Relasjoner, laks og menneskelig evolusjon

Foto: drburtoni

Foto: drburtoni

Denne teksten tar for seg det som har blitt kalt for den naturalistiske vendingen i samfunnsfagene. Det siste tiårets mediedebatter har vært preget av en overdrevent polarisert debatt, ledet an av folk som Steven Pinker. Her hjemme fungerer Harald Eia som en slags nyfrelst disippel i sin forkynnelse av Pinkers nydarwinisme. I denne teksten vil jeg rydde unna det polemiske innholdet i innledningen før jeg fortsetter med å vise hvordan de siste tjue årenes samarbeid mellom evolusjonsbiologer og samfunnsvitere har båret frukter i søken etter å forstå menneskelig evolusjon.

Innledning

Det gjennomgående temaet for denne utgaven av Socius er det som kalles for den naturalistiske vendingen. Helt kort kan vi si at temaet reflekterer noen av de strømningene vi har sett i samfunnsfagene i kjølvannet av Harald Eias TV-serie Hjernevask. I årene etter Hjernevask har mediebildet vært preget av en polarisert debatt ala 1900-tallet i form av spørsmål som «født sånn eller blitt sånn?». Ikke bare er dette uhyre gammeldags, det tar også fokus vekk fra de fruktbare debattene. Her ønsker jeg å gi et mer sannferdig bilde av det samarbeidet som faktisk foregår mellom natur- og samfunnsvitere.

Hvis man skal tro forskere som Steven Pinker (se f.eks., 2002; 2013), så finnes det bare én form for evolusjonær tenkning. Denne kjennetegnes ved en vektlegging av kausalitet og funksjonsforklaringer, samt et gensentrert syn på evolusjon. Forskere som arbeider med denne tilnærmingen kaller seg gjerne for nydarwinister, en betegnelse jeg vil forholde meg til gjennomgående. Det er den nydarwinistiske evolusjonstenkningen folk som Pinker og Eia argumenterer for når de forfekter at samfunnsfagene ikke tar hensyn til naturvitenskapen. At disse beskyldningene fortsetter å komme i 2013 – førti år etter tenkere som Gregory Bateson, og gode tjue år ut i et godt tverrfaglig samarbeid i flere retninger innen evolusjonsbiologien – er latterlig, på grensen til det komiske (for å starte det hele litt for polemisk). I tillegg kommer dette fra forskere som opererer med et kulturbegrep som ble avskaffet i samfunnsfagene i midten av forrige århundre. Disse behandler kultur som statiske enheter, løsrevet fra tid og rom. Disse enhetene, døpt memer av Richard Dawkins ([1976] 2006), er arvbare og nært analogt med gener.

Spørsmål som «født sånn eller blitt sånn?» er uhyre gammeldags 

Forhåpentligvis vil denne teksten illustrere at påstanden om at samfunnsfagene ikke tar hensyn til naturvitenskapen er feil. I tillegg ønsker jeg, gjennom er utdyping av to ulike retninger innenfor evolusjonsbiologien, å vise hvorfor en nydarwinistisk evolusjonstenkning er lite fruktbar for å forstå menneskelig evolusjon. Målet er å vise hvordan grensene mellom natur- og samfunnsvitenskapen ikke er så skarpe som Pinker påstår, samt å peke på konkrete felter der samarbeid ikke bare er mulig, men høyst nødvendig for å forstå menneskelig væren.

Utviklingsbiologi

Gregory Bateson var en av de tenkerne som tidlig åpnet for en bredere tilnærming til evolusjon enn hva darwinismen gjorde. Bateson var opptatt av relasjoner i tenkningen sin ([1972] 2000), noe som gjorde det vanskelig for ham å fullt ut akseptere darwinismen, fordi den i for stor grad separerte genomets evolusjon fra dets omgivelser. I stedet foreslo Bateson at Darwins og Lamarcks[1] syn på evolusjon var komplementære. Det vil si at han forstod tilegnede egenskaper som en form for rammeverk som bestemte konteksten for genetisk seleksjon (Harries-Jones 1995, 155) som feedback-prosesser heller enn absolutte arvedeterminanter. Bateson var med andre ord tidlig ute med å ta til orde for et relasjonelt syn på evolusjon. Antropologen Tim Ingold er blant de som i nyere tid har latt seg inspirere av denne type tenkning.

Ingold (2001), gjør på mange måter det samme som Bateson når han peker på det han opplever som en feilaktig fremstilling av henholdsvis genetisk og kulturell arv som to separate enheter. Ved å trekke på Marcel Mauss’ ([1934] 1973) innflytelsesrike essay om kroppsteknikker[2] viser han først hvordan vår genetiske disposisjon og vårt kulturelle miljø påvirker hverandre med tanke på måten vi går på, på ureduserbare måter. Deretter knytter han det sammen med en tredje faktor: omgivelsene våre (landskap, skotøy, gjøremål osv.). Slik illustrerer han det han ser som et vitalt poeng, nemlig at den menneskelige evolusjonen er til stedet hele tiden – også i det levde liv! Vi arver ikke en genetisk disponering til å gå og en kulturell måte å gå på uavhengig av omgivelsene våre. Menneskelig væren i verden kan ikke reduseres til (eller forklares fullstendig gjennom) samspillet mellom genetiske og kulturelle komponenter, men er avhengig av en tredje faktor – omgivelsene våre. Derfor er det nærliggende å ta disse med når vi behandler menneskelig evolusjon. Eksempelet med relasjonen menneske-laks i neste seksjon illustrerer hvordan.

Selv om Ingold stort sett anses som antropolog har han lenge hatt et tverrfaglig blikk, og det er mer enn tjuefem år siden han ga ut boken Evolution and Social Life (1986). Han har også argumentert imot nydarwinismen (2007), og han bidrar i introduksjonsverket til utviklingsbiologien (Developmental Systems Theory, DST) (Oyama, Griffiths, og Gray 2001a). Sagt simpelt ønsker DST-tenkere å utfordre vektleggingen av kausalitet som ligger i den nydarwinistiske forståelsen av biologiske systemer. Poenget blir da å bryte ned dikotomier, som gener/omgivelser, natur/kultur, og arvet/tilegnet, samt å rokke ved et gensentrert evolusjonssyn (Oyama, Griffiths, og Gray 2001b), slik Ingold gjør i avsnittet over. DST-tenkeres tverrfaglige, holistiske og relasjonelle tilnærming har mye til felles med en annen evolusjonsbiologisk retning, nemlig det som kalles nisjekonstruksjon.

Nisjekonstruksjon

Felles for mye nyere evolusjonsbiologi er at de trekker på andre enn bare Darwin for å forstå menneskelig evolusjon. Conrad Hal Waddington er blant de som har inspirert mange av disse retningene. I likhet med Bateson søkte også han en link mellom somatisk tilpasning og genotypisk uttrykk (Harries-Jones 1995), noe som er klart synlig hos de relasjonelle evolusjonistene. Nisjekonstruksjon, for eksempel, ønsker å vise hvordan organismer konstruerer og påvirker sine egne omgivelser, som igjen påvirker deres genetiske uttrykk (Odling-Smee, Laland, og Feldman 1996). Ideen om sykluser av nisjekonstruksjon utfordrer det monopolet som naturlig utvalg har hatt som evolusjonær mekanisme. Det er allikevel ikke ment som et alternativ, men som en økt grad av kompleksitet i evolusjonsprosessen. Å redusere disse prosessene til naturlig utvalg, og bare det, vil slik sett være misvisende (Deacon 2003, 102). Et eksempel på hvordan nisjekonstruksjon fungerer kan illustreres gjennom relasjonen mellom menneske og dyr.

Både laks og rein var viktige grunner til at folk først begynte å bosette seg langs elvene i det nordlige Norge – bosetningene ble bestemt av laksen om våren og reinen om høsten. Ved å fokusere på menneskers forhold til laks, viser Gro Birgit Ween, dog med et annet mål for øyet, hvordan to ulike arters evolusjon kan påvirkes gjennom nisjekonstruksjon (Ween 2012). Ettersom menneskene «oppdaget» laksen endret de ikke bare bosetningsmønster (gjennom å bestemme hvor og når folk skulle møtes om våren), men kosthold også – det ble spist fisk til alle måltider. Laksen fikk en stadig større plass i samfunnet gjennom at folk jaktet på den, spiste den og arbeidet med den. I tillegg var det knyttet en rekke ritualer og symbolske verdier til laksen. Gode fiskere ble belønnet med økonomisk og kulturell kapital (samt at de ble attraktive seksualpartnere), og fiskefangsten var bestemmende for hvilken posisjon man hadde i samfunnet (Ween 2012, 266). Helt enkelt så kan vi si at laksen påvirket menneskenes omgang med omgivelsene, som igjen hadde implikasjoner både for det kulturelle livet (gjennom f.eks. bosetning, sosial struktur og rituelt liv) og genetikken (gjennom nytt kosthold og nye rammer for seksuell reproduksjon). Selvfølgelig har også den over 5000 år gamle samrelasjonen mellom menneske og laks også påvirket genetikken til laksen (ibid., 265).

Det er misvisende å redusere evolusjonære prosesser til naturlig utvalg, og bare det 

Dette eksempelet gir et simpelt innblikk i hvor komplekst evolusjon er. Snarere enn å basere seg på en modell av evolusjon som kun tar høyde for naturlig utvalg, åpner DST- og nisjekonstruksjonstenkere for en høyere grad av kompleksitet. Mange nydarwinister ser gjerne for seg genetisk og kulturell arv som to nært analoge, men allikevel ulike, arvesystemer. Et ekstremt tilfelle er å finne i Dawkins’ memebegrep (2006), mens Peter J. Richerson og Robert Boyd (2006) presenterer en modell som tar kultur mer på alvor. At kultur tas på alvor er en viktig forutsetning for at natur- og samfunnsvitere skal kunne samarbeide. Som eksempelet med laksen viser, så er det like vanskelig å separere gener fra kultur og omgivelser som å separere kultur fra gener og omgivelser, og så videre. De tre er vevet sammen på en måte som gjør at vi ikke kan redusere drivkraften i menneskelig evolusjon til én komponent.

Avsluttende diskusjon

Prosess er et stikkord som forbinder DST, nisjekonstruksjon og samfunnsvitenskapene. At kultur kanskje best beskrives som en prosess, som noe vi gjør, er ikke en ukjent tanke i samfunnsfagene. Kultur er noe det forhandles og reforhandles om kontinuerlig, noe som gjør det vanskelig å tilegne kultur noen essensiell karakter (Baumann 1999). Nettopp fordi kultur utvikler seg, også under individets levetid, blir tanken om ferdig arvbare kulturelle enheter (memer) i beste fall misvisende. Dette er noe som i alt for liten grad anerkjennes av nydarwinister som Pinker, noe som vanskeliggjør et tverrfaglig samarbeid. Når det i tillegg blir ropt om antivitenskapelige holdninger og kreasjonisme fordi man ikke kan godta alle de nydarwinistiske premissene, stopper dialogen. Heldigvis er det, som vist her, mer til evolusjonsbiologien enn hva Pinker presenterer.

I løpet av de siste tjue årene har det foregått en rekke vendinger i evolusjonsteoretiseringen. I tillegg til å trekke på Darwin (som man selvfølgelig også gjør!), finner man inspirasjon hos tenkere som Lamarck, Waddington, og James Mark Baldwin – lesere oppfordres til å bla i antologien Evolution and Learning (Weber og Depew 2003) for en innføring i baldwineffekten og dens sammenheng med DST og nisjekonstruksjon. Alle disse vendingene og tankesettene har åpnet for et tett samarbeid mellom natur- og samfunnsvitenskapen. Dette samarbeidet har ikke bare som mål å utvikle og forbedre samfunnsfagene (slik Pinker mener at det bør [jf. Pinker 2013]), men som også er avhengig av en samfunnsvitenskapelig kulturforståelse for å generere kunnskap om menneskelig evolusjon. Forhåpentligvis vil denne teksten stimulere litt flere samfunnsvitere til å lese mer og bedre evolusjonslitteratur enn den Pinker forfekter.

 

Referanser

Bateson, Gregory. [1972] 2000. Steps to an Ecology of Mind: Collected Essays in Anthropology, Psychiatry, Evolution, and Epistemology. Chicago: University of Chicago Press.

Baumann, Gerd. 1999. The Multicultural Riddle: Rethinking National, Ethnic and Religious Identities. New York and London: Routledge.

Dawkins, Richard. [1976] 2006. The Selfish Gene. 30årsjubileum. Oxford University Press, USA.

Deacon, Terrence W. 2003. “Multilevel Selection in a Complex Adaptive System: The Problem of Language Origins.” I Evolution and Learning. The Baldwin Effect Reconcidered, redigert av Bruce H. Weber og David J. Depew, 81–106. Cambridge, MA: MIT Press.

Harries-Jones, Peter. 1995. A Recursive Vision: Ecological Understanding and Gregory Bateson. Toronto: University of Toronto Press.

Ingold, Tim. 1986. Evolution and Social Life. Cambridge: Cambridge University Press.

———. 2001. “From Complementary to Obviation: On Dissolving the Boundaries Between Social and Biological Anthropology, Archaeology, and Psychology.” I Cycles of Contngency. Developmental Systems and Evolution, redigert av Susan Oyama, Paul E. Griffiths, og Russel D. Gray, 255–280. Cambridge, MA: MIT Press.

———. 2007. “The Trouble with ‘Evolutionary Biology’.” Anthropology Today 23 (2): 13–17.

Mauss, Marcel. [1934] 1973. “Techniques of the Body.” Economy and Society 2 (1): 70–88.

Odling-Smee, F. John, Kevin N. Laland, og Marcus W. Feldman. 1996. “NIche Construction.” The American Naturalist 147 (4): 641–648.

Oyama, Susan, Paul E. Griffiths, and Russel D. Gray, red. 2001a. Cycles of Contingency. Developmental Systems and Evolution. Cambridge, MA: MIT Press.

———. 2001b. “Introduction: What Is Developmental Systems Theory?” I Cycles of Contngency. Developmental Systems and Evolution, redigert av Susan Oyama, Paul E. Griffiths, og Russel D. Gray, 1–12. Cambridge, MA: MIT Press.

Pinker, Steven. 2002. The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature. New York: Penguin.

———. 2013. “Naturvitenskapen er ikke din fiende.” Morgenbladet, 41. utgave, sek. Ideer.

Richerson, Peter J., og Robert Boyd. 2006. Not by Genes Alone: How Culture Transformed Human Evolution. Paperback. University Of Chicago Press.

Weber, Bruce H., og David J. Depew, red. 2003. Evolution and Learning. The Baldwin Effect Reconsidered. Cambridge, MA: MIT Press.

Ween, Gro Birgit. 2012. “Domestiseringens natur – Laks, fenomenologi og ANT.” Norsk antropologisk tidsskrift 23 (3-4): 261–273.



[1] Lamarck mente at tilegnede egenskaper – som smedens svulmende overarmsmuskler – var arvbare.

[2] En viktig innflytelse for Bourdieus begrep om habitus.