Metodologisk nasjonalisme – faglig problembarn eller konstruert barriere?

Foto: Martin Pilát

Foto: Martin Pilát

Etter alt å dømme var det den portugisiske sosiologen Herminio Martins som først myntet begrepet “metodologisk nasjonalisme” i 1974. Her skriver han:

In general, macro-sociological work has largely submitted to national pre-definitions of social realities: a kind of methodological nationalism – which does not necessarily go together with political nationalism on the part of the researcher – imposes itself in practice with national community as the terminal unit and boundary condition for the demarcation of problems and phenomena for social science (1974:276, kursiv lagt til)

Resultatet av en slik tenkning, strengt kategorisert, er en territoriell forståelse av samfunnet basert på nasjonalstatlig konstruerte og kontrollerte grenser. Samfunn kan derimot integreres og desintegreres i andre former enn dette. For det andre gjøres nasjonale erfaringer feilaktig om til globale diagnoser gjennom å forveksle et kulturfenomens iboende egenskaper med de særskilte egenskapene som opptrer nasjonalt. Hvis franske intellektuelle føler at fransk kultur blir ”amerikanisert” på grunn av stadig nye McDonald’s-restauranter, betyr altså ikke dette at kulturell globalisering er det samme som McDonaldisering. For det tredje involverer metodologisk nasjonalisme et misforstått sammenfall mellom territorium og kultur. Ettersom alle nasjonale kulturer inneholder impulser fra ulike deler av verden, verken slutter eller begynner kultur ved nasjonalstatens territorielle grenser (se Chernilo 2006; Dahlgren og Næss 2012).

 Nasjonale erfaringer gjøres feilaktig om til globale diagnoser

Poenget er ikke at dette nødvendigvis er galt. Mange, både før og etter Martins, mente metodologisk nasjonalisme var uproblematisk og slik det burde være. Komparative studier kan faktisk ha et relevant fortrinn her fordi nasjonalstater samler store mengder data innenfor sammenlignbare rammer. Men dersom man tar stat/nasjon/samfunn-sammenfallet for gitt som analytisk utgangspunkt, kan man ende med den situasjonen at empirien tilpasses analyserammen snarere enn omvendt. For samfunnsvitenskap er det likestilt med troverdighetstrøbbel. Derfor brydde mange sosiologer seg ikke om metodologisk nasjonalisme som sådan. Langt viktigere var betingelsene for faglig fremdrift som ble skapt av reaksjonene på den. I praksis hadde flere sosiologer diskutert denne problematikken før, inkludert Weber og Durkheim, som utforsket globaliseringsprosesser uten å være spesielt opptatt av ”globalisering”.

I 1965 kom et mer direkte eksempel. Da sa Wilbert E. Moore i sin innsettingstale til American Sociological Association at samtidens endringer nå krevde “a sociology of the globe, of mankind” (Moore 1966:475). Det skulle imidlertid gå noen år – helt til verdenskongressen til ISA (International Sociological Association) i 1990 – før temaet fikk fagkollektiv relevans. Utviklingen ble likevel ikke helt som ventet, ifølge Martin Albrow, en av sentrale initiativtagerne:

We considered globalization brought with it intimations of a possible global society, and sociology itself as the convergent outcome of the differing perspectives of a multicultural world. That is not how globalization came to be seen in the next twenty years. We failed to sustain the story in the face of events (Albrow 2009:2-3).

Man ble ikke enig om man skulle legge sosiologitradisjonene opp i en smeltedigel, eller blande dem som i en salatbolle. Malaysiske Raymond Lee (1994) var blant dem som mente at problemet med smeltedigelen fremdeles ville, om enn utilsiktet, bygge på euro-amerikansk tenkning om ”smelteteknikker”. Dermed ville malaysisk sosiologi bli ytterligere marginalisert. Problemet med salatbollen er hvordan man skal identifisere når en fagtradisjon begynner og en annen slutter. Gregory Sandstrom hevder at en salatbolletenkning paradoksalt nok kan føre til intensiverte nasjonale fagforskjeller: “Can an individual sociologist hope to contribute to globalizing sociology without first defining his or her views of the national sociology or sociologies in which education and training first took place?” (Sandstrom 2008:615)

Man ble ikke enig om man skulle legge sosiologitradisjonene opp i en smeltedigel, eller blande dem som i en salatbolle.

Enden på visa er derfor at man teoretisk sett ikke har kommet så mye nærmere en global sosiologi, og man har begynt å tvile på om det er ønskelig eller nødvendig. På veien, derimot, har man satt metodologisk nasjonalisme og dets problematiske søsterbegreper i et kritisk lys som har medført en større oppmerksomhet rundt fagets mangfold. Slik jeg ser det, er oppdagelsen av dette mangfoldet den viktigste konsekvensen av Martins’ formulering. Man tvinges til å begrunne sitt syn, eller sin kritikk, mer omfattende. Man må knytte sitt analytiske utgangspunkt til temaspesifikke omstendigheter, lokale forbehold og transnasjonale relasjoner på et helt annet nivå enn tidligere. Metodologisk nasjonalisme er derfor verken et faglig problembarn eller en konstruert barriere – det er en historisk fundert del av faget som man kan argumentere for eller imot på grunnlag av ny kunnskap. Å tilhøre rett tradisjon er ikke lenger det viktigste, men å bruke vårt faglige arsenal på en måte som gir innsikt i samfunnet og ikke bare teoriene om det.

(Hans Erik Næss er stipendiat ved Institutt for Sosiologi og Samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo)

Referanser

Albrow, M. (2009) “Deconstructing Globalization”, La vie des idées, June 4. Nedlastbar fra http://www.laviedesidees.fr/IMG/pdf/20090604_sasseneng.pdf

Chernilo, D. (2006) “Social Theory’s Methodological Nationalism: Myth and Reality”, European Journal of Social Theory, 9 (1): 5-22

Dahlgren, K. og H.E. Næss (red.) (2012) Tanker om samfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Lee, R.L.M. (1994) “Global Sociology or ‘Ghettoized Knowledges’? The Paradox of Sociological Universalization in the Third World”, The American Sociologist, Summer: 59-72.

Martins, H. (1974) ”Time and Theory in Sociology”, i J. Rex (red.) Approaches to Sociology. London: Routledge

Moore, W.E. (1966) “Global Sociology: The World as a Singular System”, The American Journal of Sociology, 71 (5): 475-482

Sandstrom, G. (2008) “Global Sociology – Russian Style”, Canadian Journal of Sociology/Cahiers Canadiens de Sociologie, 33 (3): 607-629