Hjernevask til tørk og tallet 42

I Haikerens Guide Til Galaxen finner de ut at svaret på livet, universet og alt mulig er 42. Denne ideen danner grunnlaget for denne teksten. Foto: walls4joy.com

I Haikerens Guide Til Galaxen finner de ut at svaret på livet, universet og alt mulig er 42, og denne ideen danner grunnlaget for artikkelen. Foto: walls4joy.com

Den ørtende runde «hjernevaskdebatt» ulmer på Harriet Holters hus. Vordende og værende sosiologer vurderer igjen de evig tilbakevennende grunnlagsspørsmål. Det går mot jul og storrengjøring. Natur, kultur eller begge deler?

I en av de mest kjente scenene i Douglas Adams’ sci-fi-saga, The Hitchhikers Guide to The Galaxy (HGG), fremgår det at svaret på det gåtefulle vi alle lurer på, nemlig livet, universet og alt – «the answer to the Ultimate Question of ‘Life, the Universe, and Everything’» – er 42. Svaret er kalkulert frem av den hyperkomplekse datamaskinen Deep Thought over en periode på 7,5 million år og er basert på et enormt datatilfang – Big Data, som det heter nå for tiden. 42 altså. Svaret er åpenbart uten substans og komplett ubrukelig. Adams’ noe subtile gjøn med (natur)vitenskapen er naturligvis høyst useriøs. Like fullt trekker han på en postmodernistisk innsikt som grovt sett utgjør idégrunnlaget for denne tekstens formål: å rette et kritisk blikk på den såkalte naturalistiske vendingen i samfunnsvitenskapene. Hva innebærer det for oss sosiologer?

Teoretiske virkeligheter

Det Adams tydeliggjør i sin bok er smertelig enkelt. Vi trenger teorier. Teorier lar oss navigere i og forstå virkelighetene (det er flere) i den verden vi lever i. Med teori menes her generaliserte forklaringer og forventninger vi finner rimelige, med tanke på å forstå og gi mening til all den mengden informasjon vi møter daglig og i forskningsarbeid, og som får oss til å handle. Teorier er basert på de spørsmålene vi stiller oss, både hverdagslige og vitenskapelige, men også et slags speil vi kan se all informasjonsstrømmen i lys av ved å holde dem opp mot det vi observerer. Det er først når vi har en teori om dette eller hint at noe kan gi mening og fremtre som virkelig. Teorier må være brede nok til at vi kan forstå sammenhenger mellom detaljene, men samtidig smale nok til at de ikke blir altomfattende og dermed intetsigende. De må ha et fokus.

Tallet 42 fra HGG er meningsløst fordi det er blottet for teori, men kanskje viktigst: uten et forutgående konkret spørsmål. Men la oss nå tenke oss at Deep Thought hadde et konkret spørsmål og en teori å basere sitt svar på. To trivielle spørsmål ville dukke opp: Er teorien holdbar i forhold til spørsmålet? Hvilke data skulle tas med? Gitt den overveldende datamengden Deep Thought har hatt til disposisjon, vil man feilaktig kunne avdekke signifikante sammenhenger for en hvilken som helst hypotese. I det følgende skal jeg la Deep Thought ligge. La oss heller se nærmere på de mer substansielle grunnene til at natur/miljø-debatten avstedkommer slik temperatur. Da er det ikke til å komme utenom å bedrive litt filosofisk lettgymnastikk.

Teorier er linsen vi ser og forstår verden gjennom, men dypest sett hviler teorier på de evige spørsmål. Hva er sannhet? Hva er kunnskap? Hvordan kan vi hente inn kunnskap? Hva utgjør væren? Vi må med andre ord innom logikken, metafysikken og erkjennelsesteorien for å forstå hva det er vi diskuterer. Av dette følger at de teorier, metoder og resultater vi forsker langs og med nødvendigvis vil være innhyllet i tvil. Men dette er ikke særlig konstruktivt hvis vi samtidig ønsker å få gjort noe. Vi må derfor bare bestemme oss for noen (midlertidige) svar vi ønsker å basere vår virkelighetsoppfatning på og være ærlige om dette utad. Selv om de færreste av oss er filosofer betyr ikke det at vi kan unnlate å ta stilling til de overnevnte spørsmål. Det er først deretter at vi på gjennomtenkt grunnlag kan ta stilling i debatten rundt den naturalistiske vendingen. Spørsmålet er altså ikke om naturvitenskapene har noe fornuftig å bidra med, men hvilke filosofiske forutsetninger som ligger til grunn for deres perspektiv.

Tallet 42 fra HGG er meningsløst fordi det er blottet for teori, men kanskje viktigst: uten et forutgående konkret spørsmål. 

Naturalistiske premisser

Naturvitenskapene er samlet sett preget av store uenigheter, både faginterne og på tvers av disiplinene. Og som alle andre vitenskaper står også disse overfor metodiske utfordringer og svakheter som må i møte- og overkommes. Likevel finnes det universelle fellestrekk.  Å innta et naturalistisk perspektiv er dypest sett å hevde at det finnes en objektiv sannhet om verden som i prinsippet kan oppspores langs kausalkjeder, bare vi har de rette data og metoder for hånden.  Kunnskap bygges sten på sten, verden kan forklares ved det positivt gitte, enten det er ved fysisk eller sosial faktisitet. Fra Popper vet vi at vi i realiteten aldri kan oppnå verifikasjon, bare sjalte ut usannsynlige forklaringer ved falsifisering av hypoteser. Hva da, når de tradisjonelle sosiologiske modellene svikter, mens de biologiske/biososiologiske modellene oppnår signifikans? Er de rene sosiale modellene for dårlige? Eller er det premissene de hviler på som skurrer?

Funn gjort innen et vell av naturvitenskaplige disipliner (blant annet nevrobiologi, endokrinologi, evolusjonspsykologi, kognitiv nevrovitenskap, kognisjonsvitenskap og sosiobiologi) har til sammen avdekket en rekke sammenhenger mellom menneskers biologi og tilhørende predisponerte kvaliteter. Det er bare å ta hatten av for bragdene. Det er imidlertid langt fra noe uskyldig å ønske å dra funnene fra naturvitenskapene inn i samfunnsforskningen. Hvorfor mener jeg det?

Refleksiv blindhet

Når vi forklarer et gitt sosialt fenomen (her forholder jeg meg til en løs definisjon av forklaring), leter etter sannheten, vil det alltid være en rekke data vi har oversett uansett hvor mange naturalistiske, humanistiske, samfunnsvitenskapelige perspektiver vi tar høyde for. Og ikke minst vil det alltid finne sted en dobbel meningsforskyvning når et naturvitenskapelig funn brukes til å forklare det vi undersøker. Førstnevnte er greit nok. Vi kan aldri være sikre på å ha nok data om et sosialt fenomen til å oppnå det som kalles ultimate forklaringer (hvorfor noe skjer dypest sett), uansett hvor sterke korrelasjoner vi finner i en gitt modell. Ingenting vil kunne forklares fullt ut, ettersom det er potensielt sett en uendelig mengde faktorer som virker sammen på uendelig mange måter. Det er her teorier spiller inn. For å unngå svar á la 42 må vi teoretisk både ramme inn data og fokusere selektivt – vi må trekke ut og konstruere en meningsfylt virkelighet av det som ligger innbakt i 42.

Punkt to er mer substansielt, men henger sammen med det foregående. Vitenskap er i seg selv konstruksjonistisk. Dette vil for eksempel si at funnene fra naturvitenskapen må settes inn i en allerede sosialt konstruert forståelse av virkeligheten. Sagt med andre ord: natur må gjøres til kultur. Det at noe skjer er ikke i seg selv en forklaring på hvorfor det skjer. Det finnes ingen immanent forklaring i det vi observerer. I den grad vi for eksempel sier at vår biologi «trekker» oss i en bestemt retning i samspill med det sosiale, så vil dette være avhengig av hvordan vi tolker observasjonene.  For å påvise biologi og geners eventuelle betydning for en gitt egenskap og dertil sosialt fenomen, må dette tolkes og uttrykkes på bestemte måter. Betydningen må fylles med mening, og sammenhengen må etableres via en teknologi som i sin tur må legitimeres og gjøres gyldig. Språklige kategorier og tall er eksempler på slike teknologier. En atferdsgenetiker tolker først en gitt observasjon i en tvillingstudie (betydningen springer ikke naturlig ut av naturen), som så fortolkes på ny av for eksempel sosiologen. Men genetikerens og sosiologens tolkninger av data er ofte ulike. Og ikke minst har de ulike spørsmål og metoder (noe som i stor grad bagatelliseres av forkjemperne for de naturalistiske perspektivene). Genetikeren måler ofte bare en bestemt egenskap X (f.eks intelligens) under kontrollerte betingelser og med små utvalg. Om sosiologen bruker dette til å forklare sosialt fenomen Y, vil det fort kunne oppstå en overfortolkning (X er arvelig, altså betyr miljø mindre for Y). Genetikerens forskningsobjekt er ikke samfunnet. I den grad denne og sosiologen forhandler seg frem til en felles enighet om et funns betydning, er dette i seg selv en sosial, fortolkende prosess.

Teorier, metoder, tall, språkkategorier og de data vi anvender er altså i seg selv konstituerende for «sannheten» om verden. Statistikk er for eksempel ikke substansielt i sin egen rett, den må fortolkes og ikke minst gjøres gyldig. Derfor handler ikke koblingen av naturalistiske og sosiologiske perspektiver bare om et oversettelsesproblem, slik enkelte ynder å mene, men kanskje først og fremst om en meningsforskyvning.  Mange vil nok være enige i dette, men denne refleksiviteten forholder man seg gjerne i liten grad til rent praktisk. For impliserer den ikke at det kan være flere sannheter, forklaringer og forståelser som ikke nødvendigvis danser i takt, men som likevel er meningsfulle og følgelig virkelighetskonstituerende? I så fall settes ord som faktisk, egentlig, kausalt og sant i forlegenhet.

Naturalistisk seksualitet?

La oss ta seksualitet som eksempel. I et evolusjonsteoretisk perspektiv kan seksualitet forklares ved at gener koder oss til å lage barn for slik å lage kopier av seg selv. Siden vi lever i komplekse omgivelser, har vi evolvert oss dithen at vi er utstyrt med stor valgfrihet og evner til kompleks problemløsning. Dette medfører et kognitivt overskudd som muliggjør en fleksibel seksualitet som igjen øker sannsynligheten for at vi formerer oss videre. At det finnes et biologisk fundament for alt vi foretar oss (for eksempel seksuelle handlinger) som så igjen henger sammen med evolusjon, er én mulig tolkning. Men samtidig er vi mennesker skjenket et eiendommelig talent: å gjøre oss intensjoner, skape mening, være kreative. På denne måten bøyer vi oss ikke for en eventuell genetisk predisposisjon. Vi kan tvert imot sette den til side, selv om vår mulighet for dette er av biologisk art. For eksempel vil de færreste samleier som finner sted innebære en intensjon om reproduksjon, men snarere om nytelse. Om denne nytelsen er noe naturen har utstyrt oss med for å motivere oss til å kopiere oss selv og våre gener er og blir et fortolkningsspørsmål, en sosialt konstruert forståelse.

Videre har vi mennesker dessuten satt avtrykk på verden i en slik grad at vi står i fare for å utslette oss selv, og det på en rekke måter. Noen snakker til og med om en ny geologisk epoke kalt antroposentiden. Klimaendringene er et opplagt eksempel på konsekvenser av dette. Hvorvidt motivasjonen bak denne uintenderte konsekvensen av våre handlinger egentlig skyldes egoistiske geners behov for å kopiere seg selv vil nok en gang forbli et fortolkningsspørsmål, et teoretisk anliggende. Om så skulle være bør Dawkins’ egoistiske gen omdøpes til det naive genet.

Om å gjøre seg selv irrelevant

Det er ikke vanskelig å vedgå at vi fundamentalt sett er biologiske organismer og at dette betinger våre handlinger og sosiale liv. Men på hvilke måter er ikke gitt. Dette må fortolkes prosessuelt; og i denne prosessen kan det ligge enorme feilkilder. Biologien sier ingenting om hva et samfunn er, hvordan det virker, hvordan det kan bli bedre eller verre, hva som driver det fremover, eller hvordan folk har det. Biologien er tvetydig, skiftende og kaotisk. Samtidig er den alltid med oss, uavhengig av hva vi ønsker eller foretar oss. Kausalitet har imidlertid blitt en hellig gral for enkelte. Men naturvitenskapene er ingen rettesnor, og kan ikke uten videre fungere som korrektiv til de sosialt funderte forklaringer. Hvorfor denne gudfryktige angsten for å gi slipp på ultimate forklaringer? Ender vi ikke opp med å gjøre en stråmann ut av biologien?

Det påstås at samfunnsvitenskapene står i fare for å gjøre seg selv irrelevante hvis vi fortsetter å ignorere naturvitenskapene. Men hva ville implikasjonene være? Når vi vet at biologi ikke er determinisme, ikke kan benyttes til prediksjon, ikke kan forme bedre samfunn og i tillegg hviler på en indre filosofisk usikkerhet og fortolkninger? Folk gjør seg mange rare tanker om livet og verden og handler på merkelige måter. Men hvorfor de tenker og gjør som de gjør, svarer de best på selv. Det er i hvert fall på det premisset sosiologer må gå ut ifra i mine øyne. En interessant måte å møte den naturalistiske vendingen på kunne heller være å undersøke de sosiale betingelsene for hvorfor den er aktuell. Hva er det som driver oss inn i den? Hva utgjør det filosofiske bakteppet?

Det er viktig å være klar over at noe ikke nødvendigvis blir sannere ved å belyse det fra flere perspektiver, bare annerledes. 

Vei i vellinga

Jeg har forsøkt å problematisere begreper som sannhet, kunnskap og det å forklare. Det er viktig å være klar over at noe ikke nødvendigvis blir sannere ved å belyse det fra flere perspektiver, bare annerledes. Min intensjon er følgelig ikke å kategorisk avvise naturalistiske perspektiver, men å vise at de også har sine begrensninger hvis sannhet i sin reneste form settes som mål. Et eksempel der naturviterne og samfunnsviterne kan spille på lag: Vi har biologiske forklaringer på mange typer sykdom og på hvilke måter de smitter. Her kan samfunnsviterne undersøke de kulturelle kontekstene og relasjonene hvor smittefaren øker. Utrede hvordan de sosiale mønstrene oppstår og brer seg utover. Kanskje vil da naturalistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver sammen forklare hvorfor epidemier oppstår og dermed forhindre dem? I dette tilfellet vil imidlertid det sosiale gå forut for det biologiske. Og det gjelder også for mange andre tilfeller. Men er dette veien å gå for sosiologien fremfor å søke å forstå de sosiale prosessene og meningene folk legger i dem, til tross for at de blir syke?