Ritualer uten gud

Illustrasjon: Ida Uppstrøm Berg

Illustrasjon: Ida Uppstrøm Berg

Ritualer brukt til å markere spesielle hendelser i livet er viktig for mange mennesker, og disse er ofte sterkt forbundet med religion. Ikke-religiøse ritualer kan derfor virke meningsløse for noen. 

Behovet for ritualer

I alle tider og på alle steder har mennesker brukt ritualer for å markere viktige hendelser i livene sine. Fødsel, død, ekteskapsinngåelse og overgangen fra barn til voksen er noen av disse viktige hendelsene. Med disse hendelsene følger det også visse spesifikke ritualer, alt avhengig av livssynet ditt og hvor i verden du kommer fra. Religion er ofte en stor del av disse ritualene, og ritualene handler derfor også i stor grad om ens tilhørighet til den spesielle religionen.

Et nyfødt barn blir gjerne feiret med en eller annen form for navnefest hvor man takker gud(ene) for det nye barnet, og feirer dets inngang i religionen. Overgangen fra barn til voksen kan bli markert med en fest hvor man bekrefter troen sin på forskjellige måter, mens ekteskapet ofte blir feiret ved at de to personene som inngår ekteskapet gir et løfte overfor Gud og menigheten om å være trofaste mot hverandre. Døden er også en hendelse som blir markert i de aller fleste religioner, ved å hedre den personen som har gått bort, og også ofte ved å feire hans eller hennes gjenforening med Gud, eller inngang i etterlivet. I tillegg til å fungere som markeringer av viktige hendelser i livet, så påpeker Èmile Durkheim hvordan slike religiøse ritualer skaper fellesskap, solidaritet og en slags kollektiv bevissthet mellom medlemmene av det samme samfunnet. For mange vil det være vanskelig å skulle forestille seg disse ritualene uten et religiøst element.

Religionen vil i tillegg til å være rammeskapende for seremonien, også i mange tilfeller fungere som en trøst og støtte, spesielt i forhold til de som står igjen etter et dødsfall. Tapet av en man har vært glad i vil kanskje ikke føles like tungt om man vet at den avdøde er i etterlivet, hvor man vil møte han når man en gang selv skal gå bort. Og om man ser for seg at man selv ender opp i en form for paradis, vil muligens livets slutt ikke virke så redselsfullt. Religionen har altså en stor rolle i mange menneskers liv, selv om samfunnet vi lever i blir mer og mer sekulært og flere og flere mennesker definerer seg som ikke-religiøse, eller utenfor ett spesielt religionssamfunn. Allikevel er det mange mennesker som har behov for å markere spesielle hendelser i livet. Mange vil kanskje spørre seg hva som er igjen av disse markeringene om man trekker fra religionen.

Ritualer i et sekulært samfunn

Selv om samfunnet blir mer og mer sekulært, vil fortsatt flesteparten av vi som bor i Norge bruke kristne seremonier ved viktige hendelser i livet. Mange ikke-religiøse benytter seg av kirken ved spesielle anledninger, ikke på grunn av tro, men på grunn av tradisjon. For andre vil det kanskje føles feil å ha en religiøs ramme rundt seremoniene sine om man selv ikke er troende, og da vil man kanskje heller benytte seg av en ikke-religiøs tilbyder av slike seremonier, som for eksempel Human-Etisk Forbund. Disse seremoniene har ikke religiøse elementer, og foregår ofte i religionsnøytrale rom. Gud som er så sentral, nærmest betingende, i religiøse ritualer har ingen plass i ikke-religiøse ritualer. Hva er da meningen med disse ritualene? Er de meningsløse?

Gud som er så sentral, nærmest betingende, i
religiøse ritualer har ingen plass i ikke-religiøse ritualer. Hva er da
meningen med disse ritualene? Er de meningsløse?

Som nevnt har mennesker, religiøse eller ikke, ofte behov for å markere visse hendelser i livet. At familien har fått et nytt medlem er en stor begivenhet, en av livets kanskje største gleder, og en feiring av dette vil føles naturlig. På samme måte er det faktum at to mennesker har funnet hverandre, og som har tatt den store beslutningen om at de vil dele resten av livet sammen med hverandre, en anledning som ofte vil feires med familie og venner. I forbindelse med ikke-religiøse markeringer av barnefødsler og giftemål feirer man altså gleder, uavhengig av Gud. Ikke-religiøse begravelser kan kanskje virke litt vanskeligere å skulle forklare.

Meningsfull gudløshet

Hvis man ikke tror på et liv etter døden, der den avdøde vil bli gjenforent med Gud, nære og kjære, hvorfor vil man da markere noens bortgang? Når ikke-religiøse har ritualer knyttet til dødsfall fokuserer man på livet før døden, fordi man ikke tror det kommer noe etterpå. De som står igjen samler seg for å minnes den avdødes levde liv og hvordan hun eller han påvirket menneskene rundt seg. Ikke-religiøse begravelser vil ofte bestå av taler, musikk, diktopplesning eller annet som den avdøde gjerne har hatt et spesielt forhold til, men uten religiøse innslag.

I både religiøse og i ikke-religiøse ritualer vil det å støtte hverandre når noen har gått bort og å feire gledene i livet sammen med de menneskene man er glad i, være noen av de mest sentrale sidene ved ritualer. På denne måten er ikke ritualene mindre meningsfulle for ikke-religiøse mennesker om de ikke inkluderer en gud. Tvert i mot kan ritualer uten guddommer føles mer riktige og meningsfylte for noen.

  • Sigrid Smith

    Well said!

    Religionists often say that god is a necessary part of life’s rituals but I have noticed that it is usually the music, speeches, poetry, dancing, food, and drink that are the most important part of all such celebrations, religious or not. It’s almost as if you have to pause and let god in for a moment and then continue with the party. It seems that god/gods are just added in as a controlling factor, unnecessary when we already have strong human connections. I wonder if believers, other than the most die-hard fundamentalists, really do believe in heaven and hell or if it’s just tradition for them, too. Funerals must make them feel pretty empty if all the church can come up with is superstition when what they need is comfort and memory. The ritualistic part of our ceremonies lies in the putting on of the ring, scattering the ashes, promises to each other: not in praying to the great sky god.

  • «And if one imagines that one even ends up in a kind of paradise, the end of life does not seem so dreadful.»
    This provokes further consideration into how the religious reason with their current, possibly unsatisfying existence. I’ve heard before, «Well, my reward is in heaven,» basically meaning that while life may be disappointing, at least it is only temporary.
    I, however, am a strong «believer» in living life to the fullest. My treasures are the toucans in the trees, the waterfalls that I hike to and the beautiful people that I know. I have sought out these rewards–rewards of a life worth fighting for. I cannot sit idly by and wait for the «day» when I find paradise, after a laborious and submissive «first act» on Earth.
    Excellent article, cousin Emilie.

    • Sigrid Smith

      When I’m dead, if I have a memorial stone I want it to say, «She believed in life before death».