Åtte forslag til en vitenskapelig sosiologi: Min avskjed med sosiologien

opposcut

Hvordan kan sosiologien komme seg fra sin patologiske tilstand, ivareta de særegne vitenskapsidealene på vegne av samfunnet og gjenoppta sin rettmessige plass som «Vitenskapen om Samfunn»?

I et forsøk på å besvare disse spørsmålene presenterer jeg åtte forslag til en vitenskapelig sosiologi. I første del beskriver jeg problemene ved dagens tilstand i norsk sosiologi (særlig representert ved ISS), der jeg  begrunner min misnøye overfor sosiologien, som resulterte i mitt frafall. Del to anviser hvilken retning faget bør ta for å oppnå sunnhet og styrke. (Hopp gjerne direkte dit om ønskelig).

Veien til sosiologien

Etter lengre tids opphold på den eksistensielle dumphuska, begynte mine universitetsstudier i 2009, ved ISS. Til tross for mitt barnlige og uvitende forhold til både hva sosiologi var og hva universitetsstudier innebar, kjente jeg meg nokså sikker på mitt valg. For en som alltid hadde vært filosofisk og historisk interessert, så jeg for meg sosiologien som et naturlig samlingspunkt for mine interesser: Sosiologien var den fremste og mest generaliserende samfunnsvitenskapen, selve læren om samfunn som sosiologi egentlig betyr, kombinert med det empiriske kravet historikere står overfor i sin beskrivelse av faktiske forhold. Sosiologien var det perfekte samfunnsfag for en forsmådd realist – med potensialet for det høyst abstrakte, generaliserbare, samt virkelighetsnære og empirisk etterprøvbare.

Du verden så feil jeg tok.

En annen sosiologisk realitet

Det som møtte meg var noe ganske annet enn det jeg hadde forventet: Allerede ved første semester innså jeg at studentmassen var motivert av ganske andre motiver enn meg selv. Politiske og fagideologiske agendaer gjennomsyret seminargrupper og kollokvier, og spørsmålene som ble stilt på forelesninger kom som oftest fra moralsk og politisk indignerte studenter som hadde lært å se «politikk i alt».

De ansatte representerte i liten grad den rasjonelle og avmålte idealtypen av en vitenskapssperson man kjenner fra populærkulturen, og som jeg siden skulle få lære om via Mertons vitenskapsnormer. I stedet så jeg personlige agendaer som farget valg av teorier og arbeidsmetoder (la det fremdeles sterke nærværet av Marxismens spøkelse være et talende eksempel), lite konstruktiv dialog mellom de ansatte som forhindret reelt samarbeid og en faglig fragmentering som virket lammende. Det ble hvisket i gangene på Harriet Holter om at man ikke måtte nevne begrepet «faglig fragmentering». Det å påpeke de negative konsekvensene ved at sosiologien – som et helhetlig orientert og overordnet samfunnsfag – blir splittet opp i såkalte «bindestreker», er et vepsebol. Muligens skyldes dette den norske akademiske kulturen som er konfliktsky og likhetsorientert, der man av respekt for andre (eller av frykt for ubehageligheter) unngår kritisk debatt om verdien av og substansen i hverandres arbeid. Uansett hva denne tilstanden skyldes er den uheldig. Mangelen på konstruktivt samarbeid er ikke utelukkende intern, slik den ble illustrert for offentligheten på fagkritisk dag 2011, da Lars Mjøset og Gunn Birkelund endte i åpen krangel og dermed gjenåpnet konflikter som tydeligvis fant sted på lunsjrommet. Også eksternt gjelder samarbeidsproblemene. Der teknologi- og kunnskapstudier er utdifferensiert fra sosiologien og institusjonalisert som naturlig samarbeidspartner for vår egen disiplin ved alle større europeiske og amerikanske universiteter (se Jørgensen 2012a:82), fikk jeg i samtale med leder for UiOs tilsvarende senter vite at denne disiplinen har sine svakest bånd til sosiologien av alle ved SV – noe som bevitner sosiologiens manglende evne til å holde fast ved sine opprinnelige emner, slik at de koloniseres av andre disipliner.

Nå er ikke hensikten å svartmale forholdene ved ISS eller sosiologien generelt. Tvert imot kunne man kanskje anvendt sosiologiske forestillinger ved å si at problemet ikke ligger hos individene, men heller hos organisasjonen. For la det ikke råde noen tvil om at kompetansenivået hos ansatte og studenter ved norske sosiologimiljøer for det meste er upåklagelig.

Langsiktige konsekvenser

Når jeg først skal være kritisk, kan følgende fungere som en illustrasjon av det jeg anser som hovedproblemet: Da et nordisk utvalg ble nedsatt for å vurdere tilstanden til norsk sosiologi i rapporten Sociological research in Norway (SRN), var komiteens konklusjon at vi her til lands lider av en underutviklet teoriforståelse og teorianvendelse, samt at mangfoldet i faget er for lite (SRN 2010:107-9). Komiteens påpekning er på sin plass, men på lengre sikt kan det se langt mer dramatisk ut for ISS. Som en konsekvens av sine fem faglige prioriteringer utøves en paradoksalt snever definisjon av sosiologifaget – paradoksalt fordi sosiologien er læren om samfunn, den fremste undersøker av samfunn som totalitet og aggregert system, mens de prioriterte forskningsområdene er lite mer enn for bindestreker å regne. På sikt risikerer ISS spesielt, og norsk sosiologi generelt, å reprodusere seg selv til sin egen kjedsommelige undergang, der unge studenter sosialiseres inn i en definisjon av sosiologien via undervisningstilbud, som forsterkes av presset som utvises på master om å skrive oppgaver innen disse feltene, samt at fag og veiledere arrangeres etter disse. Når det utlyses stipendiatstillinger, vurderes prosjektene opp mot relevansen for disse prioriteringene.

Samme sensur angår ansettelser på høyere nivå, tilknytning til forskningsprosjekt, bemidling, undervisningstilbud – ja, selve kompetansen på instituttet snevres inn om disse feltene. En ser ingen tegn til at denne tendensen til «grå masse»-produksjon skal avta. Som jeg har påpekt tidligere: «Det skal ikke råde noen tvil om at sosiologifaget er så mye mer enn hva Oslo-skolen kan tilby» (Jørgensen 2012b:10). Et talende eksempel er avviket Gunnar Aakvaag, som kan se ut til å representere et brudd med ISS-policyen. Men skinnet kan bedra, for han er ikke ansatt av ISS, men er eksternt finansiert av forskningsrådet for å motvirke nettopp de svakheter som ble påpekt av SRN-rapporten.

Åtte forslag til en vitenskapelig sosiologi

Som forkjemper for vitenskapsetiske normer må jeg mene at kritikk i seg selv ikke er verdifullt før det bidrar konstruktivt, altså til å gjenoppbygge det som rives ned av kritikken. Kun på denne måten kan man skille seg fra dekonstruksjonens sykelige inntog i akademia, og bidra til å ivareta det særegne ved vitenskapssystemet – dets institusjonalisering av konstruktiv kritikk med sikte på økt forståelse. Dette anser jeg som vitenskapens aller viktigste normative bidrag til kulturen i stort, og jeg vil her presentere åtte forslag til hvordan sosiologien kan ivareta denne rollen og sin egen eksistens på best mulig vis.

1. Gjeninnsett vitenskapskriteriene: Utifra en dyp omsorg for sosiologifaget er det viktigste som kan gjøres for å redde disiplinen fra å gjøre seg selv totalt ubrukelig og meningsløs, nettopp å innse sine egne styrker og svakheter, samt å redefinere sosiologien som en vitenskap (ja, i scientistisk forstand). Det bør stilles strengere krav til hva som regnes som faktiske funn, faget bør sentreres rundt påvisning av faktiske forhold (fakta), og søke etterprøvbarhet.

2. Etabler sosiologien som en systemvitenskap: Sosiologi er, som alle andre vitenskaper, en systemvitenskap. Når all vitenskap er læren om forholdet mellom helhet og del, noe som forklares via mekanismene som opererer i spenningsfeltet mellom nivåene, må dette også gjelde for en vitenskapelig sosiologi. Dette er den eneste skikkelige måten å forklare ethvert vitenskapelig fenomen på. Positivismen er ikke død og bør ikke forkastes uten videre. Dagens hermeneutiske paradigme er enda dårligere stilt til å forklare noe som helst om det ikke tas hensyn til hvordan også sosiale fenomen inngår som deler av et system.

3. Forkast det uvitenskapelige og frigi fra akademia alt som vitenskapen ikke kan besvare: Det er en kjensgjerning at vitenskapen ikke kan svare på alt. Vitenskapen kan kun besvare en viss type spørsmål, og alt annet må utelates fra vitenskapssystemet (jf. Jørgensen 2013). Dette er ikke et tap for vitenskapen, men kun en nødvendighet.  Når spørsmålet som stilles, stilles til rett institusjon, er alle bedre stilt til å få riktige svar på rett måte. Domenene vitenskap, kunst, politikk og religion er utdifferensierte sfærer av en grunn.

4. Definer sosiologiens disiplinære grenser tydeligere overfor de nærliggende vitenskapene: Hvis utviklingen fortsetter som i dag, vil sosiologien ha gjort seg totalt unødvendig og irrelevant som samfunnsvitenskap innen kort tid. For å i det hele tatt overleve og fastholde en legitim plass i akademia, må sosiologien vende tilbake til August Comtes ambisjon, som etablerte disiplinen som det overordnede samfunnsfag – en positiv(istisk) sosiologi, i forstand av å avdekke
lovmessigheter, mekanismer for forholdet mellom nivåer i sosiale system, og som nettopp forstod sosiologien som en forlengelse av de andre ontologibeskrivende vitenskapene, som fysikk, kjemi, biologi, psykologi, og dernest sosiologien (se Levine 1995 om Comtes idehistoriske plass i sosiologien).

5. Definer sosiologien i forlengelsen av naturvitenskapene og livsvitenskapene: Comte hadde allerede forstått nødvendigheten av å plassere sosiologien i forlengelsen av de andre ontologibeskrivende vitenskapene (altså de som beskriver faktiske forhold i verden, nå også forstått som en systemisk plikt, nemlig å beskrive ulike nivåer av universets faktiske systemer). Fysikken beskriver de mest basale bestanddeler og prosesser i dette hierarkiet via fysiske system, deretter kjemien som beskriver kjemiske system og prosesser, biologien de biologiske, psykologien de psykiske og til slutt sosiologien som beskriver sosiale system. Som systemvitenskap forutsettes det et minimalt skille overfor andre relevante systemvitenskaper, da det ville være amatørmessig og direkte ufint å ikke trekke på lærdommene fra disse. En kan rett og slett ikke være vitenskapelig uten å ta hensyn til dette punktet, da biologien og psykologien beskriver bestanddelene i sosiologiens studier. Det ville slik være uhørt for en kjemiker å ikke bygge sine beskrivelser av kjemiske prosesser på en forståelse av fysikkens beskrivelse av atomære og molekylære egenskaper.

6. Forstå verdien av Luhmann:  Slik Whitehead (1979:39) beskrev all filosofisk arbeid som fotnoter til Platon, vil jeg argumentere for at tilstanden burde være slik: «All moderne sosiologi er kun fotnoter til Luhmann». Ved å utvikle et overordnet systemteoretisk rammeverk, har Luhmann etablert et tverrvitenskapelig fundament som all potensielt relevant sosiologi må knytte seg til. Dette skyldes at det eneste vitenskapelige bidraget sosiologien kan gi, er ved å anta form av en systemvitenskap. Til tross for hva grunnleggende sosiologiundervisning tilsier, så er ikke fagets grunnlagsdebatter riktig avklart. Forholdet mellom nivåer i sosiologien, bestanddelenes egenskaper, mediet for samspill og aggregering, funksjonsområdenes egenlogikk osv, er forhold Luhmann viet hele sitt liv til å besvare som følge av sosiologiens neglisjering av dem. Lærdommen enhver sosiolog kan ta fra Luhmann, er at beskrivelsene av et systems operasjonalitet og funksjon er allmenngyldige, også på tvers av virkelighetens områder – derav er en biologisk beskrivelse av celler av lik betydning for en automatikers forståelse av maskiner, som for sosiologers forståelse av sosiale systemer. Som Luhmann (2013:81) selv påpeker utgjør arbeidet hans kun et metateoretisk rammeverk som fordrer empirisk arbeid, da det i seg selv ikke kan forklare noe. Dets hensikt er å rettlede empirisk forskning. Denne ydmykheten svarer dermed direkte på kritikken av stor teori som for løsrevet fra empiriske beleggingskrav. Selv utførte Luhmann et titalls empiriske casestudier basert på sitt systemteoretiske rammeverket. Paradoksalt, og interessant nok, har også Luhmanns etterfølgere bidratt til større empirisk nærhet og belegging, enn det etterfølgerne av den høyt aktede Habermas har gjort (Aakvaag: priv korr).

7. Slutt med utredningsarbeidet og gjenopprett faglig autonomi: Sosiologien er heldig stilt i Norge, da velferdsstaten har skapt usedvanlig gunstige betingelser for forskning via sitt økonomiske og liberale overskudd (jf. Aakvaag 2013 om frihetens demokratisering og institusjonalisering). Samtidig har denne «matende hånd» lagt stadig sterkere føringer for den vitenskapelige produksjonen. For sosiologien har dette betydd en forventning om gjenytelser i form av utredningsarbeid, noe som SRN (2010:101) påpeker som selve ryggraden i norsk sosiologi. Det meste av slik «policy-orientert» forskning skjer i regi av departementene, men det er ikke til å avvise at ISS til enhver tid bruker større ressurser på slikt utredningsarbeid. Som eksempel heves bidraget til Makt og demokratiutredningen stolt fram som et av ISS viktigste prosjekter i sin 60-årige levetid. Poenget er ikke at slike rapporter er uviktige, men at den akademiske sosiologiens «livssverden» ikke må koloniseres av den statlige «systemverden» i for stor grad, for å bruke en tidsriktig sosiologisk bemerkning. Som et botemiddel kan man gjenopprette den utdanningsmessige arbeidsdelingen som fantes ved ISS på 70-tallet, da masterstudiet var todelt: Et profesjonstudie (cand. Sociol.) rettet mot den praktiske anvendelsen av sosiologiske innsikter i arbeidsliv, «policymaking» og departementsarbeid, samt et forskningsorientert studie (cand. polit.) som klargjorde en for videre phd-studier og grunnforskning (jf. Kalleberg 2000:652). Som et generelt problem for all fri forskning, sliter også sosiologien med å ivareta sin autonomi, noe som er forståelig sett under de endrede sosioøkonomiske betingelser for forskning som finanskrise, politisk ustabilitet og klimaendringer utgjør. Spørsmålet vi da av enda større nødvendighet må spørre oss er: Hvis ikke universitetene gis gode betingelser for universalistisk sannhetssøken, hvem skal ellers gjøre dette?

8. Gjenopprett teoribegrepet og kast ut sjarlatanene: Store deler av sosiologien lider av en syk forståelse av hva teori er. Inspirert av Feyerabend, Latour, Foucault og andre relativisters slagord om at «alt er greit» så lenge det er i tråd med samtidens formeninger, har store deler av faget forflyttet seg til motebegreper og uvitenskapelige tanker om hva teoribygging er. Fransk dekonstruksjon, postmodernisme og kritisk teori er ikke vitenskapelig teoriproduksjon – det er synsing og antiintellektualisme som sosiologien skjemmer seg offentlig ut med å stå i bekjentskap til (jf. alle debattene om sosiologiens feil og mangler i aftenposten og morgenbladet denne sommeren). Som Bunge (1999:223) påpeker så betimelig; hvorfor skal vi tolerere at kolleger undergraver vitenskapen innenfra som følge av postmoderne nihilisme, politisering av akademia og et latterlig fokus på makt og kjønn i forskning som presses på alle aspekter ved virkeligheten der det ikke hører hjemme? Han foreslår heller å gjøre et ideal av intoleranse overfor akademisk sjarlatanisme. Om dette er for sterk lut har SRN-rapporten følgende å si om teoribegrepet i norsk sosiologi: «It is the panel’s opinion that theoretical and methodological research needs to be strengthened in Norway. Problem-oriented empiricism predominates, and has done so successfully for many decades. However, there is a risk that this approach could become an obstacle for sociologists in developing the discipline. It is the panel’s opinion that sociological research in Norway needs to be directed towards theory-driven research» (SRN 2010:107). Det fremheves videre, angående en sunn utvikling i norsk sosiologi, at «its primary aim should be to develop sociological theories, create new concepts and test hypotheses for understanding social mechanisms» (SRN 2010:107).

Disse bemerkningene er absolutt i tråd med tankene jeg har presentert over for en vitenskapelig sosiologi. Om disse påpekningene tas til etterretning, vil det sette norsk sosiologi på sporet av en stringent og helhetlig orientert vitenskap om systemer. En sosiologi som kunne gitt substansielle bidrag til vitenskapens beskrivelse av verden, mennesket og våre sosiale omgivelser. En sosiologi jeg ikke hadde forlatt.

Litteratur

Aakvaag, Gunnar. 2013. Frihet – et essay om å leve sitt eget liv. Universitetsforlaget

Bunge, Mario. 1999. The Sociology-Philosophy Connection. Polity Press

Jørgensen, Erlend Kirkeng. 2012a. «Hvor er vitenskapssosiologien?» i Socius, (2):80-83

—– 2012b. «Oslo-skolens begrensninger. En kommentar», i Socius, (2):10

—– 2013. «Ved vitenskapens grense», i Socius, (1):84-86

Kalleberg, Ragnvald. 2000. «En knippeinstitusjon mellom tradisjon og visjon. Institutt for sosiologi ved Universitet i Oslo i 1950-2000», i Tidsskrift for Samfunnsforksning. (4):639-667

Levine, Donald N. 1995. Visions of the Sociological Tradition. Chicago Press

Luhmann, Niklas. 2013. Introduction to Systems Theory. Polity Press

Sociological research in Norway – An evaluation (SRN). 2010. The Research Council of Norway

Whitehead, Alfred. 1979. Process and Reality. Free Press

 

 

  • Henriette L.

    Her er det noen interessante tanker, men løsningen er ikke å kaste teoretisk forskning på båten og prøve å etterligne naturvitenskapen. Samfunnsfag er samfunnsfag og naturvitenskap er naturvitenskap. Problemet med norsk sosiologi er at den er sterkt og ensporet ideologisk og med lite mangfold og rom for andre tanker enn tankene til de som har makten i Harriet Holters hus.

    Admin: Innlegget er moderert i etterkant. Socius aksepterer ikke ubegrunnede påstander om enkeltpersoner. Vi oppfordrer til en saklig og faglig debatt i våre kommentarfelt.

    • Erik F. Rasmussen

      Kan du fortelle oss noe mer utfyllende om disse potensielt alvorlige anklagene? Jeg spør, da du gir uttrykk for å kjenne til en ensporet politikk som fremmes bevisst av ansatte ved ISS, og i tillegg at «Visse professorer […] regelrett forfølger forskere de er uenige med».

      Fagkritikk er kjempeviktig, uten går faget til grunne. Men på samme måte er kritikk uten grunner verdiløs. Kan du begrunne påstandene dine?

      For øvrig: Slik jeg oppfatter det, er sosiologi preget av mangfold, både når det gjelder forskningsfronter (som familiesosiologi, arbeidssosiologi og kultursosiologi), forskningsspørsmål (deskriptive, vurderende og konstruktive), teori (som referansegruppeteori, kommunikativ samhandling, teorien om kognitiv rasjonalitet), empiri (som registerdata, intervjudata, observasjonsdata, foreliggende dokumenter) og metoder (som feltarbeid, fokusgruppeintervjuer og rundspørringer). Kirkeng Jørgensen er enig i at faget er preget av mangfold, men vi er uenige i hvorvidt det er en styrke eller en svakhet. Hva mener dere andre?

      Mvh
      Erik F. Rasmussen

      • Erlend Kirkeng Jørgensen

        Som forfatter av denne teksten vil jeg kommentere og bemerke et par ting:

        1.Henriette: Jeg setter pris på at du både har lest teksten min, og tatt deg bryet med å kommentere. Så takk for det. Det er ekstra hyggelig at du også kan finne noe interessant i teksten. Jeg vil dog bemerke at jeg ikke ønsker å «kaste teoretisk forskning på båten», slik du oppfatter meg. Heller tvert imot. Slik min §8 har som overskrift, ønsker jeg å gjeninnsette teoribegrepet, men den hensikt å styrke den teoretiske forskningen. Nå kan vi være uenige om HVA teoretisk forskning er, men vi er ikke uenige om at det er noe vi bør ha i utgangspunktet. For meg er det slik at ingen forskning er a priori legitimert. Selv om jeg er partisk opptatt av teori, er det ikke rettmessig av meg å stille slappere krav til teoretisk kunnskapsproduksjon enn annen kunnskapsproduksjon (hvis man skal skille disse). Det blir heller snakk om metodologi/analyseverktøy/datainnsamlingsteknikk. Hele poenget med vitenskap, slik jeg forstår ALL vitenskap, er å øke mengden sanne påstander om verden (altså øke mengden kunnskap). Hvordan dette blir oppnådd er jeg mindre kritisk til så lenge det er veldokumentert og så sikkert som mulig. På denne måten er alt mangfold som bidrar til denne ambisjonen hjertelig velkomment i vitenskapen etter mitt skjønn. Alt annet derimot, det blir en annen sak. Slik er jeg nok ikke så uenig med Erik som det kanskje kan framstå.

        2.En annen bemerkning jeg må gjøre, er å underbygge Erik sin kommentar om at grunnløs kritikk er verdiløs. Merton hadde helt rett med sine normer, og stort mer om den saken er vel ikke nødvendig å si, annet enn at disse normene bør internaliseres av hver enkelt deltaker i vitenskapen. Det er ikke kun et imperativ på institusjonelt nivå, men likefullt for den enkelte deltaker.

        3.Så en korreksjon. Som Henriette påpeker i sin siste kommentar er disse termene for ph.d ikke helt overførbare. Og situasjonen er nokså unik for akkurat Norge og Nederland. For resten av verden er det vel heller slik at ph.d faktisk anses som studenter. En ordning som visst nok vurderes i Norge etter hva jeg har forstått.

  • Henriette L.

    Det fantes forresten ikke noe som het het ph.d. før i 2003, så cand.polit. var ikke primært ment som noen forberedelse til videre studier. En doktorgrad er vel heller ikke tradisjonelt ansett som et studium her i Norge.