Den delte byen

521822_10152706281420214_1973393807_nByer har alltid vært preget av sosiale skiller. Folk har hatt ‘sin plass’ både geografisk og sosialt. Også i Oslo.

De siste årene har det blomstret av debatter om ‘den delte byen’, Oslo. Ulike medier har hatt serier av oppslag hvor ulike dimensjoner bokstavelig talt settes på kartet. Selv om det fortsatt finnes de som hevder noe annet, er det igjen blitt en slags allmennkunnskap at sosiale skiller preger Oslo. Om ikke alle har hørt om forskjellene i levealder mellom Sagene og Vestre Aker, så er i alle fall Oslos skille mellom øst og vest kjent over hele landet. Dette romlige, eller sosio-geografiske, skillet har en lang historisk tradisjon, og mange ulike forklaringer. En av dem sier at det er vindretningene som skapte dette geografiske klasseskillet. Siden det oftest blåser fra vest i Oslo, betyr dette at alle vonde lukter og industriell forurensning sklir inn over Oslo-øst. I deres bok Oslo – spenningenes by (Pax, 1995) fester imidlertid ikke Kjeldstadli og Myhre særlig lit til dette, men legger heller vekt på industrialisering og yrkesfragmentering mer generelt. Gjennom økt industrialisering og utvidelse av byen ble geografiske avstander viktigere enn tidligere for å markere sosiale avstander, og overklassen trakk vestover, sammen med blant annet Slottet, Universitetet, Nasjonalgalleriet og Nasjonalteatret.

Nettopp dette poenget, om at geografisk avstand ofte tilsvarer sosial avstand, var et slags nøkkelpoeng for den svært innflytelsesrike urbane sosiologien til Chicago-skolen fra første halvdel av 1900-tallet. En svært sentral figur der, Robert E. Park, strakk denne koblingen mellom sosiale og fysiske avstander så langt som til at uten dette ville ikke statistikk hatt noen betydning for sosiologien i det hele tatt. Selv om jeg kan tenke meg mer enn et knippe personer som ville sagt seg uenig i akkurat dette, er hovedpoenget fortsatt ‘alive and kicking’, ikke minst blant folk flest.

I følge Kjeldstadli og Myhre var det faktisk en uttalt målsetning for byplanleggerne etter krigen at det eksisterende mønsteret skulle bevares – drabantbyene ble i all hovedsak plassert øst i byen

At folk har lyst til å være sammen (bo sammen) med folk som ligner dem selv, ses gjerne på som en forsterkende faktor hva gjelder sosio-geografiske skiller. Selv om dette åpenbart har mye for seg, vektlegger litteraturen på feltet også ‘path-dependency’, altså at det er vanskelig å bryte ut av etablerte praksiser, ideer og romlige skiller. Dersom en by først har sterke sosio-geografiske skiller fortsetter disse ofte å eksistere, selv til tross for politiske tiltak for mer blandete nabolag. I følge Kjeldstadli og Myhre var det faktisk en uttalt målsetning for byplanleggerne etter krigen at det eksisterende mønsteret skulle bevares – drabantbyene ble i all hovedsak plassert øst i byen.

Selv om en skulle finne at sosiale og fysiske avstander overlapper langs en del dimensjoner, for eksempel ved at det finnes flere fattige i noen bydeler, og flere rike i andre, er det likevel ikke gitt at dette skulle spille noen rolle, utover at folk er likere naboene sine enn folk på andre siden av byen. Med andre ord: Er det noen effekter (konsekvenser) av segregering? Har nabolagets (eller skolens) sosiale sammensetning noen sammenheng med andre utfall? Dette er spørsmål som oftere stilles innenfor mange ulike faglige retninger. For eksempel er det en vanlig antakelse at dersom en vokser opp med mange fattige i nabolaget (ikke bare foreldre), så er det større sannsynlighet for at en selv blir fattig.

Generelt viser den norske forskningen, senest i en artikkel av Ingar Brattbakk og Terje Wessel, at nabolagenes sammensetning har betydning for en rekke utfall, for eksempel på utdanningsoppnåelse og inntektsnivå. Sammenhengene er imidlertid ikke alltid slik vi forventer. For eksempel viste Silje Fekjær og Gunn Birkelund i 2007 at skolenes etniske sammensetning ikke hadde noen betydelig effekt på karakteroppnåelse i Oslo, altså radikalt annerledes enn medienes oppslag om «Ghetto-skoler».

Generelt viser den norske forskningen at nabolagenes sammensetning har betydning for en rekke utfall, for eksempel på utdanningsoppnåelse og inntektsnivå

At ulike folk har ulike preferanser og derfor bosetter seg på forskjellige steder er en selvfølge. Likevel er det også selvfølgelig slik at dette skjer innenfor økonomiske rammer. Store økonomiske forskjeller henger ofte tett sammen med et høyt nivå av bostedssegregering. Med andre ord spiller utformingen av boligmarkedet en svært viktig rolle for segregasjonsnivået, og for de mulige konsekvensene av dette. Viktige trekk er for eksempel andelen offentlige eide boliger, leiemarkedet mer generelt og ikke minst ulike former for reguleringer. Som kjent har boligprisene i Norge steget kraftig de senere år og er blitt et svært omtalt tema i mediene. Politikere av alle farger uttrykker nå bekymring over utviklingen og snakker, med god grunn, om «klasseskiller» mellom dem som er innenfor og utenfor boligmarkedet.

Den offentlige interessen for bostedssegregering i Oslo er imidlertid svært skiftende. I en artikkel fra 2000, viser Terje Wessel at det på sekstitallet fantes en utstrakt oppfatning om at sosio-geografiske forskjeller var i ferd med å forsvinne, i hovedsak på grunn av modernisering og sosial mobilitet. Selv om et par stortingsmeldinger på syttitallet var innom segregeringens negative konsekvenser, kom det som et sjokk for politikerne da empiriske analyser viste høye segregeringsnivå i 1978. Wessel viser videre at bekymringen for segregering i all hovedsak forsvant på åttitallet som følge av fokus på økonomiske og institusjonelle bekymringer, for så å komme kraftig tilbake på nittitallet hvor segregering ble sett på som årsak til økte offentlige utgifter. Selv om den offentlige interessen har gått i bølger også siden da, har fokuset i økende grad vært på såkalt etnisk segregasjon og troen på at denne ville forsterke de gamle sosiale skillene ytterligere. I den internasjonale segregeringslitteraturen gjentas det imidlertid stadig oftere at forskningen (og medieinteressen) i for stor grad fokuserer på svakerestilte grupper (og på negative utfall). Generelt finner nemlig segregeringsstudier at overklassen (eller de rike) oftest er langt mer segregerte enn for eksempel arbeiderklassen, men konsekvensene av dette vet man altså langt mindre om.

Generelt finner nemlig segregeringsstudier at overklassen (eller de rike) oftest er langt mer segregerte enn for eksempel arbeiderklassen

Oslo er en helt spesiell by i norsk sammenheng. Ikke bare er fattigdomsnivået og inntektsulikhetene langt høyere her enn gjennomsnittet i Norge, men mye tyder også på at det er i Oslo man klarest finner stigmatisering på bakgrunn av nabolag. Som Brattbakk og Wessel påpeker, er det i segregeringsstudier ofte langt mer hensiktsmessig å sammenligne Oslo med andre europeiske storbyer, enn med Norge som helhet. Når dette kobles med stor befolkningsvekst som følge av nasjonal og internasjonal tilflytning, samt svært kraftig press fra boligmarkedet, trengs det ikke mer argumentasjon for å se nødvendigheten av nye segregasjon- og segregeringseffektstudier i Oslo.

Tags: ×