Et kultursosiologisk manifest

Et spøkelse går over sosiologien. Kultursosiologiens spøkelse. Det er I hvert fall inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest fagbokdebuttant Håkon Larsens Den nye kultursosiologien.

Boken er forholdvis kort (122 sider), men Larsen har store ting på hjertet. Det handler primært om to ting. For det første å utfordre den rådende debatten om kultursosiologiens stilling i dag, en debatt som i stor grad har stivnet hen til å dreie seg om Pierre Bourdieus relevans, og for det andre formidle budskapet bredest mulig. Det siste er en krevende balansekunst, ettersom Larsen ønsker å nå både lek og lærd. Resultatet? Boken har blitt både pensum for relativt uinnvidde studenter på den ene siden, og et faglig, overbevisende debattinnlegg på den andre.

Larsen legger frem enforside kultursosiologi beskrivelse av hvordan kultursosiologien i løpet av få tiår har seilt opp som en av de raskest voksende og mest sentrale områdene i faget under ett. Til grunn for denne oppblomstringen ligger den såkalte kulturelle vendingen i samfunnsvitenskapene, tungt influert av perspektiver fra humaniora.  Dette innebærer at kulturperspektivet, forstått som fokus på mening og meningsproduksjon, er gjort til en viktig del av studier av sosiale prosesser og kulturelle mønstre i sosiale kontekster.

Å utelukkende legge æren for kultursosiologiens økende popularitet i fanget på den sene Bourdieu, er direkte feilslått, skal vi tro Larsen. Dette markerte han blant annet i et eget innlegg da debatten om kultursosiologi gikk i Morgenbladet senest i sommer. Igjen var det Bourdieus teorier om smak, klasse og distinksjon som stod på plakaten. Debatten ble utløst av Marco Roths essay Too Much Sociology (klikk her for originalkilden), hvor det langt på vei ble hevdet at sosiologi har blitt en allmenn levemåte; folk lever med sosiologisert bevissthet og atferd ved at de hele tiden velger sin smak og livsstil strategisk for å « (…)redefinere strukturer som er ekskluderende eller undertrykkende – eller strukturer som føles undertrykkende fordi de er ekskluderende», uten å lykkes vel å merke. Mens diskusjonen fortsatte på dette kjedsommelig forutsigbare premisset, kom Larsen med sin innvending: Kultursosiologi er mer enn Bourdieu.

Tre retninger

Hva er så dette nye? Larsen presenterer tre retninger: Teorier om kulturelle repertoarer, den pragmatiske sosiologien og det sterke programmet i kultursosiologien. Felles for disse retningene er at de forlater det tradisjonelle synet på kultur som et resultat av aktørers strategiske, instrumentelle handlinger innenfor bindende strukturer, men heller ser på kultur som et perspektiv. I det tradisjonelle synet har kultur vært ensbetydende med kulturproduksjon og kulturkonsum. Det er her Bourdieus teorier har hatt tilnærmet hegemonisk status. Den nye kultursosiologien gir aktørene større handlingsfrihet, og kultur er de meninger aktørene tilskriver begreper, handlinger og sosiale prosesser. Det er følgelig denne meningsdimensjonen som står i fokus i den nye kultursosiologien. Således er kultur noe man vil kunne fokusere på i studier innenfor alle sosiologiens bindestreksområder.

Teorier om kulturelle repertoarer, hovedsakelig representert ved Ann Swidler og Michele Lamont, ser på kultur som en ressurs, et reservoar av mulige måter å gjøre ting på. Heller enn at kulturen legger skarpe føringer på hvordan vi handler, er det vi som aktivt tar i bruk kulturen for å løse alle livets små og store utfordringer og problemer. Språk, symboler, ritualer, fortellinger og virkelighetsoppfatninger er altså ressurser vi drar på for å skape en meningsfylt virkelighet. Sosialt liv er ikke bare et selvproduserende system holdt i gang av aktørers mer eller mindre bevisste handlinger. Individer er ikke bare en gjeng med «cultural dopes», for å si det med Harold Garfinkels ord.

Pragmatisk sosiologi er hovedsakelig utviklet av franskmennene Luc Boltanski, Laurent Thévenot, Bruno Latour og Michel Callon. Boltanski og Thèvenot bygger her på fransk ny-pragmatisme og markerer et brudd med Bordieu. Fokus ligger på aktørenes kapasitet til å yte motstand og kritikk mot maktstrukturer. Heller enn kritisk sosiologi (som man kan si Bourdieu utøver) argumenterer de for en sosiologi om kritikk. I en slik sosiologi ligger fokuset på hvilke legitimeringsstrategier som er virksomme i offentlige diskusjoner.

Den siste retningen er Jeffrey Alexander og Phillip Smiths «sterke program». Innenfor denne retningen tas det til orde for å forstå kultur som en autonom sfære som kan øve innflytelse på andre sfærer i samfunnet. Kulturen kommer på denne måten forut for studieobjektet og ikke som et resultat av det. Det er meningsaspektet som skyves frem. For å gripe aktørers meninger, må vi oppdage og synliggjøre symbolske strukturer i lys av deres innvirkning på sosialt liv. «Det sterke programmet» skiller seg ifølge Alexander fra «de svake programmene», hvorav det er fire: 1) Hegemoniforskningen sentrert rundt den såkalte Birmingham-skolen, 2) Michel Foucault og post-strukturalismen, 3) Bourdieus kultursosiologi og 4) sosiologiske studier av kulturproduksjon og kulturresepsjon helt allment. De svake programmene har det til felles at de ser på kultur som en avhengig variabel, altså at det letes etter mekanismer som ligger til grunn for hvorfor et kulturelt fenomens fremtrer slik det gjør. Den gjennomgående svakheten er at sosiale strukturer eller maktforhold gjøres til kultursosiologiens eksplanans.

Et viktig innlegg

Larsen skriver skarpt og sindig. I boken leder han leseren gjennom de historiske og faglige skiller og forgreininger som ligger til grunn for de nye retningene, og han pløyer så vel den norske som den internasjonale arenaen. Bokens struktur er pedagogisk sett eksemplarisk, og det er lett å se hva det nye innbefatter, samt hva det står i sammenheng til og bryter med. På den ene siden har vi kultur som perspektiv, på den andre kultur som produksjon og konsum. Det første kaller Larsen det vide kulturbegrepet, den andre det smale. Hovedbudskapet er at disse bør forenes i en pragmatisk kultursosiologi der valg av tilnærming først og fremst skal være spørsmålsdrevet – og Larsen kommer med gode eksempler fra egen empirisk forskning.

Den nye kultursosiologien er et kjærkomment bidrag til en debatt som har gått i stampe. Kanskje vi nå kan fri oss fra våre lenker til Bourdieu og se fremover? Larsen skriver kan hende ikke like blomstrende som visse to andre, men jeg drister meg til å si: Kultursosiologer i alle land – foren eder!