Veien mot et rasehierarki

hjerne

GENENES VERDI: Ved å søke biologiske forklaringer på etniske forskjeller, kan det tenkes at man i framtiden verdsettes ut ifra sitt genetiske fundament (ILLUSTRASJON: Ida Uppstrøm Berg).

Genetikken har meldt sitt inntog i flere fagdisipliner, også i sosiologien. Å søke biologiske forklaringer kan få store konsekvenser for oppfattelsen av forskjeller mellom folkeslag.

I Norge lever ulike etniske grupper side om side. En av samtidens grunnleggende verdier er likestilling mellom kulturelt forskjellige folkeslag. Barnesanger skildrer de mange ulike hudfarger og avslutter gjerne med det moralske poenget at på tross av utvendige forskjeller, er vi alle like på innsiden. Ideen om at mennesker i bunn og grunn er like står høyt i dagens samfunn, og eventuelle forskjeller gis kulturelle forklaringer. Men hva vil skje med denne likhetsoppfatningen dersom biologisk forskning kan vise til reelle, genetiske ulikheter mellom folkeslag? Hvilke konsekvenser kan det tenkes at genetisk forskning kan ha på dette feltet? Er det ønskelig å finne slike genetiske forskjeller?

På tross av tanken om at mennesker er like på innsiden, er det knyttet kulturelle stereotypier til ulike folkeslag, som ofte tar utgangspunkt i intelligens, hygiene, arbeidsevne og lignende. Slike stereotypier kan føre til at etniske grupper stemples med bestemte merkelapper, noe som videre resulterer i diskriminering og ekskludering fra visse deler av samfunnet. Det kan tenkes at situasjonen til de utsatte gruppene forverres, dersom slike kulturelle stereotypier i framtiden begrunnes vitenskapelig med genetikk. Det påstås ikke at biologien nødvendigvis vil bekrefte slike forestillinger. Tvert imot, kan slik forskning avkrefte oppfatninger om at en bestemt etnisk gruppe for eksempel har lav intelligens. Det er likevel en risiko for at naturvitenskapen kan underbygge kulturelle stereotypier, og dermed gi fordommer legitimitet. Dersom fordommene kan begrunnes med naturgitte forskjeller, mister ordet ’fordommer’ sin betydning og erstattes av ordet ’fakta’.

Dersom fordommene kan begrunnes med naturgitte forskjeller, mister ordet ’fordommer’ sin betydning og erstattes av ordet ’fakta’

Kunnskapen om genetiske ulikheter kan komme i konflikt med oppfatningen av mennesker som frie. Hvis man i framtiden finner ut at forskjeller i egenskaper som i dag begrunnes med kultur, faktisk skyldes genetikk, kan det stilles spørsmål til hvilken makt en egentlig har over egen skjebne. Genetiske forklaringer på etniske forskjeller kan også få en begrensende konsekvens, dersom ens genetiske fundament legger føringer på hvilket liv en vil få. Drømmen om at man kan bli hva man vil, knuses av genenes determinerende virkninger.

Biologiske forklaringer på etniske forskjeller kan også tenkes å få framtidige konsekvenser for valg av partner. Kunnskap om genetiske forskjeller mellom folkeslag vil kunne øke menneskers oppmerksomhet på etnisk opprinnelse ved valg av partnere. En viss blanding av folkeslag er positivt for det genetiske mangfoldet. Dersom det utvikles kunnskap om at visse etniske grupper eksempelvis har lavere IQ enn andre, kan økt segregering i parforhold være en tenkt konsekvens; man vil velge partner med nokså lik etnisk bakgrunn som seg selv. Satt på spissen, kan en slik segregering føre til økt innavl og dermed også opphopning av genetiske sykdommer.

Drømmen om at man kan bli hva man vil, knuses av genenes determinerende virkninger

Det er verdt å nevne at naturvitenskapen kan gi positive bidrag til feltet om etniske forskjeller. Utvikling av ny kunnskap vil alltid være positivt i seg selv, og det vil kunne bidra til en økt forståelse av grunnlaget for mennesket som art. Det kan også tenkes å få medisinske fordeler, i forbindelse med både behandling og forebygging av sykdom. Likevel kan selve målingen av genetiske forskjeller mellom folkeslag være problematisk. Hvilke egenskaper skal måles? Å kategorisere etniske grupper etter intelligens vil være å kategorisere etter en vestlig verdi, som også kan påvirkes av utdanningsmuligheter. Kunnskapen naturvitenskapen kan frembringe på dette feltet er ikke farlig i seg selv, før det settes en verdi på den. Etnisk variasjon er i grunnen ikke negativt, men hvis variasjonen går løs på menneskeverdet oppstår det problemer. En kategorisering vil nesten automatisk føre til en rangering, som kan følges av fordømmelse av lavtscorende grupper. Det vil kunne etableres genetiske hierarkier av etniske grupper, hvor ulik plassering bringer med seg ulik sosial status. Dersom forskjellene viser seg å være naturgitte og ikke skapt av kulturen og samfunnet, kan resultatet bli en legitimering av raseskiller. Forskjellene naturaliseres, og diskriminering kan nøytraliseres som følge av dette.

Risikoene ved å søke biologiske forklaringer på etniske forskjeller, kan virke større enn fordelene slik kunnskap kan gi. Med både apartheid og Hitlers rasehygiene nokså friskt i minnet, har fokuset tvert imot vært på å minske ulikheter mellom folkeslag. Et samfunn hvor mennesker defineres ut ifra hvilke gener de har fremstår som svært uønsket. Å dele mennesker inn i ulike ’raser’ kan, istedenfor å forene, heller skape større skiller mellom etniske grupper. Bør man ikke heller fremme oppfatningen om at alle tilhører en mangfoldig og variert menneskerase?