Orden i det avvikende

Photo: epSos.de

Foto: epSos.de

Mennesker har behov for å rydde opp i den sosiale samhandlingen ved å kategorisere og definere det rundt oss. Men å kategorisere det avvikende kan være vanskelig. 

 

Kategorisering

Vi mennesker har et iboende behov for å skape mening og å forstå handlinger, både egne og andres. Det er en del av det å være et sosialt vesen. Dersom vi ikke kan forstå hvorfor våre medmennesker gjør det de gjør, blir samhandling for uforutsigbart. Spesielt det som flertallet av oss forstår som avvikende er vanskelig å forholde seg til. Alle samfunn og kulturer trekker mer eller mindre tydelige grenser for hva som er normalt og hva som ikke er det. Hvor denne grensen går varierer med både tidsperiode og kultur.

Grensedragningen kommer ofte til uttrykk gjennom en eller annen form for kategorisering. Frukt, menneske og sivilingeniør er eksempler på kategorier.  Alle de tre kategoriene forteller deg hvordan du skal forholde deg til noe som tilhører en, eller flere, av kategoriene. Du vet at i motsetning til mennesket kan ikke frukten være sivilingeniør, og at du kan spise frukten men ikke sivilingeniøren. Denne formen for kategorisering finner man også tilknyttet oppførsel. Oppførsel og atferd er imidlertid ofte ikke like enkelt å kategorisere som frukt eller sivilingeniører. Særlig er det «unormale» vanskelig å forstå, og derfor også å kategorisere.

Noen avvik kategoriseres som sykdom. Sykdommen kan være en biologisk tilstand i kroppen som kan påvises gjennom prøvetaking. Andre ganger kan sykdommen være vanskeligere å påvise og diagnosesettingen kan kreve en viss skjønnsutøvelse. Likevel er diagnosen en av de mektigste merkelappene på menneskelig atferd og avvik. Diagnosen bygger på det medisinske idealet, der man ser sykdom som en tilstand som kan bekreftes eller avkreftes ved vitenskapelig testing. Når man mener det eksisterer påviselige avvik blir også diagnosen vanskelig å sette spørsmålstegn ved. Likevel er diagnosen i en viss grad en menneskeskapt kategori følsom for kulturell påvirkning. Forholdet mellom objektive fysiologiske fakta og subjektive sosiale konstruksjoner kan derfor bli spenningsfylt.

Oppførsel og atferd er ikke alltid like lett å kategorisere som frukt og sivilingeniører

Institusjonalisering av kategorier

To av de viktigste samfunnsinstitusjonene for håndtering av avvik, er religion og stat. Religiøse grupper har opp gjennom tidene knyttet avvikende oppførsel til det onde. «Sinnssyke» ble i middelalderen sett som besatte og man håndterte disse ved å utvise dem fra byene, hive dem i fangehull eller ta livet av dem. Etter hvert begynte man imidlertid å se disse som syke og gamle klostre ble omgjort til såkalte sinnssykeinstitusjoner. Her dreide det seg mer om oppbevaring enn behandling av syke. Det viktigste ved håndteringen av avvikerne var fortsatt å holde dem atskilt fra den normale majoriteten.

Denne dreiningen, i å knytte noen former for avvik til sykdom, har blitt institusjonalisert. The International Classification of Diseases (ICD) er et internasjonalt standardisert diagnosesystem opprettet av Verdens helseorganisasjon som benyttes innenfor medisin- og helsefeltet. Opprinnelig opprettet man systemet fordi man innså at navn på diagnoser og tilstander varierte på tvers av land. Etter hvert som kontakten mellom nasjonene ble tettere oppstod behovet for en universell oversikt over diagnoser og tilstander. Slik kunne man lettere kunne føre statistikk over sykdomsspredning.

Straff eller behandling?

Rettsvesenet har monopol på å avgjøre hvordan den type avvikende oppførsel som innebærer brudd på lovgivningen skal håndteres. I de fleste tilfeller vil slike lovbrudd innebære at det føres en straffesak med flere formål: Avklaring av hendelsesforløpet, straff av lovbryteren, rettferdighet for ofre og pårørende, beskyttelse av samfunnet fra lovbryteren samt allmennpreventiv effekt ved å avskrekke andre fra å gjøre noe lignende.

Desto ondere handlingen kan virke, desto sykere kan også gjerningspersonen være. Dette kan gjøre spørsmålet om tilregnelighet eller utilregnelighet i gjerningsøyeblikket til det mest sentrale for retten å avklare. Kan handlingene skyldes tilstander som gjør at gjerningspersonen ikke kan lastes, og som derfor gir krav på behandling fremfor straff? Norsk rett definerer ikke begrepet «tilregnelighet», men beskriver de tilstandene som utelukker straff: Dersom man er å regne som psykotisk eller bevisstløs under handlingen, er under 15 år eller har sterk psykisk utviklingshemning.

Halloween-drapet. Sigrid-saken. Anders Behring-Breivik. Dette er ikke bare profilerte straffesaker, men også eksempler på hvilke uenigheter som kan oppstå når man forsøker å finne vitenskapelige forklaringer på uforståelig menneskelig atferd. Dette er saker hvor handlingene har vært så ekstreme at det har vært ekstra vanskelig å forstå hva som har drevet gjerningsmannen, i to av sakene også for gjerningsmannen selv. Drap er alltid ekstremt, men i disse eksemplene er det også gjort på nærmest bestialsk hvis.

I de tre sakene ble sakkyndige på menneskelig atferd, psykiatere og nevropsykologer, hentet inn for å besvare tilregnelighetsspørsmålet slik det er vanlig i slike saker. Man søkte slik å få en «objektiv», vitenskapelig vurdering. Dette viste seg imidlertid ikke å være så enkelt. I alle tre sakene var de sakkyndige uenige seg imellom og/eller endret oppfatning underveis i saken. I to av sakene, 22. juli-saken og Halloween-saken, kom også Den rettsmedisinske kommisjonen med bemerkninger til konklusjonene og endte opp med å utnevne nye sakkyndige. Heller ikke disse ble enige.

Det er gjennom søken på en vitenskapelig forklaring på lovbryterens oppførsel at det oppstår et potensiale for å medikalisere de avvikende handlingene. Annemarie Jutel, opprinnelig sykepleier men etter hvert diagnosesosiolog, beskriver medikalisering som en fem-stegs prosess. Dette starter ved at (1) en type oppførsel eller tilstand blir definert som avvikende. Deretter (2) «oppdages» denne oppførselen eller tilstanden av det medisinske samfunnet, som deretter (3) formulerer påstander om tilstanden. Videre (4) blir allerede eksisterende forståelser av tilstandene utfordret for å bringe den under medisinsk domene. Til slutt (5) institusjonaliseres tilstanden ved at man innfører den som diagnose.

Ved å forklare handlinger ved bruk av medisinske termer legger man ondskap til side som forklaring. I stedet baserer man seg på en vitenskapelig kategorisert tilstand og slik får man, i teorien, muligheten til å forholde seg til gjerningspersonen på et mer rasjonelt vis. Når man kan diagnostisere er det også noe å behandle. Dette åpner for at man kan få slutt på lovbryterens avvikende oppførsel og føre vedkommende tilbake til samfunnet, slik norske rettsprinsipper er bygd på.

Dette kan imidlertid vekke sterke følelser. Spørsmålet om utilregnelighet vakte i de tre nevnte sakene sterke følelser, fra pårørende og samfunnet for øvrig. Flere mente for eksempel at det ville være lettere å gå videre med livet sitt dersom Behring-Breivik ble dømt tilregnelig og «holdt ansvarlig» for sine handlinger. Når også den kriminelle kan være et offer får man en sammenblanding av kategorier som ikke lar seg kombinere. Dersom lovbryteren er syk er plutselig også han/hun et slags offer; offer for egen sykdom, en som ikke har fått hjelp i tide. Og hvordan skal man da, på enkelt vis, forklare hvordan uskyldige liv kan tas? I stedet for å kunne plassere ansvar hos en enkeltperson får man en diskusjon om oppvekstvillkår, eller om velferdsstaten ikke fungerer fordi systemet ikke har fanget opp en hjelpetrengende.

Det er gjennom søken på en vitenskapelig forklaring på lovbryterens oppførsel at det oppstår et potensiale for å medikalisere de avvikende handlingene

 

Kategorisk synsing

Hvordan skal vi forholde oss til atferd når ikke engang «objektiv» vitenskap kan plassere det i riktig kategori? Betyr det at de kategoriene vi opererer med ikke fungerer? Debatten om det psykiatriske fagmiljøet befant seg i en krise i kjølvannet av 22. juli-saken kan sees som en variant av et slikt spørsmål. For hvordan kan et fungerende fagmiljø være så splittet i sitt syn på den samme personen, når de opererer med samme kategorier?

Når avgrensninger av kategorier er kulturelt og sosialt påvirket, betyr det også at forskjellige mennesker har forskjellig oppfatning av hvor grensene går: Kategoriene er ikke endelige og udiskutable. Det må man også ta i betraktning når man benytter seg av disse kategoriene som verktøy for å forstå handlinger og oppførsel. Psykologi og psykiatri er ingen eksakt vitenskap i positivistisk forstand. Dette trenger imidlertid ikke være en svakhet, så lenge man ikke kun anser den som det.

Tilregnelighetsdiskusjonen kan fungere som en påminnelse om at man på ingen enkel måte kan forklare og kategorisere menneskelig oppførsel på vitenskapelig vis. Objektive fysiologiske fakta kan ikke enkelt beskrives og forklares med subjektive sosiale klassifikasjoner uten at man risikerer en viss uenighet rundt klassifikasjonene. Fysiologiske avvik kan i noen grad påvises. For eksempel hevdes det av enkelte at hjerneskanning kan avdekke unormale trekk i psykopaters hjerne. Dette skal gjøre det mulig å påvise psykopati. Men også dette forutsetter at man allerede har klassifisert hvordan ulike typer hjerner ser ut. Den rådende forståelsen av avvik vil da spille inn på utformingen av kategoriene.

Der man ikke kan påvise avvik med bilder eller blodprøver, vil diagnostikk i en viss grad avhenge av synsing. Dette trenger ikke å være et problem, så lenge man er bevisst på denne begrensningen og er i stand til å se hvordan ens egen bakgrunn påvirker de tolkningene man foretar. Dette er en form for bevissthetsarbeid samfunnsvitenskapelige forskere er tvunget til å foreta og som vi sosialiseres inn i fra første studiepoeng. Slik bevissthet om egen posisjonering er noe psykiatrien kan lære fra samfunnsvitenskapene.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Noen mener at skanning av hjernen kan avdekke unormale trekk ved psykopaters hjerne. Foto: Codina / Wikimedia Commons

Noen mener at skanning av hjernen kan avdekke unormale trekk ved psykopaters hjerne. Foto: Codina / Wikimedia Commons

Er alle avvik syke?

Denne teksten har diskutert hvordan samhandling og kommunikasjon forutsetter at vi har kategorier å forholde oss til som vi er (sånn halvveis) enige om. Slike kategorier institusjonaliseres og man ser dem etter hvert som gitt. I spennet mellom fysiske objektive fakta og sosiale kategoriseringer av dem er det imidlertid et potensiale for konflikt: Alle medlemmene av et samfunn enes sjeldent om hvor grensen mellom de ulike kategoriene går. Kategoriseringsprosessen har her blitt eksemplifisert ved å peke på medikalisering av oppførsel gjennom diagnostisering. Uenigheter om diagnostiske kategorier har så blitt eksemplifisert ved å trekke inn tilregnelighetsdiskusjoner fra rettsvesenet.

Diagnostisering kan sies å reflektere hvordan vi ordner samfunnet vårt. Selv om det til syvende og sist er opp til den enkelte å foreta tolkningen av bestemte tilstander eksisterer det både skrevne og uskrevne regler for hvilke tolkninger som er mulige. Onde handlinger kan virke uforståelige for oss. En måte å likevel kunne forholde seg til disse handlingene på er ved å utelukke alle koblinger til kategoriene vi forbinder med normalitet. Ved å koble kriminell oppførsel til sykdom slipper man å forholde seg til et spørsmål om ondskap virkelig eksisterer, samtidig som man har mulighet til å sanksjonere det.

Sykdom er en avviksform som åpner for å holde den syke utenfor det sosiale fellesskapet, i alle fall midlertidig, frem til vedkommende igjen er frisk. Å føre syke lovbrytere tilbake til samfunnet krever ikke bare at de får den riktige behandlingen og at man faktisk kan konkludere med at vedkommende igjen er frisk. Det krever også at samfunnet enes om kategoriseringen av lovbryteren som syk i utgangspunktet. Så lenge man ikke ser kategoriene «offer» og «kriminell» som forenlige blir det vanskelig.  Dersom man fortsetter i retningen av å forklare kriminell atferd på medikalisert vis kan derimot de to forenes. Men konsekvensene av automatisk å koble avvik til sykdom kan være farlige. Avvik og avvikende oppførsel kan også være innenfor det normale. Og dersom all kriminell atferd skal forklares ut fra medisinske og vitenskapelige termer, hva er da svaret på det tilsynelatende enkle spørsmålet om hva som er normativt rett og galt?