Min BA-oppgave: Eliter og normativ begrepsfesting

Ruprecht-Karls-universitetet i Heidelberg er blant Tysklands "Universities of Excellence". Foto: Jan Beckendorf / Wikimedia Commons

Ruprecht-Karls-universitetet i Heidelberg er blant Tysklands «Universities of Excellence». Foto: Jan Beckendorf / Wikimedia Commons

 

I dagligtalen balanserer begrepet «elite» et sted mellom sexy og fremmedgjørende. Vitenskapelig blir det verre: hvis vi skal få rede på hvem eliten er, hva de gjør og hvordan de gjør det – hvordan skal vi gå fram? Bacheloroppgaven min tar for seg én metode anvendt på to forskjellige samfunn: det tyske og det norske. Hva betyr valget av metode for hvordan vi forstår elitene?

Denne artikkelen er en del av den faste Socius-spalten «Min Bacheloroppgave». Skrevet av Mirjam Kathrin Sorge Folkvord, redigert og ferdigstilt av Morten Sars.

Eliteforskningen har en trøblete historie. Teoretikere som Mosca, Pareto og Michels hadde stor innflytelse i denne retningen før annen verdenskrig. Da var elitebegrepet normativt, og var ment til å til å peke på «de beste» i et samfunn. I etterkrigstiden ble disse beskyldt for å stå i ideologisk ledtog med de falne regimene i Italia og Tyskland. Etterkrigstidens samfunnsvitere reagerte med forsøk på å begrepsfeste eliten deskriptivt uten å henfalle til den gamle elite-masse-dikotomien som impliserte at mindretallets herskap over flertallet var et naturlig og nødvendig anliggende. Det ledet fram til begrepet funksjonselite, et begrep som siden har vært det dominerende i eliteforskningen. Kort oppsummert henviser begrepet til at elitene defineres ut ifra hvilke funksjoner de fyller i et samfunn, ikke ut ifra en bedømming av hva slags egenskaper man mener de har eller burde ha. Begrepet legger grunnpremisset for det de to forskningsprosjektene oppgaven min kretser rundt; Potsdamer Elitestudie (1997) og Norske Makteliter (2002).

Datamaterialet

Utvalget i Norske Makteliter (heretter NM) utgjør under halvparten av Potsdamer Elitestudie (heretter PE), men de har samme mandat og problemstilling: hva kjennetegner eliten og hvordan forholder de seg til demokratiene de både er en del av og innehar topposisjonene i? Jeg gjennomgår og sammenlikner et par sentrale punkter der jeg mener det blir synlig at den sammenknyttede metode og elitebegrep har forskjellig vitenskapelig utfall fordi de anvendes på forskjellige samfunn.

Kort om posisjonsmetoden

Posisjonsmetoden er en konsekvens av posisjonselitebegrepet. Her bestemmes utvalget ut ifra hvilken formell myndighet som er knyttet til de forskjellige posisjonene i et samfunn. De som har mest formell makt regnes også som de mektigste. Ideen er å kunne beskrive store bilder, hele samfunn, slik som i den norske maktutredningen. Posisjonsmetoden forutsetter altså at det vi studerer er samfunn som er klart funksjonelt differensierte og demokratiske; altså at vi i stor grad kan feste lit til at de som fyller eliteposisjonene forholder seg til sin posisjons mandat og overholder de demokratiske spillereglene. Dette står i motsetning til andre typer eliteundersøkelser, der man f eks går ut ifra en definisjon av eliten som «den øverste prosenten».

Utvalgene

Posisjonsmetoden gir forskerne stor definisjonsmakt. Både i PE og NM har forskerne først bestemt hvilke sektorer de mener det er relevant å dele samfunnene de kartlegger inn i, men disse er ikke identiske i PM og NM. Som man kan lese av tabellen er inndelingene i PE noe mer finmasket. De tyske forskerne begrunner sine fornåndsinndelinger gjennom redegjørelser for beslutningsprosesser og funksjonsfordelinger i det tyske samfunnet. I den norske undersøkelsen forblir disse valgene ubegrunnet. Forskjellen i vekting mellom utvalgene er oppsiktsvekkende:

NORGE: TYSKLAND
Politikk 12 % Politikk 23,60 %
Forvaltning 11,50 % Forvaltning 14,80 %
Næringsliv 27,50 % Næringsliv 11,80 %
Forskning og høyere utdanning 7,90 % Forskning og høyere utdanning 4,80 %
Kultur 8 % Kultur 4,50 %
Organisasjoner 12,50 % Yrkesorganisasjoner 1,70 %
Justis og politi 8 % Sentrale organisasjoner 0,40 %
Media 6,80 % Justis 1,70 %
Forsvar 4 % Media 11,50 %
Kirke 5,90 % Forsvar 3,50 %
Kirke 1,30 %
Finans og banknæring 7,40 %
Næringslivsorganisasjoner 9,30 %
Fagforeninger 3,70 %
(Egen utregning basert på tabell A.1.2 i Gulbrandsen et al 2002:288, appendiks 1) (Hentet fra Machatzke 1997:38, tabell II-I)

 

Fordelingen mellom sektorene for de norske elitene er slående jevn, sammenliknet med de tyske, også dersom vi ikke tar hensyn til at selve sektorinndelingen er forskjellig. Da melder selvfølgelig spørsmålet seg: mener forskerne at det er slik? Er for eksempel norsk næringsliv så mye mer innflytelsesfullt enn det tyske? For tyskerne er svaret entydig: Vektingen er et ment til å speile det tyske samfunnseliter slik forskerne mener makt- og innflytelsesforholdene faktisk er. I NM oppgis ingen ting i denne retningen. I en metode der så mye definisjonsmakt ligger hos forskerne må fraværet av redegjørelse kunne ses på som en svakhet som påvirker hvordan vi siden kan fortolke resultatene.

Elitenes kjennetegn

I andre typer eliteundersøkelser fastsetter forskerne eliten ut ifra sine kjennetegn (Hartmann 2002:54). Posisjonsmetoden snur denne rekkefølgen på hodet. Eliten er elite i kraft av sin formelle posisjon, kjennetegnene kommer etterpå. I det følgende skal jeg vise hvordan de to elitestudiene undersøker de viktigste kjennetegnene, klasse og holdninger, i utvalget.

Klasse

Klassebakgrunn er i begge undersøkelsene den viktigste variabelen i forsøket på å si noe om elitenes mobilitet, og utdanning er variabelen som sterkest påvirker klassebegrepene som brukes. Til tross for at de har en litt ulik klasseinndeling, er den bærende tanken i begge undersøkelsene at utdanning i stor grad rekrutterer til og medierer elitestatus. Hovedfunnet hos begge er at det er stor skjevhet i de forskjellige samfunnslagenes tilbøyelighet til å ta utdanning av den typen som rekrutterer mest til elitene. Det er for eksempel mer sannsynlig at legesønnen velger å studere jus og blir statsadvokat enn at anleggsarbeiderens sønn gjør de samme valgene. Denne mekanismen er lik i begge land, men det er rimelig å anta at den er sterkere i Tyskland når vi tar organiseringen av utdanningssystemet og arbeidslivet med i betraktningen? Imidlertid viser det seg at den direkte effekten av klassebakgrunn er like stor i Norge som i Tyskland.

Holdninger

Skiller maktelitenes politiske holdninger og syn på samfunnsutviklingen seg fra folk flest? Både for de tyske og norske forskerne er dette et sentralt spørsmål fordi de mener dette sier noe om det nasjonale demokratiets kår. Dersom de mektige og mest innflytelsesrike egentlig oppfatter parlamentarismens institusjoner som ineffektive og tungrodde kan dette ha innvirkning på hvordan de utøver sin makt (Gulbrandsen et al. 2002:95).

I NM kartlegges holdninger til spørsmål på en rekke områder, og forskerne konkluderer blant annet med at de ulike sektorelitene har hjertesaker de står relativt alene om å ha. For eksempel er politikerne spesielt opptatt av lokaldemokratiet, mens næringslivstoppene er imot statlig styring. Den holdningen som kanskje i størst grad skiller elitene fra den øvrige befolkningen er ønsket om tydeligere politisk lederskap paret med bekymring for politisk likegyldighet og populisme.

De tyske forskerne undersøker i tillegg hvorvidt det finnes systematiske forskjeller mellom såkalte politiske generasjoner. Samtidig fastholder de, i likhet med de norske forskerne, det er systematiske uenigheter mellom de ulike elitesektorene, og at den sterkeste politiske pregingen skjer gjennom elitenes tilhørighet til forskjellige grupperinger i sektorene de representerer. Kaina kaller dette elitenes «modergrupper» (Kaina 1997:357). Dette bringer oss over til et viktig spørsmål som kun stilles i den tyske undersøkelsen: Kan det tenkes at elitene kan forenes eller skilles av noe annet enn rent sakspolitiske holdninger?

Elitekonsensus eller modergrupper?

Til grunn for dette spørsmålet ligger at Øst- og Vest-Tyskland var svært forskjellige sosialiseringsarenaer. Kaina utfordrer tanken om en samlet tysk elite og fremsetter hypotesen om at elitene er bærere av forskjellige verdiholdninger fordi de har opprinnelse i øst og vest.  Hun konkluderer blant annet med at «det finnes geografiske motsetninger, men det dominerende er den lagt større vertikale forskjellen mellom befolkning og elitesjikt i begge deler av landet» (Kaina1997:362, min oversettelse). Kainas kritiske spørsmål sannsynliggjør at det finnes andre former for konsensus enn den rent politiske, som likevel kan ha betydning for hvordan elitene utøver makt og hvordan samfunnet som helhet virker. Dette underbygger poenget om at hvilke spørsmål vi stiller elitene og hvordan vi stiller dem påvirker hvilke svar vi får til slutt. Kanskje er det ikke så underlig at elitene framstår som lite enhetlige så lenge metoden og de spørsmålene man stiller utelukkende kartlegger deres holdninger til relativt konkrete politiske spørsmål.

Vi er enige om at elitene utøver makt. Et viktig spørsmål blir da: kan vi ved posisjonsmetoden identifisere eliteposisjonene, hvilken myndighet og hvilke holdninger de har, og si noe om hvordan makten de utøver virker? Nå maktbegrepet vi bruker til å kartlegge hele tiden er tett koblet til disse formelle kjennetegnene – er det overhodet mulig å si noe om maktens defekter? Og hvis vi får problemer allerede ved valget av metode, virker dette inn på hva vi er i stand til å si om demokratiets tilstand? Dette fokuset åpner for problematisering av det metodiske: Hvis elitemakt utelukkende defineres som institusjonalisert og intendert, kan begrepet da unngå å bli normativt?

Posisjonselitene og meritokratiet – en normativ kobling?

Posisjonselitene utgjør toppen av samfunnshierarkiet. Begrepet forutsetter videre, som tidligere nevnt, et institusjonalisert demokrati. Men forutsetter et institusjonalisert demokrati også posisjonseliter? Ja, svarer både de tyske og norske forskerne: det er her eliter og demokrati er forenlige. De norske maktutrederne betegner for eksempel elitene som bærerne av de store samfunnskompromissene, som må «fastholdes, fornyes og sementeres i sosiale institusjoner» (Gulbrandsen et al. 2002:27).

Forskerne postulerer ikke på noe tidspunkt ut ifra sitt empiriske materiale at det hersker sjanselikhet i rekrutteringen til posisjonselitene, tvert imot peker de på at gruppene er høyt selekterte og dominerte av øvre middelklasse/serviceklassebakgrunner (Gulbrandsen et al. 79-82, Schnapp.80-81). Men gir posisjonselitebegrepet oss muligheten til å si noe mer om denne ulikheten?

Variabelen «utdanning» brukes både til å forklare elitenes status og til å forklare skjevheten i eliterekrutteringen. Skjev rekruttering til posisjoner må slik skyldes skjevheter i utdanningssystemet (Schnapp 111-112). Derfor er det lett å forstå posisjonseliter også som prestasjonseliter; selv om det finnes strukturer som disponerer for skjevhet i utdanningssystemet så er det de som yter best og mest innenfor det gitte system som til slutt innehar topposisjonene. Sjansen for å oppnå topposisjon øker altså i takt med utdanningsnivå, men eksisterer det egentlig sjanselikhet i utdanningssystemets øverste trinn?

Langt flere tyskere har i dag universitets- og høyskolegrader, og dette har hatt stor samfunnsmessig betydning, men har det påvirket tilgangen til eliteposisjonene? Hartmann mener at den sosiale åpningen av utdanningssystemet ikke har ført med seg en åpning av de sosiale elitene i Tyskland (Hartmann 2002:21). I sin studie av fire generasjonskohorter mener han å kunne påvise at sjanseulikheten også hersker hos de som har tatt den øverste graden utdanningssystemet tilbyr. Klasseskjevheten øker med eliteposisjonenes innflytelses- og inntektsnivå, og spesielt lite tilgjengelige synes maktposisjonene i næringslivselitene (Hartmann 2002:175). Dette mener jeg gir grunn til å sette spørsmålstegn ved en kartlegging av eliter som for ensidig definerer både klasse og elitestatus, med utdanning som tyngst veiende variabel.

Hvis vi først beskriver de formelle eliteposisjonene og veiene dit, for så å måtte fastslå at alle har formell lik tilgang på denne veien – unngår vi da at elitebegrepet også reproduserer legitimering av sosiale forskjeller ved å formidle det som meritokrati? Selv om dette ikke nødvendigvis er intensjonen, mener jeg det består en reell risiko for det.

 

 

Britisk elite foran Harrods i 1909. Foto: Wikimedia Commons

Britisk elite foran Harrods i 1909. Foto: Wikimedia Commons

 

 

Kilder

Gulbrandsen, Trygve et al. 2002. Norske makteliter. Oslo, Gyldendal akademisk

Hartmann, Michael 2002 Der Mythos von den Leistungseliten Frankfurt am Main, Campus Verlag

Bürklin, Rebersdorf et al. 1997. Eliten in Deutschland – Rekrutierung und Integration. Opladen, Leske + Budrich. Av disse kap. 1 (Bürklin, Wilhelm), kap 2 (Machatzke, Jörg), kap 3 (Schnapp, Kai-Uwe), kap 4 (Schnapp, Kai-Uwe), kap 5 (Rebersdorf, Hilke), kap 11 (Kaina, Viktoria), kap 12 (Bürklin, Wilhelm)