Kultur = kapital

Hvorfor har kultur og kunst plutselig blitt nøkkelen til økonomisk vekst? Kan den beryktede Bilbao-effekten overføres til Oslo? Og ikke minst – hvilke sosiale konsekvenser kan det få?

Bilbao-effekten

En ny trend innen moderne byplanlegging er konstruksjonen av hypermoderne og storslått arkitektur, ofte knyttet til kulturindustrien. Den spanske byen Bilbao blir sett på som forløper for denne trenden, også kalt ”Bilbao-effekten”. På 1990-tallet bestemte myndighetene seg for å bygge det moderne Guggenheim Museet, men ikke kun fordi de ønsket en ikonisk bygning. Byen slet med avindustrialisering, og en arbeidsledighet på 25 prosent. Med utgangspunkt i en holistisk plan, ble det etablert flyplass, strandlinje, nye transportsystemer – og Bilbao Guggenheim Museum, i tillegg til en rekke andre kulturelle severdigheter. Dette har både ført til en massiv strøm av turister og til en vesentlig forbedring av beboernes livskvalitet. I A-magasinet ble Bilbao-effekten også omtalt som ”suksessoppskriften”.

Men hva har dette med Oslos byutvikling å gjøre? Forskningsnettverket ”Globalization and World Cities” (GAWC) viste i 2008 at Oslo hadde blitt en såkalt ”beta-by”, og dermed gått forbi blant annet byer som Munich, Miami, Montreal og Seattle. I tillegg til at Oslo har en intens økonomisk progresjon, er også nettotilveksten sterk. I dag bor over 20% av Norges befolkning i Oslo, og det er antatt en estimert vekst på 400 000 fram til 2030. På tross av at også den naturlige tilveksten øker, er det først og fremst de økonomiske strukturene og strømningene som ligger til grunn for denne veksten.  Det viktige poenget er økonomisk vekst og befolkningsvekst ikke er isolerte faktorer, men at forsterker hverandre. Bilbao-effekten er en slik økonomisk strømning som skaper slik vekst. For der hvor kunst og kultur ble tidligere sett på som relativt verdiløst for økonomisk prograsjon, er det nå en av de hotteste investeringstrendene i moderne byer. På jakten etter den kreative og høyt utdannede middelklassen, globale investeringer, arbeidsplasser i servicelandskapet og kulturell ”cosmopolitanism” har suksessoppskriften blitt nøkkelen til jakten på global anerkjennelse. Noe vi i Norge selvfølgelig elsker.

grafikk

Hvorfor satse på kunst? Om Urban entreprenørskap

Verdiskapning er essensielt for byers økonomi og bærekraftighet. Etter hvert som globalisering formet markedskreftene, opplevde mange byer en kraftig avindustrialisering, forårsaket i første rekke av at den klassiske industrien ble flyttet til lavkostland med billig arbeidskraft. Med ytterligere desentralisering og reduksjon av aktivitet i bykjernen, havnet flere industrielle byer i økonomisk krise. De siste tiårene har myndighetene i nedadgående industribyer vendt blikket mot den såkalte ”nye økonomien” for å sikre langsiktig vekst og ny livskraft i sin lokale økonomi. Dette innebærer å finansiere kulturelle og kunstneriske institusjoner som en del av økonomisk utvikling. Denne kreative økonomien har inspirert mange politiske ledere og byplanleggere til å satse på kreativitet og kultur for å forbedre byens konkurranseevne både på det nasjonale og internasjonale markedet.

Ideen om at det eksisterer vinnere og tapere knyttet til kampen om globale jobber og investeringer har drevet fram en rivalisering mellom byer. Videre har dette ført til en omfattende fremvekst av urban entreprenørskap, som kjennetegnes ved at bymyndighetene opererer på en bedriftslignende måte, som oftest er knyttet til privat sektor. Dette inkluderer offentlige-private samarbeid, investeringer knyttet til privat kapital, bedrifts-retorikk, og bruk av ekspertise fra privat sektor for å løse lokale utfordringer. Fokuset på investeringer fra både sentrale myndigheter og privat sektor har ført til økt konkurranse mellom byer. Dette har bragt med seg økt fokus på det eksterne imaget til byer gjennom ”city branding” og ”place marketing”. Urban entreprenørskap innebærer at byer søker konkurransefortrinn, i tillegg til kopiering av taktikker fra rivaliserende byer. Typiske strategier er promoteringen av høy-teknologiske klynger, gentrifiserte byområder, utvikling av strandlinjer, fokus på kulturelle kvartaler, konsumorientert regenerering og arrangementer innenfor kulturindustrien.

Kultur og kunst stimulerer gentrifisering og agglomerasjon

Kunst og kultur har lenge forsterket gentrifisering, som innebærer strukturelle endringer som revitalisering i boligmasse, eierstruktur, næringsliv og i gatebildet. Den fremste konsekvensen av dette er en betydelig verdiøkning, hvor de gentrifiserte områdene blir overtatt av en mer velstående middelklasse. Mange nabolag i bykjerner har blitt gentrifisert med kunstmuseer, historiske distrikter og sportsarenaer. Den høyutdannede, kreative middelklassen er særlig viktig for gentrifiseringsprosesser. Når områder får økt markedsverdi, ser man fornyet engasjement fra politikere, byplanleggere, arkitekter, eiendomsmeglere og private investorer. Andre faktorer kan imidlertid også spille inn. Sosiale grupper som høyt utdannede single kvinner og husholdninger som er barnløse av personlige eller karrieregrunner, blir sett på som en av de viktigste pådriverne for gentrifisering.

Prosessene med gentrifisering, en ekspanderende kulturindustri og middelklassens klyngedannelse, skaper en kreativ økonomi som er svært attraktiv for bedrifts- og finansvirksomhet. Disse byene blir viktige lokaliteter for næringer som har sitt grunnlag i kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting (KIFT). For å overleve på markedet er man avhengig av nye innovasjoner og kreativ arbeidskraft, hvor tilgangen til informasjon er essensielt. Storper kaller dette ”den refleksive økonomi” som er den delen av det økonomiske systemet som har som oppgave å reflektere over framtidige utfall av egne handlinger. Dette er grunnen til at agglomerasjon er viktig for dagens næringsliv. Begrepet viser til spesialiserte klyngedannelser og territoriell opphopning, som produserer interne stordriftsfordeler.
I dagens finanssektor er man avhengig av å respondere raskt på markedskreftene og ha lett tilgang til informasjon for å komme med nye innovative løsninger. Derfor er den kreative økonomien sentralt for framveksten av agglomerasjonsfordeler, ettersom byer med en bred kulturindustri og en kreativ, tettbebodd befolkning vil i større grad også tiltrekke næringsklynger og bedriftsvirksomhet.

(teksten fortsetter under bildet)

munkegata

Foto: Carina Riborg Holter. Tatt ved Munkegata i Oslo.

Men eksisterer ”Lambda-effekten”?

Men kan man snakke om en Bilbao-effekt knyttet til Oslos byutvikling? Det er et faktum at byplanleggerne i Oslo har satset på arkitektur og kunst og investert betydelig i kulturindustrien for å tiltrekke seg mennesker og kapital. Allerede eksisterende eksempler er det nye konsumorienterte området ved det nye Astrup Fearnley museumet og den nye operaen i Bjørvika med Snøhettas spektakulære arkitektur. I tillegg ser vi at offentlige myndigheter setter av mer penger enn noen gang før til kulturelle formål. Wall Street Journal sin artikkel ”Is Oslo the Next Art Capital?” fra juni 2013, skriver hvordan velferdsstatens finansiering og sosialdemokratiet har ført til at Oslo nå er en av de fremste oppadgående kunstbyene i verden. Sist oktober presenterte kulturministeren Hadia Tajik Norges største budsjett til kultur og kunst noensinne. Wall Street Journal hevder at grunnen for slik finansiering handler også om at Oslo ikke skal bli en by med kun mellomlanding, men en by man ønsker å oppleve, jobbe og bo i. Utviklingen har likevel så vidt begynt, men planene snakker for seg selv. ”Lamda”-prosjektet har mange av kjennetegnene til suksessoppskriften: fokus på arkitektur, kultur og økonomisk utvikling. Man kan samtidig argumentere for at engasjementet rundt Olympiske leker i Oslo 2022 er en del av byens streben etter global anerkjennelse og place-marketing, ganske likt Barcelona på tidlig 90-tallet.

Man ser at etableringen av storslått arkitektur i Bjørvika har startet en prosess med betydelige sosiale og økonomiske endringer i Grønlandsområdet. Dette er særlig prosesser knyttet til økt gentrifisering og klyngedannelse rundt konsumorientert finans- og konsulentvirksomhet. Grønland har gått fra produksjon til konsum, og flere ønsker å investere i bydelen. Dette strekker seg videre til gamlebyen, som opplever en lignende utvikling. Samtidig viser Oslos kommuneplaner de siste årene økt fokus på mangfoldighet og kreativitet, hvor ideen om den ensidige forskningsparken (Silicon Valley-konseptet) har blitt forlatt til fordel for den flerfunksjonelle kreative byen. Men selv om revitalisering og byfornyelse har mange økonomiske fordeler, så er konsekvensene av dette er ikke nødvendigvis helt smertefritt.

Kan en slik utvikling ha negative sosiale konsekvenser?

Wall Street Journal skriver at i de fleste vestlige land er kunst også synonymt med velstand. I Norge er ikke dette tilfellet, fordi de egalitære prinsippene fører til at selv om det er økte investeringer i kunst, så skaper ikke dette store ulikhetsforskjeller. De skriver at ”det er en kultur av likhet”. Men stemmer dette fullstendig? For hvem er det som egentlig viser interesse i den ekspanderende kulturindustrien? Forskning har lenge vist at den norske arbeiderklassen benytter seg mindre av kunst- og kulturtilbud enn middelklassen, særlig det vi omtaler som ”høykultur” som Operaen og Astrup Fearnley museumet representerer i stor grad. Selv om en slik utvikling blir ønsket velkommen av mange, så kan man spørre seg selv: vil tilbudene bli mer ”mainstream” og holistisk orienterte, eller kan det få motsatt effekt – nemlig skape et bredere gap mellom sosiale grupper og deres interesser.

Den kreative økonomien har de siste tiårene reflektert en neoliberal bedriftsvennlig, øvre middelklasseorientert ideologi rundt urban utvikling og entreprenørskap. Moderne byplanlegging har gått fra såkalt ”government” til ”governance”. En kritikk av urban entreprenørskap er nedprioritering av sosial utvikling knyttet til velferdstjenester og kollektive goder. Enkelte mener at de positive spill-over-effektene av en slik utvikling vil primært gå til bedrifter og middelklassen, mens resten vil se lite til det. Selv om urban entreprenørskap skaper flere arbeidsplasser, så er det ikke nødvendigvis slik at arbeiderklassen eller andre svakstilte grupper har ressursene eller utdanningen til å ta del i en ekspanderende kulturindustri eller spesialiserte næringsklynger.

I tillegg har gentrifisering en bakside knyttet til relokalisering av beboerne fra de renoverte områdene. Dette kan involvere tvangsflytting, fragmentering av lokale miljøer eller en utvikling hvor de mindre velstående blir presset ut gjennom forhøyede boligpriser. Revitaliseringen kan også føre til ”gated communities” og det Hubbard kaller ”draconian forms of social control” hvor private områder ekskluderer de som anses som uønsket og som truer innstrømningen av den kreative klasse, turister og private investorer. Dette foregår gjennom fysisk infrastruktur, overvåking og sosial kontroll. Ettersom entreprenører ofte legger til rette for bedriftsvennlige miljøer, kan dette resultere i en neglisjering av andre sosiale gruppers muligheter, interesser og livssjanser. Dette kan på sikt bidra til å reprodusere sosial ulikhet og forsterke sosial polarisering. Hvorvidt disse elementene har relevans til Oslo, gjenstår det å se. For selv om Grønland opplever gentrifisering og mer konsumorientert, er det ikke sikkert at beboerne blir nødt til å flytte ut. I siste instans handler det også om det kulturelle rammeverket, og hvorvidt sosialdemokratiet, ”kulturen av likhet” og janteloven spiller inn i byutviklingen og de lokale miljøene.

  • Jostein Braa Oksavik

    Takk for spennende perspektiver på forholdet mellom kunst og næring i byplanleggingen. Skriver om regjeringens utredninger av en ny filmmelding, som lukker diskursen om filmkulturen til spørsmål «økonomi og pengestrømer» (Åpen framtid) og «Insentivordningen» som kalkulerer med økonomiske synergieffekter og nasjonal «branding». Som medie-student er derfor begrepet kulturindustri nærliggende å ty til, men jeg bruker foreløpig kulturnæring for å unngå de ideologiske og normative føringene som følger med begrepet fra Adorno og Horkheimer. Er din gjennomførte bruk av begrepet «kulturindustri» ideologisk betinget? Eller mener du ikke noe mer med det enn «kulturnæring»? Medfører utviklingen økt konformitet, tilsløring og legitimering av makt?