Tegneserienes kroppsstereotypier

Foto: Disney

Foto: Disney

Tegneserier har blitt beskyldt for å fremstille karikerte personlighetstyper og stereotypisering; de formidler bilder om kropp og personlighet etter faste mønstre. Hvilke stereotypier om kropp og personlighet kan man finne i tegneserier og hva slags konsekvenser vil dette ha for barn og unges opplevelse av kropp?

Stereotyper handler, i tråd med Erving Goffmans forståelse av begrepet, i bunn og grunn om en kategorisering av mennesker og grupper av mennesker basert på deres egenskaper og sosiale identitet. Kategoriseringen er en forenkling av disse egenskapene og huser en relativ enighet blant befolkningen. Som kognitive heuristikker hjelper stereotypier hjernen å unngå ekstraarbeid ved å forenkle møtet med andre mennesker – ved å plassere mennesker i forhåndsdefinerte «båser» slipper vi å forholde oss til absolutt alle egenskapene ved andre mennesker til enhver tid. Det oppstår imidlertid problemer når stereotypiene får negative slagsider. Negative stereotypier vil reflektere vår oppfatninger av oss selv og av andre, og de kan derfor bidra til å danne negative selvbilder.

I forlengelsen av dette inngår også stereotypier i Albert Banduras sosiale læringsteori. Sosial læringsteori handler om at vi tilegner oss oppfattelser og holdninger både direkte gjennom førstehåndserfaringer med fenomener, og indirekte ved at vi observerer og lærer hva andre gjør og sier. «Andre» kan både være venner og familie, men også media og tegneserier. I dette perspektivet vil derfor barn og voksne «lære» stereotyper basert på fremstillinger i media. Det er også rimelig å anta at vi tilegner oss stereotypier om personlige egenskaper ved mennesker med ulikt fysisk utseende, det jeg videre vil omtale som kroppsstereotypier.

Stereotypi eller ideal?

Før vi går videre kan det være lurt å dvele litt ved forskjellen mellom et kroppsideal og en kroppsstereotypi. Et kroppsideal er et bilde av en person, som regel knyttet til kjønn, om hvordan en sånn type person burde se ut, med andre ord idealkroppen til den type person. Et kvinnelig kroppsideal gjenspeiles gjerne i hvordan samtidens modeller ser ut. I tegneserier blir for eksempel heltinnene fremstilt med trekk som ligner modellene, dog gjerne dratt til det ekstreme. Heltinnen (som for øvrig også er en mor) i pixarfilmen De Utrolige fremstilles for eksempel med en midje som er like tynnn som mellomrommet mellom øynene hennes. For øvrig fremstilles pappaen i filme med en skulderbredde på to meter og hofter på størrelse med anklene sine.

Stereotypier om kropp er i større grad knyttet til forventinger om personlige egenskaper. Man danner seg antakelser om hvordan personer er basert på kroppsfasong og utseende. Riktignok kan dette også være stereotypier om hvordan kroppen til en type person bør se ut, men stereotypier formidler mer egenskapene eller karaktertrekkene ved selve persontypen, og er deskriptiv, ikke normativ. For enkelthets skyld kan vi bygge videre på modelleksempelet. Kroppsstereotypien til en tynn, på grensen til anorektisk, modell vil (for de aller aller fleste) kanskje innebære en ektrem opptatthet av klær og mote, og en antakelse om en over gjennomsnittet mangel på intelligens (jamfør typiske skjønnhetskonkurranser i Amerikanske college-filmer). Kroppsstereotypier vil innebære hva slags personlige egenskaper vi tillegger «folk flest» som er tykke, tynne, høye, muskuløse, har lav panne, lite hår og lignende. Et veldig klart eksempel på dette kan vi finne i Disneyfilmenes fremstilling av prinsesser og helter.

Å være eller å ikke være attraktiv

Hvorfor er det alltid slik at Disney-prinsessene er syltynne og har ekstremt feminine trekk mens de mannlige heltene alltid er muskuløse og firskårne? Til og med når dyr får personlighet i Disneyfilmer kan man ofte ikke stikke under en stol at disse dyrene er over gjennomsnittet attraktive til å være dyr (undertegnede var i sin barndom for eksempel vanvittig betatt av reveversjonen av Jomfu Marion i Disneys Robin Hood).

Selv om mye forskning er gjort på kroppsstereotypier i media generelt, er det gjort oppsiktsvekkende lite forskning på dette i tegneserier og tegnefilmer. Et av unntakene, Hugh Klein og Kenneth Shiffman, har forsket på hvordan fysisk tiltrekningskraft kommer til uttrykk i animerte tegneserier, et medium som på et tidlig stadie i livet vil eksponere barn for generelle standarder og forventinger om utseende. De fant blant annet ut at alle tegnefilmene i det randomiserte utvalget formidlet at det å være fysisk attraktiv var en veldig bra ting. Sosialt ønskede karaktertrekk, som for eksempel ungdommelighet, slankhet og intelligens ble assosiert med å være tiltrekkende, mens sosialt uønskede karaktertrekk var forbehold karakterene som så ordinære eller uattraktive ut.

Klein og Shiffman fant også en kobling mellom kroppsvekt og grad av tiltrekningskraft. Overvektige figurer hadde en nesten tre ganger så stor sjanse til å bli  fremstilt som mindre tiltrekkende enn andre figurer, mens tynne/undervektige hadde nesten to ganger så stor sjanse til å bli fremstilt som over gjennomsnittet attraktive. Siden sammenhengen er påfallende stor (dog ikke perfekt), formidler tegnefilmer sterke kroppsstereotypier om fysisk tiltrekning. Klein og Shiffman konkluderer med at barn, gjennom gjentatt eksponering, internaliserer stereotypier om hva som kan forstås som tiltrekkende ved et menneske og hva som ikke er det.

Sjangerkonvensjoner

I tegneserienes univers er det superhelttegneseriene som kanskje har hatt størst popularitet og påvirkning på barn og ungdom. Stereotypiene man kan finne i superhelttegneseriene er i stor grad forankret i det man kan kalle «superheltserienes kroppslige sjangerkonvensjon» (http://www.serienett.no/article/257/trollbundet). Dette impliserer at det finnes en konvensjonell, eller «standard», måte å tegne superhelter på. Det er imidlertid ikke bare superheltene som er underlagt slike sjangerkonvensjoner. I boka Drawing Cartoons for Dummies beskriver Brian Fairrington hvordan man skal tegne karakterer basert på body types (kroppstyper) som han mener må baseres på lett gjenkjennelige og universelle stereotyper. Et typisk særtrekk ved en gammel far vil for eksempel være at midjen er den bredeste kroppsdelen i tillegg til at han har lite hår. Han beskriver også kvinnelige kroppstyper, som for eksempel at bestemødre blant annet har en tykk, rund kropp som er morsom å klemme på.

Mens utseende til en eldre far og en bestemor i større grad handler om genetiske trekk, altså at det stereotypiske utseende er en følge av alder, blir der derfor mer interessant blir det når Fairrington skal beskrive figurer som inngår i roller. En typisk nerd vil for eksempel ha et tynt, lettere underernært utseende og en blek hudfarge – en som ikke har vært ute i sola på mange år. Dette utseende blir dermed koblet opp til rollen som nerd, noe vi enkelt kan finne eksempler på i tegneseriene. Enda større blir sammenhengen mellom rolle og utseende når Fairrington skal beskrive den typiske «bølla»:

–          Stort hode og tykk nakke

–          Tykk overkropp, som en bulldog

–          Piggsveis: fordi farens hans liker militære hårfrisyrer

Denne stereotypiske fremstillingen av bøllas utseende finner man igjen i de fleste tegneserier og filmer, se bare på Jensen, den bøllete naboen til Donald Duck, eller John Ratcliffe, den onde kapteinen i Pocahontas (se bilde). I Simpsons blir skolens mobbere, da spesielt Nelson og Kearney, fremstilt med tyrenakker og kraftige overkropper. Hvordan vil barn og unge oppfatte andre barn og unge med kroppsfasong som en typisk «nerd» eller «bølle»? Og hvordan vil disse barna da se på seg selv?

(artikkelen fortsetter under bildet)

John Ratcliffe, guvernøren i Disneyfilmen om Pochahontas, tegnes som en stereotypisk bølle. Foto: Disney

John Ratcliffe, guvernøren i Disneyfilmen om Pochahontas, tegnes som en stereotypisk bølle. Foto: Disney

Intelligens, kropp og rase

En stereotypi som er en gjenganger i tegneserier og filmer er forholdet mellom intelligens og kroppsfasong, og da spesielt hos menn. Når skurker fremstilles er det gjerne den slanke (gjerne lille) skurken som er «hjernen», mens den store og kraftige er «musklene». «Musklene» er som regel sterkt knyttet til tankeløshet. Forskere fra University of Utah har testet ut denne hypotesen om at overmuskuløse menn er mindre intelligente enn mindre muskuløse menn, og de oppdaget at sammenhengen var veldig svak. De konkluderte dermed med at stereotypiene skygget for det faktiske forholdet (les: ikke-forholdet).

Et annet sted der kroppsstereotypiene (i hvert fall historisk sett) har skygget for faktiske forhold handler om hudfarge og rase. Kroneksempelet her er tegneserien om Tintin i Kongo fra 1930, der kongoleserne blir fremstilt i tråd med klassiske kolonisyn på «uutdannede» mørkhudete. Det er imidlertid rimelig å anta at slike stereotypiske fremstillinger har blitt visket ut i takt med økende globalisering. Til tross for at kroppsstereotypier basert på hudfarge og rase ikke forekommer så ofte i moderne tegneserier er det fortsatt barn og unge som leser slike tegneserier (som for eksempel Fantomet og Tintin). I tillegg er det noen som mener at slike stereotypier fortsatt finnes, bare mer i det skjulte. Isåfall kan man ikke helt avskrive den mulige effekten dette har på barn og unges selvbilde og syn på andre mennesker.

Stereotypifrie tegneserier?

Vi har sett at tegneserier ofte bruker figurenes kroppsfasong til å fremstille og bygge opp under stereotypier om personlige egenskaper, og at dette kan ha konsekvenser for hvordan barn og unge oppfatter og forholder seg til personer med en stereotypisk kroppsfasong. Sånn sett er kroppsstereotypier i tegneserier negative, men det er samtidig ikke helt enkelt å se for seg hvordan tegneserier hadde vært uten disse stereotypiene. Jeg tror jeg hadde sluttet å lese dem.