Løvetannbarn og orkidébarn

SONY DSC

FOTO: «Blowing dandelions» (Mickas/Flickr)

Noen ser ut til å tåle store påkjenninger, mens andre tåler lite motgang. Hva skyldes dette? Er vi født sånn eller blitt sånn? Eller er dette en for enkel problemstilling?

I massemedia omtales av og til barn som løvetannbarn eller som orkidebarn. Løvetannen som kan spire opp gjennom asfalten, er et bilde på barn som kommer seg gjennom vanskeligheter. Løvetannbarna er motstandsdyktige, de er robuste og stødige, beskyttet mot påvirkning av ytre omstendigheter. Dette gjelder både negativ og positiv påvirkning. Ettersom at de er lite mottakelige for påvirkning, er de motstandsdyktige i møte med belastende omstendigheter. Slike belastninger kan være mangel på tilknytning de første leveårene, å være utsatt for gjentatt mishandling eller ekstrem fattigdom. Orkidébarna beskrives derimot som de mer skjøre og sårbare barna som i liten grad tåler motgang og belastninger. Tidligere ble det antatt at disse barna hadde «risikogener» eller «kriger-gen» ettersom at det ville få svært negative konsekvenser for deres mentale helse dersom de lever i et stressende miljø over lengre tid. Nyere forskningsfunn har ført til at barna omtales i mer positive termer som de som har «potensialegener». Dette skyldes at dersom disse barna opplever spesielt gode oppvekstforhold vil de til og med være mer beskyttet enn løvetannbarna. De vil kunne lykkes ekstremt godt både sosialt og med hensyn til akademiske prestasjoner. Dette er altså personer som er svært lett påvirkelige og formbare av ytre omstendigheter. Et viktig poeng er at man ikke er enten løvetannbarn eller orkidébarn, men at dette handler om glidende overganger mellom disse ytterpunktene.

Resiliens

På fagspråket kalles løvetannbarns tilsynelatende robusthet for «resiliens». Resilient betyr «elastisk», som sikter til at man etter en belastning spretter tilbake til slik man var før belastningen. Det er en positiv tilpasning, eller evnen til å opprettholde en god mental helse til tross for belastende erfaringer. Fenomenet har blitt studert av forskere fra mange forskjellige fagdisipliner. Både psykologi, psykiatri, sosiologi, og også biologiske disipliner som genetikk, epigenetikk og nevrovitenskap har tatt for seg dette emnet. Det er ingen enhetlig definisjon av resiliens, men et viktig skille går mellom definisjoner der resiliens anses som et personlighetstrekk og de som anser fenomenet som en dynamisk prosess. Som persolighetstrekk forstås resiliens som relativt stabil over tid, men som dynamisk prosess vil resiliens kunne variere over tid avhengig av kontekst. Resiliens er altså ikke nødvendigvis til stede i enhver dimensjon ved livet. Felles for begge forståelsene er at utviklingen av resiliens ses som et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale attribusjoner.

I litteraturen er det særlig tre faktorer som utpeker seg som sentrale i utviklingen av resiliens. Den første faktoren omhandler individuelle kjennetegn, som først og fremst omfatter intelligens og temperament. Den andre faktoren er familiekarakteristikker, og i hvilken grad den virker støttende for barnet. Tredje faktor er ytre støtte. Dette er personer og institusjoner som kan hjelpe både individet og familien.

Felles for begge forståelsene er at utviklingen av resiliens ses som et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale attribusjoner

De to antatt viktigste individuelle kjennetegnene er høy intelligens og et godt temperament, det som kan kalles personlig kompetanse. En høy intelligens er beskyttende ved å hjelpe barnet til å forstå hva som skjer med dem, til å kunne skille mellom hva som er innenfor dets kontroll og hva som ikke er det og til å velge de mest effektive midlene for å takle omstendighetene. Det kan også gi dem muligheten til å velge et mer støttende miljø. At resiliente barn vanligvis har et godt temperament gjør at personen lettere å like, og hindrer dem fra å gi etter for selvmedlidenhet. Et samspill mellom deres temperament og intelligens vil gi dem muligheten til å forstå situasjonen godt, hjelpe dem med å finne gode måter å takle situasjonen på, ikke la dem synes synd på seg selv (som kan ha en paralyserende effekt) og gi dem styrke til å vedbli deres forsøk på å overleve og klare seg godt.

Intelligens

Høy intelligens er imidlertid ikke en utelukkende beskyttende faktor. Resiliente barn med høy intelligens ser ut til å være mer utsatt for depresjoner og emosjonell smerte sammenlignet med ikke-resilient risikoungdom. Disse barna ser ut til å være mer sensitive for miljømessig stimulering og lider derfor av høyere grad av indre stress. De vil også forstå hvor ille deres situasjon er. En bedre forståelse av de triste omstendighetene som resiliente barn befinner seg selv i kan føre til forverring av deres elendighet. Til tross for høyere grad av depresjon hos resiliente barn, ser du til å klare seg bedre enn utsatte barn med lavere intelligens.

Hvor viktig individuelle kjennetegn er for resiliens varierer ut fra hvordan de konkrete omstendighetene er i ulike sitasjoner

I kombinasjon med et godt temperament kan intelligens være en sterk beskyttende faktor. Et godt temperament vil gjøre det enklere for barnet i sosiale settinger ettersom at de gjennom sin adferd vil fremkalle en mer positiv innstilling fra andre. Et mykt indre kombinert med et sterkt ytre er fruktbart ettersom at man vil klare seg godt sosialt samtidig som man har den nødvendige styrken til å takle belastende omstendigheter.  Hvor viktig individuelle kjennetegn er for resiliens varierer ut fra hvordan de konkrete omstendighetene er i ulike sitasjoner. Et funn er at for ikke-mishandlede risikobarn er relasjonelle variabler viktigere faktorer. Hos risikobarn som hadde vært utsatt for mishandling var individuelle kjennetegn viktigere enn de relasjonelle.

Familien

Når barn klarer seg godt til tross for et ugunstig miljø, som for eksempel et voldelig nabolag eller ekstrem fattigdom, er det hensiktsmessig å se på kjennetegn ved barnets familie. Funn viser at foreldrenes holdninger var bedre hos resiliente barn. Foreldrene var i større grad involvert i deres barns liv og ga dem bedre veiledning. En slik foreldrestil resulterer i at barnet får en tryggere tilknytning enn i tilfeller hvor risikobarn tok skade av stresset. Andre viktige beskyttende faktorer ved en familie er omsorgspersonens positive forventninger til barnets fremtid, disiplin, involvering fra faren og stabile familieforhold.

Til og med når familien selv er kilden til stress for barnet, kan forholdet mellom forelderen og barnet fortsatt være en beskyttende faktor. Å ha en mor som lider av depresjon blir antatt å være en større risikofaktor enn å ha en mor som lider av schizofreni. Dersom barnet har en varm relasjon til sin mor vil barnet i større grad utvikle en god sosial kompetanse. Det resiliente barnet vil være i stand til å skille mellom morens problemadferd og hennes følelser knyttet til sitt barn.

Det er stor enighet om at både faktorer ved individet og miljøet påvirker utviklingen av resiliens. Styrkeforholdet mellom de forskjellige faktorenes påvirkningskraft er det imidlertid uenighet rundt. Et godt temperament og høy intelligens er regnet som faktorer ved individet som virker beskyttende i ugunstige omstendigheter. Familievarme og stabile signifikante andre er miljømessige faktorer som ofte blir trukket frem som spesielt beskyttende.

Siden individuelle faktorer som intelligens og temperament er viktig, kan det synes som om biologiske faktorer er utslagsgivende for hvordan et barn tåler belastninger. Et poeng i denne sammenheng er hvordan barnet håndterer de ulike belastningene, og dette kan også ha å gjøre med sosialisering og læring. Det viser seg at ytre støtte for barnet og familien er en uunnværlig faktor for utviklingen av resiliens. Foreldrenes sosiale integrering i form av jobb reduserer kraftig risikoen for at deres barn skal ta skade. Imidlertid er det også slik at individuelle kvaliteter gjør de resiliente barna mer attraktive for jevnaldrende og voksne. Denne attraksjonen gjør det mye lettere for dem å opprettholde nære relasjoner med andre. Å ha en nær, positiv relasjon til en annen voksen kan virke svært beskyttende. Betydningen av signifikante andre er stor. Dersom den ytre støtten først og fremst er rettet mot risikobarnet, men også involverer resten av familien, ser det ut til å ha en gunstig virkning. Aller størst er effekten dersom familien som helhet blir støttet utenfra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

3515811228_223477d006_z

FOTO: «Children think not of what is past, nor what is to come, but enjoy the present time, which few of us do.» (~K~/Flickr)

Beskyttende faktorer og sårbarhetsfaktorer

Men hva skal til for håndtere belastninger på en god måte? Såkalte beskyttende faktorer er viktige. Dette er miljømessige eller personlige ressurser som hjelper personer med å takle stressende situasjoner på en effektiv måte. Sosial støtte, hardførhet, mestringstillit og personlighetstrekk som optimisme og evnen til å finne mening selv i krisesituasjoner er viktige beskyttende faktorer. Sårbarhetsfaktorer er faktorer som drar i motsatt retning. Disse fører til økt risiko i møte med stressende situasjoner. Dette kan blant annet være svak sosial støtte, lav grad av mestringstillit og pessimisme. Å være engstelig og ha vansker med å uttrykke følelser er andre faktorer som reduserer stressmestring.

Sosial støtte er en miljømessig ressurs som har stor innflytelse på den individuelle utviklingen. Tryggheten som ligger i å vite at man har noen man kan få støtte hos i krisesituasjoner er svært beskyttende mot stress. Mangel på sosial støtte vil derimot være en viktig sårbarhetsfaktor. Sosial støtte er fordelaktig både for giveren og mottakeren.  Hardførhet er en annen beskyttende faktor. Dett er en faktor som kjennetegnes av karaktertrekkene forpliktelse, kontroll og utfordring.

Hardføre personer forplikter seg til sin jobb, sin familie og andre forhold de involvert i. De opplever sin rolle i disse relasjonene som viktig. Videre har de en følelse av kontroll over situasjoner det kommer opp i, og utfallet av dem. De mener at de kan påvirke hvordan ting vil arte seg. Til sist vurderer de krevende situasjoner ikke som trusler, men heller som utfordringer eller muligheter. Av disse tre karaktertrekkene er følelsen av kontroll den viktigste faktoren.

Mestringstillit er troen på at man kan utvise en adferd som er nødvendig for å mestre en spesifikk utfordring. Tidligere suksess i lignende situasjoner, å se andre lykkes eller gjennom oppmuntring fra andre kan man øke mestringstilliten. Optimisme er også en beskyttende faktor. I motsetning til mestringstillit knyttet til en spesifikk situasjon, er optimisme karakterisert som en mer generell tro på at man er i stand til å takle enhver krevende situasjon.

Evnen til å kunne finne mening i livet selv i vanskelige situasjoner kan virke beskyttende. Noen finner personlig mening gjennom spirituell tro, noe som kan virke svært trøstende i krisepregede perioder. Det er samtidig viktig å være oppmerksom på at religiøs tro kan slå begge veier. Religiøse oppfatninger ser ut til å hjelpe personer i forbindelse med dødsfall i nære relasjoner, sykdom og personlig motgang. I forbindelse med ekteskapsproblemer og mishandling ser det derimot ut til å ha en negativ effekt. Her kan det tenkes at troen fremkaller skyldfølelse, eller følelsen av å måtte bli værende i relasjonen uansett hvor ille den måtte være.

Avslutning

Resiliens må forstås ut fra et samspill mellom personlige kompetanser, sosial kompetanse, personlighet, familieforhold og sosial støtte. Derfor er det for enkelt å spørre om om resiliens skyldes arv eller miljø. Hverken gener eller miljø avgjør i seg selv. Det er et samspill mellom faktorer som ikke lar seg forstå uavhengig av hverandre. Utmålingen av hvor mye de forskjellige faktorene bidrar til resiliens vil defor være vanskelig, og dessuten ikke særlig relevant. Arv og miljø lar seg vanskelig skilles fra hverandre, det er et gjensidig samspill. Nyere hjerneforskning viser at å leve i et røft miljø og oppleve såkalt skadelig stress i tidlig barndom kan påvirke utviklingen av hjernens struktur, funksjon og nevrobiologiske systemer. Dette er endringer som som vil kunne ha konsekvenser for hvordan barn klarer seg senere i livet.  Forandringer kan skje i hjernens størrelse, dens nervenettverk, reseptorenes sensitivitet og synteser og opptak i nervetransmittere.  Det er også et viktig poeng at det er de sosiale og miljømessige faktorene man kan gjøre noe med.

  • Mikke Musen

    «Nyere hjerneforskning viser at….»

    Er jo en pen måte å si at det kan føre til sosiopati…prefrontal korteks endringer…

    Lever man lenge nok, altså får se verden som den er lenge nok, så blir sosiopati uungåelig uansett. Så velger man hvor mye man vil utagere vs deppe. Tidens trend synes å belønne «utagerende atferd», og så er man et skritt nærmere sosiopat i stedet for schizoid, alternativt unipolar deprimert..

    Hadde man blitt junkie som 18, i stedet for å gidde prøve gjøre noe selv, så hadde hjelpetiltakene, støtteordningene, vært linjet opp. Hadde gått ut fra uni uten studielån, faktisk med formue og barn, som en bekjent, som har jobbet hele 1 år i livet sitt. 17 000 utbetalt i måneden, for å studere. Regner med at penger til skolebøker kom i tillegg. Og den som gidder å prøve for egen regning, men likevel har sine jevnlige irriterende depresjonssetback, kan fort ende med CV-hull og slite senere. Så «sosiopati» a la 1 år med jobbing og 3-4 år med «utagerende atferd», synes faktisk å være det økonomisk preferable. Eller som vi lærte på sos.øken, fritt oversatt; gjør du nok faenskap, så ser samfunnet det som veldig lønnsomt at du får deg en jobb. Staten får skatteinntekter i stedet for sykehusregninger og fengselsopphold…
    Altså, sosiopaten skal det satses på. Merkelig verden. Men som sagt tidligere, lever man lenge nok, så må man bli «sosiopatisk» for å overleve. Man skulle vel bare skjønt det litt før.

    Interessant lesing da. Takk for artikkel.