Gener og Idrett

Usain Bolt (midten) løper for gull under Bislett Games 2012. Foto: Sjur Stølen / Aktiv I Oslo

Usain Bolt (midten) løper for gull under Bislett Games 2012. Foto: Sjur Stølen / Aktiv I Oslo

Enkelte idretter domineres av bestemte grupper mennesker, ofte referert til som raser. Dette er ingen ny observasjon. Spesielt har idretter som domineres av svarte utøvere vist seg å være utgangspunkt for flere debatter om rasers betydning innen idrett. Denne debatten holdes i live og drives fremover av nye observasjoner og publisering av nye forskningsresultater.

Det moderne mennesket utvandret fra Afrika i grupper til ulike hjørner av verden for om lag 60.000 år siden. Det er sannsynlig at dette har gitt opphav til folkeslag med ulike genetiske disposisjoner. Den genetiske likheten mellom mennesker sies å være 99,5 % og på bakgrunn av dette er det flere som hevder at rase har en gyldig biologisk forbindelse. Hvorvidt disse forskjellene er store nok til å gi betydelige utslag i idrett er imidlertid svært omdiskutert.

Sosiale forklaringer

Utøvere med vestafrikanske gener er overlegne i sprint mens de med østafrikanske gener dominerer langdistanseløping. Dette er harde fakta. Men er dette et uttrykk for et kausalt forhold mellom gener og idrettslige prestasjoner? Det synes å være en foretrukket forklaring i samfunnet at denne sammenhengen er spuriøs. Forklaringer med utgangspunkt i gener blir ofte avvist som rasistiske og usaklige – kanskje med god grunn.  Med tanke på hva slags menneskeforaktende teorier biologien har støttet opp de fire-fem første tiårene av 1900tallet kan en biofobi også sees på som et sunnhetstegn. Forklaringer med utgangspunkt i miljøet synes derimot å ha lettere for å bli akseptert. Eksempler på slike forklaringer som har vært støttet opp om er:

  • Kenyanere løper fort fordi de bor høyere over havet, noe som gir høyere hemoglobinkonsentrasjoner i blodet og høyere oksygenopptak enn løpere som er oppvokst og bosatt i lavlandet. I tillegg bor de i spredte strøk som gjør at de må bevege seg over lengre distanser i dagliglivet.
  • Svarte utøvere kommer ofte fra lavere klasser og opplever at suksess gjennom utdanning (der de høyere klassers verdier dominerer) virker umulig. Derfor er de mer motiverte og sultne etter å gjøre det bra i idrett. (En slags aspirasjonsteori a la Boudon).

I dagbladet (2007) skriver Cathrine Sandnes (tidligere kulturredaktør i Dagsavisen, karateutøver og kickbokser) at det kan tenkes at fargede utøvere trener bedre, smartere og mer enn konkurrentene. «At de rett og slett har blitt gode fordi de har jobbet hardt for det, akkurat slik Geir Moen og Vebjørn Rodal gjorde for ti år siden.»

Det skal ikke utelukkes at slike teorier har noe for seg, men det er etter hvert flere forhold som tyder på at gener har en stor innvirkning.

Biologiske forklaringer

Det finnes to hovedtyper av muskelfibre: eksplosive og langsomme. En overvekt av eksplosive muskelfibre gir et godt grunnlag for korte løpsdistanser og hopping. Langsomme muskelfibre er mer fordelaktige når det kommer til langdistanseløping. Flere mener å kunne påvise at fordelingen av muskelfibere er ujevnt fordelt mellom raser. Jaysuma Saidy Ndure (opprnnelig fra Gambia) slettet Geir Moens norske rekord på 100m i 2007. Under overskriften «farten ligger i genene» kunne man i Aftenposten lese at den mangeårige sprinttreneren Olav Magne Tveitå (daværende trener til Ndure) mente følgende:
«det genetiske spiller en dominerende rolle når det gjelder hurtighet. Det er enkelte geografiske områder, særlig Karibien, som skiller seg ut på disse distansene. Når du ser at enkelte nasjoner, som Bahamas med 300 000 innbyggere, produserer så mye bra på den fronten, så sier det seg selv.»

I dokumentaren den kenyanske løpergåten fra 2001 ble danske og kenyanske ungdommer med like fysiologiske verdier kjørt gjennom det samme treningsprogrammet og testet i etterkant.  De kenyanske ungdommene hadde forbedret seg mye mer enn de danske. Hovedkonklusjonen i dokumentaren var at kenyanere er predisponert fra naturens side til å løpe langt i større grad enn andre.

I boken «Taboo: Why black athletes dominate sports and why we are afraid to talk about it» fra år 2000 legges det vekt på at raseforskjellene er tydeligst i de idrettene som krever minst utstyr og fasiliteter. Svarte atleter har rett og slett gener som gjør de overlegne i idrett. Her trekkes blant annet boksing frem som et eksempel. Personlig synes jeg da at det er litt pussig at WBO, WBC og IBF –beltene i tungvektsboksing i skrivende stund holdes av Nikolaj Valujev, Sergej Lakhovitsj og Vladimir Klitsjko fra henholdsvis Russland, Hviterussland og Ukraina.

 Svarte atleter har rett og slett gener som gjør de overlegne i idrett

En annen interessant idrett med tanke på raser er vektløfting. Jeg vil påstå at dette er en idrett som ikke krever særlig mye mer tilrettelegging(utstyr og fasiliteter) og kompetanse enn hva en 100m gjør. Et treningsstudio og en trener er det som trengs. USA er den nest mestvinnende nasjonen i OL-sammenheng i vektløfting og har derfor utvilsomt fasiliteter og kompetanse som skal til. Troppen deres består også av flere svarte utøvere. Vektløfting er en idrett med et enkelt konsept der det litt forenklet er den som løfter tyngst som vinner. En overvekt av eksplosive muskelfibre skal derfor være fordelaktig. Dersom muskelfiberfordelingen er skjevfordelt mellom raser, og dette skal ha en avgjørende effekt på prestasjoner i idrett skulle man derfor tro at raseforskjeller var tydeligere enn det de er i dag. På medaljelisten fra OL i 2012 var imidlertid utøvere fra hele 16 nasjoner og 5 verdensdeler representert, ingen av disse var svarte.

På medaljelisten for vektløftning fra OL i 2012 var det utøvere fra hele 16 nasjoner og 5 verdensdeler, ingen av disse var svarte. Foto: slattner / Flickr Creative Commons

På medaljelisten for vektløftning fra OL i 2012 var det utøvere fra hele 16 nasjoner og 5 verdensdeler, ingen av disse var svarte. Foto: slattner / Flickr Creative Commons

Bedre forskningsformidling

Dette er ikke ment som en avvisning av geners(rasers) betydning i idrett, men snarere en bemerkning som er ment å understreke at samspillet mellom gener og miljø er mer komplekst enn hvordan det ofte fremstilles i biologiske teorier. Nettopp formidlingen og fremstillingen av biologisk forskning tror jeg er en viktig årsak til at flere ikke liker å ta innover seg at enkelte raser har betydning for idrettslige prestasjoner i det hele tatt. Fremdeles er det unektelig slik at biologiske forklaringer ofte blir fremstilt som rake motsetninger til sosiale forklaringer. Det kan være flere årsaker til dette.

En årsak kan muligens være at biologene selv er dårlige til å presentere sine forskningsresultater på en slik måte at de ikke blir feiltolket av allmenheten. Når biologer for eksempel sier at man kan forklare svart dominans på 100meter med utgangspunkt i deres gener oppfattes dette av ikke-biologer ofte som at biologene hevder at alle svarte er bedre enn hvite til å løpe 100m. Dette mener de selvsagt ikke. Biologers forskningsmål er langt fra å finne gener som forklarer 100 % av ens atferd. Å kunne identifisere faktorer som til sammen forklarer om lag 10 % av den observerte variasjonen regnes som vitenskapelige bragder. Genetisk determinisme er derfor et meningsløst begrep, og dette tror jeg underkommuniseres av biologene.

Hanno Sandivk er forsker ved Senter for bevaringsbiologi ved NTNU og har skrevet artikkelen «Kunsten å misforstå. Hvordan Darwinister og samfunnsvitere klarer å snakke fullstendig forbi hverandre». Her forklarer han blant annet at biologien er en empirisk vitenskap og at diskusjoner av normative spørsmål strider mot den vitenskapelige oppdragelsen i realfag generelt. De er uvante med å drøfte normative spørsmål, nettopp fordi normativitet ikke har noe med biologi å gjøre. Drøfting av hvilke konklusjoner som ikke følger av resultatene oppfattes også som svært uprofesjonelt.  Dette kan føre til at biologers forskningsresultater feiltolkes. Mediene bidrar også til en feilaktig fremstilling av biologisk forskning. Ofte kan man lese overskrifter om oppdagelser av gener som kan knyttes direkte til atferd. Igjen er det viktig å presisere at man snakker om tilbøyeligheter og ikke determinisme.

Genetisk determinisme er derfor et meningsløst begrep, og dette tror jeg underkommuniseres av biologene.

Vi på mottakersiden er trolig også i overkant kjapt ute med å tolke biologers utsagn som rasistiske. Dette kan være grunnet den nevnte biofobien forårsaket av deler av fagets tvilsomme historie. Dessuten er samfunnet bygget opp under meritokratiske verdier: alle er skapt like, alle har like muligheter. Å påstå at dette er feil kan fort bli tolket i gal retning av mange. Dessuten er det slik at hvite ofte dominerer på andre felt enn i idrett. Enkelte opplever derfor slike påstander som forsøk på å frata de svartes ære ved å nedkoke deres idrettslige suksess til genetiske disposisjoner. Slike stereotypifiseringer av raser kan bidra til å opprettholde forestillingen om svarte utøvere som sterke men dumme. Det er nok også slik at det er mer komfortabelt for et samfunn å forklare forskjeller i miljø fremfor gener. Det er en utbredt forestilling at dersom biologiske forklaringer er gyldige vil forholdene slike forklaringer tar for seg være uforanderlige. Motsatt tenker man seg at det som kan forklares sosialt kan forandres. Biologiens syn på mennesket er imidlertid at de er fleksible, formbare og uhyre komplekse og således langt unna genstyrte marionetter.

Jeg tror det er viktig at forskningsresultater kommuniseres med de nyanser og forbehold som alltid ligger bak hovedkonklusjonene. Det vil være fare for selvoppfyllende profetier dersom biologiske resultater feilkommuniseres. Utøvere av raser som tendensielt sett ikke har de riktige genene kan kanskje ende opp med å søke seg over i andre idretter evt legge opp dersom de får inntrykk av at de ikke kan nå opp til utøvere med riktig rase. Det kan også føre til en selvselektering der eksempelvis kun svarte ønsker å begynne med idretten i utgangspunktet. Det er heller ikke umulig å tenke seg rasistiske holdninger blant trenere. Enkelte trenere kan for eksempel i større grad omfavne utøvere med «riktig» etnisitet.  Det er viktig å være klar over hvilken fantastisk arena idretten er for integrering og feiring av mangfold.  Denne må nødig ødelegges, samtidig vil man aldri komme noen vei ved å fornekte god forskning. Jeg tror at en stor del av utfordringen ligger i forskningsformidlingen. Det første skrittet mot anerkjennelse av hverandre på tvers av raser er å anerkjenne forskjellene mellom dem.