep det kan være verdt å reflektere over. I denne teksten vil jeg ta for meg noen ulike perspektiver på intelligensbegrepet. Jeg vil starte med en kritikk av målingen av intelligens og begrepet i seg selv. Deretter vil jeg, ved hjelp av Joseph Henrich’ (2004) analyse av empirisk materiale fra Tasmania, vise hvordan et perspektiv på kulturell evolusjon kan gi en fruktbar forståelse av menneskelig intelligens. Kanskje kan vi til og med lære å sette mer pris på våre medmenneskers tilstedeværelse.

Introduksjon

De fleste av oss har nok et intuitivt svar på hva intelligens er. Vi har nok alle en idé om hva intelligens innebærer, og hva kriteriene er for å bli kalt intelligent. Men hvor ofte reflekterer vi over begrepet, dets betydning og bruksområder? I denne teksten vil jeg forsøke å vise at den måten vi typisk tenker om menneskelig intelligens muligens er misvisende. Ved å trekke på perspektiver på kulturell evolusjon vil jeg illustrere hvordan vi mennesker er avhengige av hverandres kunnskap for å drive kulturell innovasjon og teknologiutvikling. Vår art kjennetegnes blant annet ved vår – i pattedyrsammenheng – unike tilpassningsdyktighet og kulturelle kompleksitet. Som en begrunnelse for disse evnene trekker vi gjerne frem vårt høye intelligensnivå. Vi peker gjerne på store oppfinnelser og vitenskapsfolk for å bevise vår intellektuelle suksess. Selv om disse utvilsom har vært viktige for vår arts utvikling, ønsker jeg her å vise at dette kanskje skyldes andre årsaker enn vi liker å tro. Kanskje er vi mer avhengige av vår kumulative kulturelle evolusjon enn våre individuelle ferdigheter. Kanskje vil det vise seg at selv det simpleste fiskeredskapet er hinsides individets intelligens.

IQ og intelligensbegrepet

Opp igjennom årene har det eksistert mange ulike måter å måle intelligens på – fra skallemålinger til IQ-tester. Selv om sistnevnte gjerne aksepteres som et standardmål for intelligens, eller i det minste for enkelte kognitive egenskaper, er det langt ifra problemfritt. En åpenbar innvending ligger i IQ-testers kulturelle forankring. Fordi IQ kun måler visse kognitive egenskaper (som leseferdigheter, mattematikk og analytiske evner) er det ikke uventet at samfunn der disse egenskapene også er mål på suksess scorer høyere på slike tester enn samfunn der de er avhengige av andre type ferdigheter. Likevel dukker det stadig opp forskningsartikler som finner det interessant å fastslå hvor lav gjennomsnitts-IQ de kan dokumentere i Afrika, sør for Sahara (se, Lynn og Meisenberg 2010 for et nylig eksempel).

Kanskje vil det vise seg at selv det simpleste fiskeredskapet er hinsides individets intelligens

Tidligere i år ble det kjent at Jason Richwine, tidligere ansatt ved the Heritage Foundation og PhD-kandidat ved Harvard, i 2009 disputerte med en tese der han hevder at innvandrere fra Sør-Amerika har lavere IQ enn såkalte «native whites» i USA. Dette, sier han, burde tas hensyn til når en vurderer immigrasjonspolitikk i landet. Richwine trekker på arbeidene til blant annet Richard Lynn (en av forfatterne det refereres til over), en uttalt tilhenger av eugenikk, eller rasehygiene (Chin 2013). Det er ikke noe nytt eller oppsiktsvekkende at IQ-tester har blitt brukt til å underbygge påståtte intelligensforskjeller, og dermed også til å legitimere maktstrukturer og eugenikk. Likevel kan innvendingene mot IQ-tester være verdifull å ha med seg i en videre kritikk av intelligensbegrepet.

Et, etter min mening, problematisk aspekt ved intelligensbegrepet er at det i høy grad vektlegger individuell intelligens, noe IQ-tester tydelig understreker. Dette kan være problematisk fordi et ensidig fokus på individuelle ferdigheter kan stå i veien for vår forståelse av kunnskapsutvikling og evolusjon. Vi mennesker har nemlig en fantastisk evne til å lære av våre artsfrender gjennom imitasjon og sosial læring (Richerson og Boyd 2006). Takket være disse evnene er vi i stand til enkelt å plukke opp og ta til oss andre individers fordelaktige innovasjoner eller kulturtrekk uten å måtte finne dem opp på egenhånd. Slik arver vi våre forgjengeres kulturelle særtrekk, noe som gjør at måten vi arver kultur på er nært analogt med vår genetiske evolusjon (Boyd og Richerson 1985). Dette gjør også at vi, på en relativt lettvint måte, kan forbedre allerede eksisterende idéer og teknologiske artikler. Sjimpansene, derimot, som i stor grad mangler vår evne til imitasjon og sosial læring, er mer avhengig av individuell intelligens for å ta i bruk verktøy. Som et resultat av dette kan vi se at enkeltindivider aldri lærer seg verktøybruk, selv i grupper der dette er relativt utbredt (Richerson og Boyd 2006: 105). Kanskje er det derfor mer fruktbart å se bort ifra individuell intelligens når vi tar for oss menneskelig kompleksitet og tilpassningsdyktighet.

Richwine trekker på arbeidene til blant annet Richard Lynn, en uttalt tilhenger av eugenikk

En annen grunn til at individuell intelligens kan tenkes å komme til kort er å finne hos vår nå utdødde slektning, neandertaleren. Disse hadde større hjernevolum enn oss, og selv om de var kjøttetere (og derfor drev jakt), begravde slektninger (i hvert fall tidvis), og mestret bruk av ild, hadde de et betydelig mindre teknologisk repertoar (Klein 2003). Arkeologiske funn tyder på at neandertalerne levde i mindre grupper enn moderne mennesker, og at de hadde mindre kontakt med nabogrupper (Klein 1999; Richerson, Boyd, og Henrich 2005). Dette kan ha vært utslagsgivende for neandertalernes skjebne. Joseph Henrich (2004) har analysert det han kaller for «den tasmanske effekten», et fenomen som har fått navn etter øyboernes særdeles beskjedne verktøykasse ved europeernes ankomst. La oss ta en nærmere titt på denne analysen for å utforske den – sannsynligvis – manglende korrelasjonen mellom individuell intelligens og teknologisk repertoar.

Den tasmanske effekten

Henrich’ artikkel om Tasmania, som ligger utenfor Australias sydspiss, er et godt eksempel på at kulturell evolusjon – i likhet med genetisk evolusjon – slett ikke er ensbetydende med en utvikling fra mindre til mer kompleksitet. Tvert imot står den tasmanske effekten som et bevis på det motsatte. Henrich forklarer hvordan arkeologiske beviser forteller at Tasmania ble befolket for rundt 34.000 år siden. På den tiden var det området vi i dag kjenner som Bass-stredet en landgang. Det var ikke før slutten av siste istid, for rundt 10-12.000 år siden, at stigende havnivå skilte Tasmania fra fastlandet med rundt 200 km. Som nevnt over var verktøykassen deres svært sparsom da europeerne ankom øya knappe tre århundrer siden – med kun 24 ulike gjenstander. Det spesielle her er ikke bare det at dette er markant mindre enn deres samtidige – som i tillegg til det tasmanske repertoaret hadde hundrevis av spesialverktøy, kun 20 mil unna – men at det også er betydelig færre gjenstander enn hva deres forgjengere hadde rundt slutten av siste istid! Det ser altså ut som om deres teknologiske rikdom har krympet etter at isolasjonen fra fastlandet fant sted. Blant de fortapte gjenstandene finner vi varm bekledning (til tross for kaldt klima), beinredskaper (som har hatt en gradvis avtagning fra 8.000 og frem til 3.000 år siden, og som trolig har blitt brukt til å prosessere klær) og, trass i deres øytilværelse, fiskeredskaper. Alle disse gjenstandene, og flere til, har, ifølge det arkeologiske materialet, eksistert på øya fra den først ble bebodd, for så gradvis å forsvinne over tid frem til ca. 3.500 år siden (Henrich 2004).

Hvilke slutninger kan vi så trekke fra dette materialet? Kan vi med rette påstå at den tasmanske effekten er et eksempel på generell devolusjon? Nei, det kan vi ikke. I stedet viser Henrich, gjennom sin modell, hvordan tasmanierne trolig var for få mennesker – kombinert med lite eller ingen kontakt med fastlandet – til å drive kulturell evolusjon. Han viser også hvordan komparativ etnografi av andre sankersamfunn i lignende klima underbygger denne tesen. Menneskegrupper fra Tierra del Fuego (sydspissen av Argentina) hadde et svært likt klima som tasmanierne, men de hadde et bredere repertoar av verktøy: de fisket, jaktet med pil og bue, og de brukte klær mot kulden. Dette vanskeliggjør blant annet innvendinger om at tasmanierne benyttet seg av den optimale bekledningen for deres forhold. Fordi fueganerne var nær dobbelt så mange som tasmanierne, og at de hadde jevnlig kontakt med nabogrupper, viser Henrich’ modell at kumulativ kulturell evolusjon er et produkt av både kognitive egenskaper og sosiodemografiske faktorer (Henrich 2004: 206). Menneskets tilpassningsdyktighet krever en lang rekke spesialkunnskaper og teknikker for å opprettholdes. I et samfunn uten skriftspråk vil slike kunnskapsformer forsvinne dersom de som sitter med kunnskapsmonopol plutselig dør, eller dersom ingen er interessert i å lære av dem. Hvis slik kunnskap forsvinner er sjansen stor for at den aldri kommer tilbake igjen. Derfor er kumulativ kulturell evolusjon gjennom sosial læring trolig avgjørende for menneskelig tilpassning (Boyd og Richerson 2005).

Kan vi med rette påstå at den tasmanske effekten er et eksempel på kulturell devolusjon?

Henrich mener at tesen om gruppestørrelse og nabokontakt videre styrkes ved å sammenligne tasmanierne med Tiwi-folket. Disse har ikke veldig likt klima (de to øyene ligger 50 km utenfor Australias nordre kystlinje), men de har samme simple verktøykasse. Ved europeernes ankomst telte tiwiene rundt 5.500 sjeler. I likhet med tasmanierne hadde disse lite eller ingen kontakt med fastlandet da de anså dette som «de dødes land» (ibid.: 207). Gjennom en sammenligning av 23 ulike sankersamfunn i ulikt økologisk klima ser vi altså at de to gruppene med mest beskjedne verktøykasser også er relativt få sjeler med lite kontakt med omverdenen. Derfor, sier Henrich, kan det kanskje tenkes at den teknologiske forskjellen mellom neandertalere og moderne mennesker er forankret i gruppestørrelse heller enn kognitive egenskaper (ibid.: 209), deres store hjernevolum tatt i betraktning. Hvis vi legger til grunn en antagelse om en universell menneskelig kognitiv utrustning ser vi at individuell intelligens alene ikke er nok grunnlag for den enorme kompleksiteten vi finner i menneskesamfunn over hele jorda.

Diskusjon

Som vi har sett er det mange ulike måte å bruke intelligensbegrepet på. Mitt argument er at den konvensjonelle måten å måle intelligens på – gjennom IQ-tester – ikke er tilstrekkelig. Dette er på ingen måte nytt eller kontroversielt (se f.eks., Gould 1996), men det kan være verdt å reflektere over som et botemiddel mot eugenikk og andre misoppfatninger. For antropologer er det heller ingen nyhet at simple verktøykasser ikke nødvendigvis betyr simple kognitive egenskaper. Allerede rundt midten av forrige århundre viste Lauriston Sharp (1952) hvordan Yir Yoront-folket levde med en kompleks sosial organisasjon, «til tross for» simpel teknologi.

Slik sett kan det være misvisende å tenke om intelligens hos individuelle mennesker uten å legge det kulturelle repertoaret til grunn først (Richerson et al. 2005). Vi bygger på et allerede fyldig sett med kunnskap når vi utvikler nye innovasjoner, noe som gjør oss i stand til å utvikle teknologi hinsides enkeltindividet. En klokke, for eksempel, trenger skruer, fjærer, tannhjul og, ikke minst, en idé om tid for å fungere – alle enkeltbestander som har kommer til uavhengig av hverandre. Det er med dette i tankene at Peter J. Richerson og Robert Boyd finjusterer Sir Isaac Newtons berømte sitat om å stå på skuldrene til kjemper, og sier at «even the greatest human innovators are, in the great scheme of things, midgets standing on the shoulders of a vast pyramid of other midgets» (Richerson og Boyd 2006: 50). Når vi vet dette er det langt ifra uforståelig at tasmanierne aldri fikk tilbake beinredskaper, varme klær og fiskeutstyr. Selv et relativt simpelt fiskeredskap har en kumulativ utviklingskurve, og vil derfor, hvis vi følger det tasmanske eksempelet, være hevet over individets intelligensnivå. Individets intelligens er lite verdt uten samarbeid. Som Richerson et al. (2005: 273) også påpeker, kan det være mer fruktbart å se intelligens som et middel for å nå målet, og ikke et mål i seg selv.

Referanser

Boyd, Robert, og Peter J. Richerson. 1985. Culture and the Evolutionary Process. Chicago: University Of Chicago Press.

———. 2005. «Why Culture Is Common, but Cultural Evolution Is Rare.» I The Origin and Evolution of Cultures, redigert av Robert Boyd og Peter J. Richerson, 52–65. New York: Oxford University Press.

Chin, Elizabeth. 2013. «What Jason Richwine Should Have Heard from His PhD Committee». Anthropology Now. http://anthronow.com/online-articles/what-jason-richwine-should-have-heard-from-his-phd-committee.

Gould, Stephen Jay. 1996. The Mismeasure of Man. Revidert utgave. New York: WW Norton & Company.

Henrich, Joseph. 2004. «Demography and Cultural Evolution: How Adaptive Cultural Processes Can Produce Maladaptive Losses: The Tasmanian Case.» American Antiquity 69 (2): 197–214.

Klein, Richard G. 1999. The Human Career: Human Biological and Cultural Origins. 2. utgave. Chicago: University Of Chicago Press.

———. 2003. «Whither the Neanderthals?» Science 299 (5612): 1525–1527.

Lynn, Richard, og Gerhard Meisenberg. 2010. «The Average IQ of sub-Saharan Africans: Comments on Wicherts, Dolan, and van Der Maas.» Intelligence 38 (1): 21–29.

Richerson, Peter J., og Robert Boyd. 2006. Not by Genes Alone: How Culture Transformed Human Evolution. Paperback. University Of Chicago Press.

Richerson, Peter J., Robert Boyd, og Joseph Henrich. 2005. «Cultural Evolution of Human Cooperation.» I The Origin and Evolution of Cultures, redigert av Robert Boyd og Peter J. Richerson, 250–282. New York: Oxford University Press.

Sharp, Lauriston. 1952. «Steel Axes for Stone-Age Australians.» Human Organization 11 (2): 17–22.