Litteratursosiologi – fiksjon som data?

front-collageI denne teksten forsøker jeg å argumentere for noe som kanskje ved første øyekast kan virke kontraintuitivt; at skjønnlitteratur kan være god data for sosiologi, altså at fiksjon kan hjelpe oss å forstå fakta. Dette kan gjøres ved å benytte sosiologisk teori på fiktivt materiale for så å håpe det sier noe om virkeligheten igjen. At litteratur er relevant i sosiologiske sammenhenger er tydelig i undervisning, og ved at sosiologi selv formuleres gjennom litteratur. Denne teksten er et blikk på hvordan fiksjon kan anvendes for å belyse fakta.

Det er en fundamental samfunnsborgerrolle å være leser av skjønnlitteratur og faglitteratur

Ragnvald Kalleberg i introduksjonen til Arbeiderkollektivet (2001)

Dette sitatet kommer etter at Kalleberg har henvist til en anbefaling fra litteraturviteren Harold Bloom om at man burde utsette seg for de krevende gleder (difficult pleasures) som er i skjønnlitteraturens fiksjonsverden. Dette allmenndannelsesperspektivet deler Kalleberg med flere i den eldre generasjonen på ISS, hvor skjønnlitteratur ser ut til å være en viktig kilde til å utvikle god samfunnsvitenskap. Boka Maktens uttrykk (2010) av Fredrik Engelstad kan tjene som et eksempel på det. Her bruker han Ibsen, Bjørnson og Jean Luc Godard som kilder til samfunnsvitenskapelige innsikter. Ved ISS sitt sommerseminar leste Vigdis Hjorth fra hennes siste roman Leve posthornet!, delvis som kulturelt innslag, men også fordi den handler om kommunikasjonsbransjen og postdirektivet, og antas å belyse noe viktig ved det. Her var hun i samtale med Fredrik Engelstad om innflytelsen kommunikasjonsbransjen har på samfunns- og arbeidslivet. Engelstad var samtaledeltaker i kraft av at han hadde utført dybdeintervju med kommunikasjonsrådgivere til en rapport fra ISF (som kan lastes ned her). I Leve posthornet! følger vi en kommunikasjonsrådgiver som plutselig må forholde seg til et emne som er virkelig, som påvirker folks arbeidshverdag og som i møte med det gjør seg en rekke refleksjoner. Den nevnte rapporten fra ISF er en beskrivelse av kommunikasjonsrådgivernes arbeidshverdag, som «vanlige arbeidsfolk». Innfallsvinkelen er ulik, men det ser ut til at det er mange likhetstrekk; fortellingen om kommunikasjonsrådgivere som manipulatorer eller propagandister blir i stor grad avvist som myte.

Et annet eksempel hvor sosiologien møter skjønnlitteraturen er i forelesningsrekken til SOS2100, Ulikhet: klasse, kjønn, etnisitet. Der brukes skjønnlitterære eksempler, slik som Blind av Lars Ove Seljestad, på sosial mobilitet for å illustrere temaet. Dette gir et eksempel fra en forfatters synsvinkel på hvordan sosial mobilitet oppleves. I andre forelesninger og bøker blir også litterære eksempler hyppig benyttet, slik som Gunnar Aakvaags referanser til Nora i Et dukkehjem av Henrik Ibsen (hvilken frihet har hun?) eller eksempler fra William Shakespeares, Ludvig Holbergs og Lewis Carolls bøker i Samfunnsvitenskapenes oppgaver, arbeidsmåter og grunnlagsproblemer (2009). Disse eksemplene kan på den ene siden sees som et bevis på at ansatte ved UiO er godt plassert i Bourdieu sitt teoretiske rammeverk, med høy utdanning og høy kulturell kapital, og samtidig på den andre siden kan det sees som et argument for at sosiologien kan trekke inspirasjon fra skjønnlitteraturen. Likevel har ikke pensumlistene ved sosiologifagene like bredt tilfang av tekster som idéhistorie, de domineres i stor grad av antologier, vitenskapelige artikler eller innføringsverk. Hvorvidt de skjønnlitterære eksemplene fungerer eller ikke avhenger da altså av hvor godt studentene oppfyller «samfunnsborgerrollen». Kompendieordningen gjør at man ofte kan få en hermetisert forståelse av tekster og hvor de kommer fra, det vil si at teksten blir «fremmedgjort» fra konteksten sin og følgelig også studenten fra teksten. Derfor er det en oppgave for den enkelte student å utsette seg for de krevende gleder som eksisterer utenfor pensumlistene og utenfor sjangerdominansen som ser ut til å gjelde innenfor sosiologi. I denne teksten vil jeg skrive om skjønnlitteratur som kilde for samfunnsvitenskap, altså det som ofte kalles litteratursosiologi. For sosiologen kan skjønnlitteraturlesningen altså være mer en bare å oppfylle sin samfunnsborgerrolle. Hvordan behandler sosiologien fiksjoner?

Litteratursosiologiens inndeling

Det finnes en rekke måter sosiologien behandler fiksjoner på, og den åpenbare som jeg allerede har nevnt er i  (1) pedagogisk sammenheng, for å gjøre eksempler på handlingsvalg eller hendelsesforløp. Man kan tenke seg at Webers teori om byråkratiet gjør seg bedre i en undervisningssammenheng med henvisning til Prosessen av Franz Kafka. En annen tilnærming er det som gjerne kalles (2) kunstsosiologi, hvor man beskriver institusjonene, publikum og forbruk i lys av bakgrunnsvariabler som inntekt, bosted, kjønn, klasse osv. Eksempler som kan plasseres her er Distinksjonen (1984) av Pierre Bourdieu og Art Worlds (1982) av Howard Becker. En tredje vinkling kan være å bruke (3) skjønnlitteratur som kilde til kunnskap om et felt eller en periode, eller som kilde til «å utvide og nyansere tilfanget av modeller og idealtyper» (Engelstad 2010, s. 7). Det er denne vinklingen jeg ønsker å fokusere på. Vi kan også nevne (4) «social science fiction» til slutt, slik som Intelligensen som overklasse (1966) av Michael Young hvor samfunnsordningen meritokrati blir eksemplifisert. Man kan kanskje si at «social science fiction», tester ut begreper og idealtyper for å se hvordan de kan tenkes å virke.

I tillegg kan mye skjønnlitteratur sees som samtidsdiagnoser, forsøk på å beskrive hva som kjennetegner vår tid

Å oppleve relevansen av sosiologi, som C. Wright Mills kanskje ville betegnet som å  sette sin egen biografi i tilknytning til samfunnet, kan man få gjennom hverdagslige opplevelser i Goffmansk tradisjon (et nys er nok!). For å sette seg inn i andre posisjoner kan skjønnlitteratur være et alternativ til å oppsøke og intervjue folk, eller å drive deltagende observasjon. Ideologikritikeren Leo Löwenthal var som del av Frankfurterskolens innerste sirkler med på å definere kritisk teori, og det gjennom litteratursosiologi. Han skriver: «For times that have passed, literature often becomes the only available source of information about private modes and mores» (Löwenthal 1948). Han studerte biografier, og fant at det fra begynnelsen av nittenhundretallet hadde skjedd et skifte fra fokus på profesjon til fokus på privatsfære. Biografisjangeren endret seg fra å ha fokus på politikere, businessmenn og yrkesutøvere som roller til konsumpsjonssfæren, med underholdning, sport og kommunikasjon i sentrum. Kanskje i tråd med manges inntrykk av Frankfurterskolen som pessimistiske overfor utviklingen konkluderer han om leseren: «by narrowing his focus of attention, he can experience the gratification of being confirmed» (ibid.). Når man tar for seg litteratur må man være obs på at det er forfatterens blikk man får. Löwenthal deler inn fire måter å bruke skjønnliteratur som kilde (3): (1) ved å se på hvilken funksjon den har for leseren, (2) ved å studere forfatterens holdning, (3) for å studere kulturell arv og (4) for å vurdere samfunnets påvirkning på verket. Löwenthal mener at litteratursosiologien kan brukes til å beskrive, vurdere og forutsi – han mener å ha forutsagt Hamsuns støtte til nazismen gjennom sitt studie, hvor han peker på hvordan Hamsun naturaliserer samfunnstilstander, og gjør «Livet» og «Naturen» til irrasjonelle størrelser som ikke trenger å begrunnes (Rottem 1980). I tillegg kan mye skjønnlitteratur sees som samtidsdiagnoser, forsøk på å beskrive hva som kjennetegner vår tid.  Vi kjenner beskrivelsen av sosiologi som samtidshistorie; en beskrivelse som også passer blant annet forfattere, kritikere og regissørers virke.

Kritikken av pop-sosiologi

Før sommeren ble det over noen uker en debatt i Morgenbladet om den såkalte pop-sosiologien, eller vulgæranvendelsen av Bourdieu sine teorier om kulturelle preferanser. Bakgrunnen var en leder i det amerikanske kulturtidsskriftet N+1, som befinner seg i en kritisk teoretisk tradisjon, skrevet av litteraturviteren Marco Roth. Jeg vil understreke poenget til Tore Slaata som ble intervjuet i Morgenbladet; lederen var rettet mot litteratur- og kunstfeltets anvendelse, og ikke sosiologien. Slik sett ble hele vinklingen i intervjuene etterpå merkelige, hvor det ble fremstilt som at sosiologien nå måtte forsvare seg selv (det er ikke grenser for hvor ofte Bourdieu-inspirerte forskningsprosjekt må legitimere seg: det er et mer interessant perspektiv). Uansett rettet denne debatten fokus mot noe interessant; kunstens autonomi. Altså kunstens selvstendighet, utenfor avsender, mottaker og hele Griswold sitt semiotiske apparat – en «illusjon», men like fullt en interessant tankekonstruksjon. Debatten anlediget spørsmål som: Hvordan står kunsten på sine egne bein? Har den et endringspotensiale? Kan sosiologien bruke kunst (litteratur osv.) som kilde uten å behandle det på kunstsosiologisk vis?

Debatten anlediget spørsmål som: Hvordan står kunsten på sine egne bein? Har den et endringspotensiale? Kan sosiologien bruke kunst (litteratur osv.) som kilde uten å behandle det på kunstsosiologisk vis?

Bruken av skjønnlitteratur som kilde kalles også sosiologi gjennom litteratur (Strandbakken 2012). Det vil si at fiksjon kan gi andre og bedre forståelser av sosiale forhold. Dette kan skje ved at forfattere har en kunstnerisk frihet som tillater en skriftform ulik sosiologien, og som kan tilby andre sosiale observasjoner enn det man vil kunne få ved intervju (som åpner for kortere tilbakemeldinger, som oftest), spørresøkelser, deltagende observasjon eller annen type sosiologisk metode. Det er en erkjennelse av at sosiologien får næring av samme type kreativ fantasi som musikk, billedkunst o.l. (Nisbet 1962). Ulike forskere har ulike perspektiv på i hvor stor grad litteraturen avspeiler samfunnet, det vil si at det har ulikt litteratursyn. Löwenthal representerer en retning hvor tekster blir sosiale dokument som avspeiler menneskets forhold til samfunnet, en homologi mellom litteratur og samfunnsstruktur, men han modererer med å åpne opp for at forfattere har mulighet for å peke fremover, og altså sier noe utenfor sin tid. I kontrast har Adorno et syn på kunsten som autonom, uten umiddelbar funksjon og at det deri ligger et prøverom for samfunnsmessige alternativer. De ulike synene påvirker vurderingen av kunstens endringspotensiale, men det skygger ikke for den sosiologiske behandlingen av kunst. Selvsagt handler ikke dette om å erstatte empirisk sosiologisk forskning, men snarere å komplementere med eksempler, og å tenke rundt kategorier, idealtyper og ordbruk.

Et potensielt eksempel

Jeg har allerede nevnt skjønnlitterære eksempler på klassereiser (eller oppadgående sosial mobilitet, mer sosiologisk). Kan bøker om sosial mobilitet tilføre sosiologien noe? Klassesamfunnet, og sosial mobilitet mellom klassene har vært tema for sosiologien siden dens start fra slutten av attenhundretallet, kanskje spesielt kjent gjennom Marx sin inndeling; proletar og borgerskap. Eller kanskje Engels sine beskrivelser av produksjonsforholdene i Manchester. Også i dag står klasseforskningen sterkt, til tross for 80-tallsstudiet Klassesamfunnet på hell (Birkelund, Hernes, Knudsen og Colbjørnsen 1987). Ved UiO i dag finnes det blant annet et forskningsprosjekt om «eliter i et egalitært samfunn», og ved Københavns Universitet finnes lignende prosjekt. Om dagens Skandinavia kan beskrives som er klassesamfunn eller ikke er et godt spørsmål. Det kan forskes på empirisk gjennom spørreundersøkelser eller etnografiske studier av eliter eller arbeiderkollektiv. Disse studiene er gjort i ulike varianter (ibid., Lysgaard 1961, Danielsen og Hansen 1999, Andersen og Hansen 2012 f. eks.). En type studie som ennå ikke er gjennomført av klassesamfunnet og sosial mobilitet for sosiologien, er et litteratursosiologisk studie med skjønnlitterære tekster som datamateriale. Dette til tross for en rekke skjønnlitterære verk om dette temaet i etterkant av utdanningseksplosjonen i andre halvdel av 1900-tallet i Skandinavia. Datatilfanget i en slik oppgave kunne for eksempel vært: Meg eier ingen av Åsa Linderborg, Blind av Lars Ove Seljestad og Hjulskift av Vigdis Hjorth. Eller om man vil se til Europa kan Stål (2013) av italienske Silvia Avallone brukes.

Om Meg eier ingen skrev kritiker Esben Grønlie i Morgenbladet: «Tenk på hvor ny denne historien er: Faren dør i 2002. Pengeproblemene som omtales, fremstår fjerne når vi vet at denne boken nå har solgt over 100 000 eksemplarer i Sverige. Vi er med på historien. Den er nåtid.» og Kåre Bulie skrev i Dagbladet: «Meg eier ingen er, ved siden av oppsiktsvekkende litteratur, en lærerik lekse både i historie og kultursosiologi». Det er gjennom slike leseerfaringer mange ser det sosiolgiske i ens eget liv, og jeg tror man vil kunne finne lignende utsagn om de to øvrige bøkene listet opp tidligere.

Sosiologisk teori

Man kan bruke sosiologisk teori til å analysere fiksjonen, for så å håpe på at resultatet sier noe om virkeligheten igjen. Sosiologisk teori som er anvendbar til å analysere fiksjon kan være Bourdieus teori om distinksjon, eller Zygmunt Baumans teori om flytende modernitet. Nærliggende teori å benytte vil være narrativ teori, representert ved blant annet Jaber F. Gubrium. Det kan benyttes til å gjenlese sosiologiske klassikere, slik som Street Corner Society av William F. Whyte eller The Jack-Roller av Clifford R. Shaw . Problemstillinger kan være: Hvordan benyttes narrativene for å tekkes leseren? Ville vi skrevet på denne måten i dag? Dette kan minne om essayet «Chicagopoesi – sociologi mellem samfundsvidenskab, journalistik og skønlitteratur», av Rasmus Antoft, Michael Hviid Jacobsen og Anja Jørgensen . Om dette skriver Pål Strandbakken (2012): «En oppsummering av ambisjonene til Chicagososiologene kan være at de ønsket en sosiologi som var levende og engasjert, og som gikk i dialog med det omkringliggende samfunn. Som Vilhelm Aubert ønsket de at samfunns- vitenskapene skulle spille inn sin viten, sin erfaring og sine kunnskaper i samfunnsdebatten, også ved å være mer interessant som litteratur.» Til det vil jeg tilføye Sverre Lysgaard sin Arbeiderkollektivet (1961), som et sosiologisk studie med en annen ambisjon og skrivestil enn hva man finner på dagens sosiologipensum.

Jeg har ønsket å si at sosiologien for det første forholder seg til litteratur på forskjellige måter, i tillegg til å være det selv, for så å rette oppmerksomheten mot at vår bruk av narrativer, historier og fiskjoner er en stor del av vårt liv, og kan gi oss innsiktsfulle opplysninger om mellommenneskelige relasjoner, slik som Sveinung Sandberg (2010) også har vist angående respondent-utsagn i artikkelen «What can «Lies» Tell Us About Life». Det kan være viktig av flere grunner, blant annet å vedlikeholde den sosiologiske forestillingsevnen, og å, blant annet, gi idéer til nye, eller kvesse eksisterende typologier.

Litteratur

Antoft, Rasmus & Hviid Jacobsen, Michael, Knudsen, Lisbeth B. 2010. Den poetiske fantasi. Om forholdet mellom sociologi og fiktion. Aalborg universitetsforlag, Aalborg

Bulie, Kåre 05.08.2008 Hjerteskjærende. Anmeldelse av Meg eier ingen i Dagbladet

Colbjørnsen, Tom, Hernes, Gudmund, Knudsen, Knud og Birkelund, Gunn. 1987. Klassesamfunnet på hell. Universitetsforlaget, Oslo

Danielsen, Arild og Marianne Nordli Hansen (1999): ”Makt i Pierre Bourdieus sosiologi” I Om makt. Teori og kritikk. Fredrik Engelstad. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Grønlie, Espen 22.08.2008 Sin fars datter. Anmeldelse av Meg eier ingen i Morgenbladet

Kalleberg, Ragnvald (2001) «Innledning» i Lysgaard, Sverre (2001) Arbeiderkollektivet. Universitetsforlaget, Oslo

Kalleberg, Ragnvald, Malnes, Raino og Engelstad, Fredrik. 2009. Samfunnsvitenskapenes oppgaver, arbeidsmåter og grunnlagsproblemer. Gyldendal Akademisk Forlag, Oslo

Löwenthal, Leo (1948) «On Sociology of Literature» i Literature and Mass Culture. Communication in Society, Volume 1., published by Transcation Books URL: http://www.marxists.org/reference/archive/lowenthal/1948/literature.htm (lastet opp 5.8.2013)

Rottem, Øystein (1980) «Innledning» i Löwenthal, Leo (1980) Om Ibsen og Hamsun. Novus forlag, Oslo

Sandberg, Sveinung 2010. What can «Lies» Tell Us About Life? Notes towards a Framework of Narrative Criminology. Journal of Criminal Justice Education, volume 21, number 4. Routledge, London

Strandbakken, Pål 2012. Litteratur/sosiologi/kunst. i Sosiologi i dag vol. 42, nr. 1 (2012)