Løft Tøyen?

Bjørvika sett fra Enerhaugen Foto: Anne-Thea Fjeld

Lokaliseringsdebatten rundt Munch-museet medførte diskusjon om Tøyens nåværende tilstand og behov. Lenge sto det «Løft Tøyen» på et stort banner som var hengt opp på et bygg på Tøyen-senteret. Skal Tøyen løftes opp? Men fra hva?

Gamle Tøyen og byfornyelsen på 80-tallet

I Tone Huuses bok «Tøyengata» beskrives gentrifiseringsprosessen av Tøyen/Grønland.  Gentrifisering kan beskrives som når middelklassen overtar boligområder som tidligere var arbeiderklassestrøk. Huuse lar Tøyengata være scenen hvor denne prosessen utspiller seg. Gjennom 60 intervjuer gir hun også god plass til å la historien fremtre slik de opprinnelige beboerne husker den. Det hele startet med at de elendige boforholdene i bydel Gamle Oslo ble avdekket i flere undersøkelser på 80-tallet. Området var preget av utedoer, trekkfulle leiligheter osv. Det ble bestemt at noe måtte gjøres med situasjonen og Oslo kommune gikk inn med Oslo byfornyelse A/S for å fornye bydelen. Saneringen kom i gang og bygårdene ble grundig pusset opp. Målsettingen til kommunen var todelt; på den ene siden ønsket man at sårbare beboere skulle ivaretas. Samtidig var det også et uttalt mål at man ønsket mer ressurssterke beboere inn. De økonomiske konsekvensene av fornyelsesprosessen kunne man se fem år seinere: boutgiftene hadde steget fra 200kroner i måneden til rundt 1500kroner. Noen av beboerne fikk (midlertidig) støtte fra det offentlige til å klare de økte utgiftene (som saneringsstøtten), men dette var kun et fåtall. Mange ble tvunget til å flytte. Og inn kom dem som hadde økonomi til det. Gentrifiseringen av området hadde begynt.

Differensiell assosiasjon

I Kjelstadlis artikkel «Den delte byen. Sosiografiens historie i Oslo» skrives det om hvordan byen vår tradisjonelt har vært segregert opp gjennom tidene, og de sammensatte årsakene til dette. Først og fremst kan de økonomiske betingelsene trekkes fram. De med størst kapital kan velge på øverste hylle, mens de lavere klassene ikke har samme tilgang på boligmarkedet. En annen mekanisme som trekkes fram er aktørenes egne ønsker.  «At bemidlete kunne ønske seg vekk fram fattigfolk og søke sine egne, var så. Men mange arbeidsfolk så det heller ikke som attråverdig å flytte vestover; også de kunne føle seg mer hjemme hos sine», skriver Kjelstadli. Dette kan knyttes til det sosiologiske begrepet differensiell assosiasjon. Kort kan dette forklares i uttrykket ”krake søker make”. Som mennesker trekkes vi mot våre klassemessige likemenn- og kvinner i valg av partner, venner etc. Ønsket om å bo i nærheten av likemenn- og kvinner trenger ikke og forstås som et fenomen kun forbeholdt middel- og overklassen.

Definisjonsmakt

I det siste har Tøyen vært framstilt som et utsatt sted. I en artikkel i avisen dittOslo intervjues noen av initiativtakerne til Tøyenkampanjen/Tøyenintitiativet. Her beskrives Tøyen som et sted preget av «tomme bygninger, kommunale boliger, rusmisbrukere, og psykiatriske pasienter». Det kan forstås som om at disse marginaliserte gruppene er uønsket og underforstått et problem for bydelen. Det er ikke første gang Tøyen og Grønland framstilles negativt og belastet i media. Tidligere var Tøyen og Grønland kjent som slum for så å få et gettostempel da arbeidsinnvandringen tiltok på 60- og 70-tallet. Men hvem er det som definerer hva disse områdene er og hvordan de oppleves? Hvilke stemmer når fram i media? Og hvem sine klassede erfaringer er det som blir vektlagt? Menneskene som faktisk bor i kommunale boliger, er rusmisbrukere eller psykiatriske pasienter kan ikke bare må forstås som ”noen det må skje noe med”, men som også har ønsker og tanker selv om hvor og hvordan de selv vil bo. I en av levekårsundersøkelsene gjennomført i Gamle Oslo i forbindelse med byfornyelsen på 80-tallet legger sosionomen Laila Kjelman til på slutten:

«De som bor i dette området har flere ganger reagert på oppslag i massemedia som stempler bydelen som slum og befolkningen som ressurssvake.. Heller ikke denne rapporten yter rettferdighet overfor alle de positive kvalitetene som dette området rommer, og som først og fremst knytter seg til menneskene som bor der. Vi som har kommet utenfra har fått oppleve samhold, humør, styrke og utholdenhet som man må lete lenger etter for å finne andre steder. »

Menneskene Huuse har intervjuet fremhever også savnet av naboforhold, raushet, sterke sosiale nettverk og fellesskap. Utvilsomt er det klart at det er mange problemer blant beboerne på Tøyen i dag, blant annet er det en høy andel av barna i bydelen som vokser opp i fattigdom. Likevel er det viktig å poengtere at fattigdommen ikke forsvinner selv om det er færre fattige i en bydel, man flytter det kun et annet sted. Som Huuse skriver; «Utjevning av levekårsulikhetene har lenge vært et mål i Oslo-politikken, og de nye beboernes tilstedeværelse tas til inntekt for vellykket politikk mot fattigdom og sosial nød». I tillegg kan det være slik at miljøer som oppleves som en positiv ressurs for beboerne blir borte slik det skjedde under byfornyelsen på 80-tallet. Huuse stiller også spørsmålet om målet er å løfte Tøyen som attraktivt boligområde for en pengesterk, urban middelklasse eller om det er å bedre de opprinnelige beboernes kår. Videre kan man undre seg; hvem skal bestemme hvor marginaliserte grupper skal bo?

(artikkelen fortsetter under bildet)

Lenge var dette banneret hengt opp på Tøyen-senteret. Foto: Anne-Thea Fjeld

Lenge var dette banneret hengt opp på Tøyen-senteret. Foto: Anne-Thea Fjeld

Mangfold og segregering

Mange vil mene at mangfold (forstått som både klasse, etnisitet, religion etc.) i et nærmiljø har en verdi i seg selv. Å akseptere og forstå at mennesker er forskjellige og opplever livet ulikt vil kunne gi en bredere forståelse av livets begrensinger og muligheter samt mindre fordomsfullhet. Ut fra denne argumentasjonen kan det også være viktig å motvirke segregeringen som kan oppstå som følge av blant annet differensiell assosiasjon. Men man kan spørre seg om det bare er de som har råd til det som skal kunne velge å bosette seg der de vil? Er bykjernen i ferd med å bli et gode forbeholdt middelklassen? For å sette det på spissen; er det slik at de marginaliserte gruppene skal plasseres rundt om i de ulike bydelene som kasteballer for at middelklasseidyllen ikke skal bli ødelagt eller for at de skal ”lære” av middel- og overklassen?

Hva skal gjøres?

Hvordan forstår vi ulike miljøer? Er middelklassemiljøer ettertraktet mens de marginaliserte gruppers miljøer forstås som noe utelukkende negativt? Er disse miljøene noe som må brytes opp eller er det bedre å sette inn mer ressurser for å bedre levekårene? Passer det å ha marginaliserte grupper noe sted egentlig? Kanskje man skulle tatt lærdom av baksidene ved byfornyelsen på 80-tallet og denne gangen gjøre som beboeraktivist Erna Nyquist sa til Aftenposten; «Skal ikke mennesker som har bodd et helt liv i en gård få bestemme hvordan de vil ha det? ». Med andre ord kan det være fornuftig å ta med hele befolkningen på rådslag om hva de mener trengs på Tøyen og hva Tøyen skal være framover. Spørsmålet er hvordan kommunen vil imøtekomme gentrifiseringsprosessen som har skutt full fart siden byfornyelsen på 80-tallet. Skal ønskene til marginaliserte beboere veie noe på vektskålen i debatten eller skal markedet og de nye beboerne få bestemme? Flere ressurssterke beboere var ønsket inn i Gamle Oslo bydel, og dette har nå skjedd. Hva som vil skje med gruppene som nevnes i artikkelen til Oslo indre by gjenstår å se.

Munchmuseet har vært sentral i Tøyendebatten. Foto: Frode Inge Helland / Wikimedia Commons

Munchmuseet har vært sentral i Tøyendebatten. Foto: Frode Inge Helland / Wikimedia Commons