Religiøs og lykkelig?

 

Foto: Lars Hammar

Foto: Lars Hammar

Når døden er meningsløs, blir også livet meningsløst. Dette er Max Webers pessimistiske beskrivelse av det moderne mennesket i essayet Vitenskap som yrke.

Weber så ingen mulighet for at religion igjen kunne gi livet mening. Denne diagnosen står i sterkt kontrast til dem som i dag hevder at religion gjør folk lykkelige. Men er det slik at religion og lykke hører sammen, og i så fall på hvilken måte? Er det ikke slik som Weber hevder at vitenskapen har brutt ned det gamle samfunns fortryllelse og åpnet øynene til folk for at religion er opium for folket slik Marx uttrykte det?

Det er solid empirisk støtte for at religiøsitet og tilfredshet med livet har en sammenheng, men det er likevel ikke enighet blant forskerne både teoretisk og empirisk om hva som skaper en slik sammenheng. Noen forskere kaller denne tilfredsheten for lykke, mens noen bruker andre begreper. Budskapet er allikevel det samme: Religiøse er mer tilfredse med livet.

Studier av subjektiv velvære har lang tradisjon innen filosofi og psykologi, men etter hvert har også forskere fra andre disipliner begynt å interessere seg for spørsmål lykke og tilfredshet med livet som leves. I studier som finner en positiv sammenheng mellom religion og lykke, legges det dels vekt på tilhørighet til sosiale fellesskap og dels mer private og subjektive aspekter ved religionen. Den sosiale dimensjonen ble framhevet allerede av klassiske sosiologer som Durkheim og Simmel. De anså den sosiale dimensjonen ved religion som essensen og substansen av religion. Ifølge dette argumentet er religiøs involvering noe som fremmer subjektiv velvære fordi religiøse fellesskap tilbyr muligheter for sosial interaksjon mellom likesinnede personer, noe som fostrer vennskap og sosiale bånd.

Å snakke om seg selv som utvalgt og som lykkelig blir en selvoppfyllende profeti.

I nyere tid har Robert Putnam, som er kjent for sine studier av sosial kapital, tatt opp igjen denne tematikken og undersøkt i hvilken grad religion er en viktig dimensjon ved sosiale fellesskap og sosial kapital i USA. Han påpeker at mange studier er basert på tverrsnittsdata, og det kan være vanskelig å avgjøre hva som er årsak og virkning. Religiøse mennesker atskiller seg fra andre ved i det minste å være religiøse, og det er også sannsynlig at de atskiller seg på andre måter. Hvis det er slik at religiøse mennesker har spesielle kjennetegn, kan det være at disse i utgangspunktet i større grad er ute etter å dyrke subjektiv følelse av lykke. Et eksempel på en studie som vektlegger kjennetegn ved religiøse mennesker og religiøs deltakelse er Amy C. Wilkins som undersøker snakk om lykke i en universitetsbasert evangelisk kristen organisasjon som hun kaller «Unity». «Unity» hevder at Jesus har brakt dem enestående lykke og at de derfor er lykkeligere enn ikke-religiøse. Wilkins påpeker at det ikke først og fremst er slik at lykke er et resultat av religiøs deltakelse, men mer en måte å tenke og snakke om sine følelser på. Å snakke om seg selv som utvalgt og som lykkelig blir en selvoppfyllende profeti. Når ikke-religiøse spør Unity-medlemmer om livet deres , medlemmene at kristendommen har bragt dem enorm lykke, fred og frihet fra sinne og bekymringer. Unity-rekruttering vektlegger lykken som det å bli kristen bringer med seg. Kort sagt: de gladkristne er glade!

Ut fra en kritisk gjennomgang av studier som finner en sammenheng mellom religiøsitet og lykke eller tilfredshet med livet, foretar Putnam og medarbeidere en analyse av både paneldata og tverrsnittsdata for å teste sammenhengene og ulike forklaringsmekanismer. De finner at de to faktorene som har størst effekt på tilfredshet med livet er deltakelse i et sosial nettverk, som menigheten er, og identitet knyttet til dette nettverket eller fellesskapet. Det er  først og fremst de som får nære venner i menigheten, som har den største positive opplevelsen av å være en del av det religiøse fellesskapet. Å møte likesinnede er med på å gi en trygghet at de gjør riktige moralske valg og har en bra livsstil.

Det er  først og fremst de som får nære venner i menigheten, som har den største positive opplevelsen av å være en del av det religiøse fellesskapet.

Et spørsmål som reiser seg for Putnam som har studert sosiale nettverk og sosial kapital, er om andre sosiale nettverk enn religiøse felleskap kan gi samme grad av lykke eller livskvalitet. Han utelukker ikke at det kan være tilfellet, men mener at i USA er det ingen ikke-religiøse nettverk som tilnærmelsesvis kan måle seg med religiøse organisasjoner. Ut fra dette kan det tenkes at også andre sosiale nettverk vil gi samme lykkefølelse som religiøse fellesskap. Dette bekreftes i noen grad av den store studien av sosial kapital og lykke i Europa som Andrés Rodríguez-Pose and Viola von Berlepsch har gjort. De finner at uformelt sosialt samvær er det som har en hovedeffekt på lykke, men som de påepeker: Denne effekten er svakest i de nordiske land.

Det er tydelig at religion er viktigere for folk enn hva Max Weber så for seg i begynnelsen av 1900-tallet. Likevel har han kanskje et poeng. Å tro er kanskje noe annet i et moderne samfunn enn i et tradisjonelt. Det er søken etter identitet og fellesskap som for mange er en vei til lykke og livskvalitet. Det er kanskje disse kvalitetene, samt tryggheten i få svar på eksistensielle spørsmål, som er viktigst. Så kanskje religion bare er ett blant mange svar?

Tags: × × × × × × ×