Mellom sekularisering og nyreligiøsitet

NYRELIGIØSITET: Hare Krishna er et eksempel på en av de indiskinspirerte nyreligiøse retningene. Foto: Johan Seaman / Flickr

NYRELIGIØSITET: Hare Krishna er et eksempel på en av de indiskinspirerte nyreligiøse retningene. Foto: Johan Seaman / Flickr

Religionen ser ut til å spille en annen rolle i det norske samfunnet i dag enn hva som var tilfellet tidligere. Hva består denne endringen mer konkret i, og hvordan skal man forstå den?

Frem til rundt 1970 var Norge et relativt homogent samfunn, også når det kom til utøvelsen av religion. På dette tidspunktet hadde statskirken en relativt dominerende posisjon i samfunnet. Antallet medlemmer var omtrent tre og en halv million personer, eller 94 prosent av den norske befolkningen. Det å være norsk var på sett og vis synonymt med å væren protestantisk kristen, selv om rollen religionen hadde i den enkeltes liv kunne variere.

Noen tiår senere er bildet ganske annerledes. Den norske kirke har ikke lenger status som stats-kirke, og selv om antallet medlemmer er på noenlunde samme nivå, utgjør de i dag rundt 77 prosent av befolkningen. En antatt hovedårsak er at sekulariseringsprosesser har bidratt til at religionen over tid får en mindre betydningsfull rolle både i samfunnet generelt og i den enkeltes liv.

Hva har hendt med religionens plass i det norske samfunnet? I det følgende skal vi se nærmere på dette. Vi begynner noen hundreår tilbake, da reformasjonen kom til Norge, og går veien frem til det norske samfunnet anno 2014.

Noen historiske linjer

Reformasjonen kom til vårt land som en del av et politisk spill i forbindelse med at Norge ble underlagt Danmark som et lydrike av Christian III i 1536. For den dansk-norske kongen innebar bruddet med den katolske kirken at kirkegodsene kunne bli inndratt av staten, samtidig som han kunne innsette sine egne tjenestemenn inn i viktige posisjoner i Norge. Trosskiftet var ikke noe den norske befolkningen selv hadde villet, og den protestantiske kristendommen hadde ikke til å begynne med noen sterk oppslutning blant folk flest.

Protestantismen hadde imidlertid kommet for å bli. I grunnloven av 1814 ble det slått fast at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», samtidig som det ble tatt avstand fra den katolske kirke. Det ble i tillegg forbudt for jøder å komme til Norge ved den mye omtale jødeparagrafen. Slik sett forelå det betydelige innskrenkinger på religionsfriheten i det norske samfunnet tidlig på 1800-tallet. En lovbestemmelse utenfor grunnloven forbød også lekpredikanter å avholde gudstjenester uten sogneprestens godkjennelse.

Til tross for begrensningene på religionsutøvelsen, ble det allerede på 1820-tallet stiftet mange foreninger knyttet til lekmannskristendom. Disse foreningene la grunnlaget for fremveksten av misjonsbevegelsen på midten av 1800-tallet, som kom til å spille en viktig rolle i et samfunn på full fart inn i moderniteten. På samme tid ble begrensningene på religionsfriheten sakte, men sikkert opphevet. Misjonsbevegelsen hadde i hovedsak til formål å utbre kristen-dommen i inn- og utland, men arbeidet også for fattige og syke. Flere nye trossamfunn kom i denne perioden også til Norge fra utlandet, som Jehovas vitner og pinsebevegelsen.

MISJONSMØTE: Misjonsbevegelsen har spilt en viktig rolle i det norske samfunnet. Dette bildet er fra et misjonsmøte tidlig på 1900-tallet. Foto: Åsen Museum og Historielag.

MISJONSMØTE: Misjonsbevegelsen har spilt en viktig rolle i det norske samfunnet. Dette bildet er fra et misjonsmøte tidlig på 1900-tallet. Foto: Åsen Museum og Historielag.

Forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen kunne være spent, men førte ikke til store konflikter eller konfronter. Inn på 1900-tallet hadde misjonsbevegelsen en sentral plass i norsk religionsutøvelse. Først etter den andre verdenskrig ser man at den begynner å svekkes, i takt med at moderniseringen av Norge fullbyrdes og sekulariseringsprosesser begynner å gjøre seg gjeldende. De kristne organisasjonene har likevel klart å opprettholde relativt stor aktivitet gjennom organisasjoner for barn og unge.

Svekket religionsutøvelse?

Sekularisering har vært et sentralt begrep for å forklare endringer i religionsutøvelsen i den vestlige verden, herunder også Norge, og mer konkret at religionens stilling svekkes. Dette kan for det første vise til adskillelsen mellom stat og kirke, og at kirken som en følge av dette mister sin politiske og sosiale innflytelse. Videre benyttes det ofte om svekkelsen av religiøs tro og deltagelse i gudstjenester og religiøse praksis. Til sist kan det også omfatte det at religionsutøvelsen fjerner seg fra det offentlige rom og blir privatisert.

Sekularisering har vært et sentralt begrep for å forklare endringer i religionsutøvelsen i den vestlige verden, herunder også Norge

Partiene på Stortinget ble i 2008 enige om en avtale om endringer i statskirkeordningen. I dag er derfor Den norske kirke å regne som et trossamfunn på lik linje med andre trossamfunn, og at utnevnelse av biskoper og proster gjøres av kirkelige organer. Det ble videre også gjort en endring av grunnloven i 2012, som innebærer at lutherdommen ikke lenger benevnes som den offentlige religion. Dette kan tas til inntekt for at sekularisering ikke bare har skjedd, men er en fortsatt pågående prosess.

At statskirken er avviklet forandrer imidlertid ikke på at Den norske kirke fortsatt er det største trossamfunnet i Norge. Antallet medlemmer i 2010 var på vel tre og en halv million personer. Samtidig har det vært en svekkelse av medlemstallene over tid, fordi det er flere som melder seg ut av kirken enn det er personer som melder seg inn. Til gjengjeld har det vært vekst i andre trossamfunn både knyttet til kristendom og andre religioner, hvor man finner nærmere en halv million medlemmer. Islam er den nest største religionen i Norge i dag. Denne veksten knyttes gjerne til økt innvandring gjennom de siste tiårene.

Med hensyn til aktiviteten i religiøse organisasjoner, lider den under mange av de problemene som gjelder for medlemsorganisasjoner flest: Synkende medlemstall og deltagelse. En studie av lokale organisasjoner i Hordaland gjort ved Senter for forskning på frivillig sektor og sivilsamfunn viser at de religiøse opplever sterk tilbakegang i antall medlemmer i perioden fra 1999 til 2009. Generelt er det slik at misjonsbevegelsen har blitt svekket gjennom i løpet av de siste femti årene.

Når det kommer til tro kan en indikator på sekularisering være svekkelse av troen på Gud. I spørreundersøkelser gjort av Norsk Gallup Institutt fra 1965 til 1985 ser man en tydelig tendens i befolkningen til svekket gudstro. På det første tidspunktet oppgav 85 prosent at de trodde på Gud, mens det på det siste tidspunktet var 53 prosent som svarte det samme. Tall fra spørreundersøkelsen International Social Survey Programme (ISSP) viser at denne tendensen har fortsatt på 1990- og 2000-tallet. I 2008 var det 44 prosent som oppgav at de trodde på Gud.

Et sentralt spørsmål er imidlertid om folk går over til ikke å tro i det hele tatt, eller om de tilslutter seg andre forestillinger om «høyere makter». I denne sammenheng er det knapt med undersøkelser som går tilbake lenger enn 1990-tallet. Tall fra ISSP viser at omtrent en fjerdedel oppgir ikke å tro på Gud, men en høyere makt. Denne andelen har holdt seg stabil de siste ti årene. Andelen som oppgir ikke å tro på Gud i det hele tatt går på sin side noe opp i perioden fra 1998 til 2008, fra 12 prosent til 18 prosent. Men det er også en tilsvarende andel som oppgir at de «ikke vet».

Selv om det er en svekkelse av andelen som oppgir å tro på Gud, er det fortsatt like over en tredjedel som samlet sett oppgir at de tror på noe – Gud eller høyere makter. At det er færre som tror på Gud kan se ut til å skyldes at flere velger ikke å tro eller simpelthen ikke vet. Slik sett gir ikke nødvendigvis utviklingen i folks tro alene et entydig svar på om religiøsiteten svekkes generelt. Men det kommer her til uttrykk et poeng som er viktig i forskningen: At folk kanskje er religiøse på en annen måte enn før.

Nyreligiøsitet og spiritualitet

Ideen om at religionsutøvelsen foregår på andre måter enn tidligere knytter seg gjerne til begrepet om nyreligiøsitet og spiritualitet. Nyreligiøsitetens opphav spores gjerne tilbake til 1970-tallet og hippiebevegelsen, men anses i dag som å ha mye større utbredelse enn det som var tilfellet den gang.

De nyreligiøse retningene er mange og forskjellige, men har til felles at de forholder seg til det moderne på en annen måte enn de tradisjonelle religionene. Ofte forsøker man i disse retningene forene ideer og aspekter fra de øvrige religionene, og som regel videreføres for eksempel ideen om en guddommelig kraft eller energi som er tilstede i verden, utenfor menneskenes sanseevne. Til forskjell fra de tradisjonelle religionene forholder man seg gjerne ikke til noen absolutt autoritet.

Denne formen for religiøsitet finnes både i mer og mindre organiserte former. I Norge i dag finner man for eksempel en rekke grupper innenfor okkultinspirerte og indiskinspirerte retninger, som for eksempel Antroposofisk selskap og Hare Krishna-bevegelsen. Det er også sammenslutninger knyttet til naturreligioner og viktigtidens religion. Åsatrufellesskapet Bifrost og Foreningen Forn Sed er eksempler på foreninger knyttet til sistnevnte. Ofte er begreper som New Age og spiritualisme knyttet til nyreligiøsiteten.

Et særlig kjennetegn ved det nyreligiøse landskapet, er at religionen er sterkt individualisert. Den enkelte kan, nærmest på lik linje med forbrukeren, velge fritt mellom de mange ulike nyreligiøse retningene. I forskningen fortolkes nyreligiøsiteten også som en del av den form for selvrealisering som har en sentral plass i det norske samfunnet i dag. Man uttrykker seg selv gjennom religionen; den blir en form for åndelig selvutvikling.

I forskningen fortolkes nyreligiøsiteten også som en del av den form for selvrealisering som har en sentral plass i det norske samfunnet i dag

Men hvem omfatter den formen for religiøsitet? I en doktorgradsavhandling om alternativ religiøsitet er det blant annet gjort en studie av et alternativt religiøst nettverk i Norge. Det fremkommer i denne studien at kvinner er sterkt overrepresentert i dette nettverket, og at medlemmene i hovedsak er mellom 30 og 60 år. Nærmere to tredjedeler har høyere utdanning. Dette står i kontrast til studier av det som kalles for New Age-religiøsitet, som tradisjonelt har vært kjennetegnet ved medlemmer med lav alder og relativt lav utdanning.

Dette skiftet kan tenkes å gjenspeile en forandring i nyreligiøs tro og praksis. Nettopp det at religionsutøvelsen har blitt individualisert og et uttrykk for selvrealisering og selvutvikling, tenkes å ha sammenheng med hvem som driver med den. Det er imidlertid lite som tyder på at nyreligiøsiteten har et bredt omfang hva gjelder andelen av befolkningen som praktiserer denne formen for religion. Vi så at nærmere en fjerdedel ikke tro på Gud, men høyere makter – det betyr ikke nødvendigvis at de dermed er tilknyttet alternative religiøse uttrykksformer. For mange vil en slik trosoppfatning trolig være del av en personlig og privat tro.

Privat religion

At religionsutøvelsen blir privat er som nevnt et tredje uttrykk for sekularisering. I forskningen tenker man seg at privatisering av religion potensielt kan bidra til at det religiøse spekteret blir større, og at folk i større grad kombinerer tradisjonelle og nyreligiøse trosforestillinger. Man kan kanskje si at de religiøse praksisene blir mer eklektiske. Slik sett trenger en slik utvikling ikke å være et entydig uttrykk for sekularisering.

Svekket deltagelse i eksempelvis kirkelige aktiviteter og religiøse organisasjoner kan derfor både fortolkes som uttrykk for svekkelse av religionens rolle i samfunnet, og som et uttrykk for at religionsutøvelsen blir mer privat. Tall fra Den norske kirke viser at det er en tendens til færre dåpshandlinger, færre konfirmasjoner og kirkelige gravferder, noe som vil passe inn i et slikt bilde. Men det er til gjengjeld en økning i antallet kirkelige vigsler, noe som kanskje reflekterer det kirkelige bryllupets plass i folks forestillingsverden mer generelt.

Det er således ikke slik at piler nødvendigvis peker i retning av sekularisering. I noen tilfeller er det tilsynelatende klare tegn til at religionen spiller en mindre rolle i Norge i dag enn tidligere. I andre kan det se ut til at religionsutøvelsen tar nye og andre former, som for eksempel nyreligiøsitet, som ikke trenger innebære svekkelse. Privatisering av religionsutøvelsen kan være et uttrykk for noe av det samme.

Videre lesning:

Urstad, Sivert Skålvoll (2010). Troens tall: Sekularisering i Norge. Masteroppgave ved ISS, UiO. Kan leses på: https://www.duo.uio.no/handle/10852/15343

Botvar, Pål Ketil (2009). Skjebnetro, selvutvikling og samfunnsengasjement : den politiske betydningen av ulike former for religiøsitet blant norske velgere. Doktorgradsavhandling ved ISV, UiO. Kan leses på: https://www.duo.uio.no/handle/10852/15093