Den evige jakten på drømmekroppen

800px-Chodowiecki_Basedow_Tafel_11_a

Kroppen er både gitt på forhånd, og hele tiden gjenstand for sosial konstruksjon. I en verden der den tilsynelatende utopiske drømmekroppen er målet glemmer man ofte kroppens utgangspunkt.

Du er født med den kroppen du har. Kroppen din inneholder alt du trenger for å leve, og den gjør alt i alt en god jobb. Men det er ikke godt nok. Overskrifter av typen «Slik får du drømmekroppen» er en daglig gjenganger i mediebildet. Maset om drømmekroppen framstår som evigvarende. Jaktsesongen varer hele året. Det er aldri fred å få. Kroppen skal ikke bare fungere – den skal også være perfekt. Takket være sosiale medier kan vi nå vise fram kroppen uansett vær. Derfor holder det ikke å ha #sommerkroppen, for nå er kravet #åretrundtkroppen. Kroppspresset øker for hvert år. I hvert fall i antall ganger nevnt i norske medier. Men det er ikke så viktig, for du velger jo selv hvordan du vil at kroppen din skal se ut. Vil du ha overarmer som Marit Bjørgen og lår som en skøyteløper, ja, det er kun opp til deg selv. Og ikke klag, for «excuses don´t burn calories». Hvis du mot all formodning glemmer å fortelle deg selv jevnlig at «you design yourself», er det heldigvis ingen fare. For folk står i kø for å hjelpe deg til å få drømmekroppen. Personlige trenere, kostholdsveiledere og selverklærte treningseksperter er overalt. Det er nemlig mye penger å tjene på et kropps- og individfokusert overflodssamfunn.

Kroppen er et sted, eller objekt, som samfunnet og sosiale forhold uttrykkes gjennom. Ulike diskurser viser til enhver tid hvordan vi «behandler» og oppfatter kroppen. Når du en sen høstkveld tar bilder av deg selv i speilet på badet, ikledd bikinien fra Victoria´s Secret og så  poster en redigert versjon av bildet på Instagram handler det ikke bare om at du kjeder deg. Og den overarmsflexinga du driver med i en dypt utringet svett singlet i speilet på treningssenteret handler om noe mer enn at du bare trener. Hvem du er, og hvem du vil være, viser du med kroppen. Og det er her kun snakk om den ytre kroppen – den som synes for alle.  For den indre, biologiske kroppen tar vi for gitt. Så lenge den fungerer, vel og merke.

Hva kroppen er kan biologien fortelle oss. Vi har blodårer, et nervesystem, et hjertet som slår sånn noenlunde jevnlig, diverse celler, et sammensurium av gener og sånt noe. Det er vitenskapelig bevist – sånn er det. Hvordan kroppen gjøres er mer opp til sosiologien (og for så vidt andre samfunnsvitenskaper) å avgjøre. Men hvordan kroppen er har implikasjoner for hvordan kroppen gjøres. Selve kroppen er gitt før vi kan reflektere over den, og den er samtidig våre sosiale konstruksjoner av den. Kroppen er derfor både og, ikke enten eller. Nettopp det synes samfunnet noen ganger å glemme. For nå kan jo alle få drømmekroppen – det handler kun om en vilje av stål og evne til selvdisiplinering. I hvert fall ifølge alle de selverklærte «treningsekspertene» rundt omkring i det ganske land og på sosiale medier. Og det virker som om «alle» jakter på den muskuløse, sosialt konstruerte i drømmekroppen, for hun som rakk både svangerskap, forlovelse og alenemor-tilværelse i løpet av videregående skal ta av seg «valpefettet» og viser daglig hvordan i Facebook-feeden din. Der ser du også at han som hadde sin storhetstid som kvinnebedårer før stemmeskiftet inntraff skal «bli så sykt biff» og dra chicks med sixpacken sin (ikke i form av øl i retning magen, men som tydelig definerte muskelruter på magen). Og du veit hun som aldri kunne ha gym på ungdomsskolen fordi hun alltid hadde mensen, ja, til og med hun er på det «strong is the new skinny»-kjøret på Instagram.

Takket være sosiale medier kan vi nå vise fram kroppen uansett vær. Derfor holder det ikke å ha #sommerkroppen, for nå er kravet #åretrundtkroppen.

Muskulaturen har den egenskapen at den kan formes, og formen på muskulaturen blir i mange tilfeller betraktet som et sosialt statussymbol. Men samtidig virker det som en umulig oppgave å være fornøyd med egen kropp. For vil man noen gang få den sosialt konstruerte drømmekroppen? Vil man noen gang si at nok er nok? Ifølge et av de utallige finurlige treningsordtakene, er jakten på drømmekroppen evigvarende, for «fit is not a destination. It is a way of life». Og underveis i denne jakten er det definitivt verdt å huske på at: «Do not reward yourself with food, you´re not a dog».

Det sies at ønsker om forandring av kroppen for å oppnå tidens skjønnhetsideal er et fenomen like gammelt som menneskeheten selv. Men hva er det som gjør oss slik? Kan biologien gi oss svaret på det? Ligger det i genene våre? Ikke veit jeg. Uansett hva svaret blir, så sier vel den biologiske kroppen stopp når det blir for mye kroppspress, disiplinering og treningsregimer. Det er det fine med den – den virker helt til den ikke virker lenger. Inntil da: Pust med magen og stress ned, som livsstilscoachene sier det. Eller si som dansebandkongene i Ole Ivars: «En får væra som en er når’n itte vart som en sku’, inni er vi like både je og du. En får væra som en er når’n itte vart som en sku’ – ingen er da helt perfekt!».

Muskulaturen har den egenskapen at den kan formes, og formen på muskulaturen blir i mange tilfeller betraktet som et sosialt statussymbol. Photo: Kenneth Abbate / Wikimedia Commons

Muskulaturen har den egenskapen at den kan formes, og formen på muskulaturen blir i mange tilfeller betraktet som et sosialt statussymbol. Photo: Kenneth Abbate / Wikimedia Commons