Hellig løype

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Foto: Matthis Kleeb Solheim

 

Veien til himmelen er smal og kronglete heter det i Kristendommen. I Nordmarka er veien til Gud preparert av Skiforeningen.

Søndag formiddag, 23 februar, Majorstua T-banestasjon, Oslo. Det er regn i lufta og 4-5 plussgrader, som akkompagneres av tjukk tåke. Skitne snøhauger fulle av småstein preger bybildet. T-banens linje 1 kjører inn på perrongen. Det er god plass på Holmenkollbanens seter, været setter en demper på friluftsutfarten. Festhungrige på vei ned fra sin høye natt møtes av friskusene og deres barn på vei til Nordmarka.

I høyden venter snøen i respektable mengder. Regnet i gryta har falt som snø i marka, snødybden er 50-100 centimeter. Men den er kliss våt. Ikke omgivelsene for de store opplevelsene, eller?

Bjelleklang

Føret er trådt. I Swix-termer betyr det rød-sølv-smøring, det nærmeste man kommer påskefavoritten klister. I høyden ved Frognerseteren er tåken enda tjukkere. Det er knapt så man ser neste sving i utforbakkene. Ikke at det skaper farlige situasjoner, underlaget er mykt og farten bremses av forholdene. Et stykke etter at Tryvannsstua er passert lyder de første tegn på de høyere makters profeters tilstedeværelse; kirkeklokker. Lyden bærer gjennom den grå suppa av tåke. De få veiene som er vinterbrøytet er stengt i helgene, hit kommer man bare med ski på beina. Under de umiskjennelige retningsskiltene til Skiforeningen henger det oppslag: «Søndag 23.02, klokken 12 presis». Kimingen fra kirkeklokkene runger utover skogen igjen, de er høyere nå. Gjennom tåken skimtes omrisset av en stor bygning, Nordmarkskapellet

Sakral bjørk

Skiløypene går helt til døra. På ytterveggen i det man kommer opp bakken er det et kors av bjørk. Kappet på tvers og satt sammen til et kors, man kan tenke seg at det skal symbolisere nærheten til naturen. For kristne er Guds skaperverk i Nordmarka-området dandert av skog og skiløyper, Guds hus har fått noe av denne pryden. Utenfor står det rader av ski, som det gjør ved de andre serveringshyttene. Det eneste som skiller kapellet fra de andre utvendig, er kirketårnet med korset på toppen og bjørkekorset. Vel inne virker alt som det pleier, kafeteriaen selger vafler, kaffe og Kvikk Lunsj. Familier gafler i seg godsaker fra kafeen. Kirkeklokkene ringer fra kirketårnet, denne gangen inn til selve andakten. Kafeen stenger og kafegjestene vandrer fra kafeen inn til selve kapellet, som er adskilt med en skyvedør.

Anorakkandakt

Sportsgudstjeneste kalles det. Antrekket er ikke akkurat pyntet. Knickerser, godt slitne anorakker og sporstundertøy preger benkeradene. Forkynner for anledningen, Andrew Wergeland, går selv i sportsundertøy. Han starter gudstjenesten med salme 586. Bak Wergeland er korset på alteret gjenkjennelig, det er samme av samme type som det på ytterveggen; en bjørk kappet på tvers satt sammen til et kors. Til venstre for alteret er nok en utypisk gjenstand i norske kirker, en vedovn, som etter sigende ikke er i bruk denne dagen. Sportsundertøyet og anorakkene til de tilstedeværende er nok for å holde varmen denne uvanlig opphetede februarsøndagen. Selve gudstjenesten er lik den man opplever i kirker utover det ganske land, rundt 50 skikledde skikkelser gjør konteksten svært ulik.

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Foto: Matthis Kleeb Solheim

Særnorsk miks

Nordmarkskapellet ble tegnet av Norges første kvinnelige arkitekt, Kathinka Lexow. Bygget på dugnad sto det ferdig i 1933, som en særnorsk blanding av skikultur og kristendom. De to kulturene møtes her, skiløyper leder frem til kristendommens hellige rom, i skogen i Nordmarka. Til sammen utgjør det en kulturell blanding som neppe finnes mange andre steder.

Driften er det Oslo Kristelige Studentlag som står for, et frivillighetsarbeid driftet på kollekt, inntekter fra kafeen, og utleie. Hver søndag i skoleåret vinterstid holdes det gudstjenester. Den første søndagen i måneden er det familiegudstjeneste med aktiviteter etter gudstjenesten. Friluft og religion i skjønn forening.

Kirkeklokkene kimer fra kirketårnet, det er slutt på gudstjenesten. Klakkende skisko glir gjennom kafeteriaen og ut til ski og staver. Kirketårnet er innhyllet i tåke, det har begynt å duskregne. Voksne og barn spenner bindinger og legger på et nytt lag smøring. Ned bakken fra Nordmarkskapellet farer skiløper etter skiløper, videre på sportslige eventyr.

Tags: × ×