Er «jeg’et» den nye Gud?

Selvrealisering - klar

Illustrasjon: Stine Sandnes

Gjennom tidene har religionen vært en sentral del av menneskers liv. Folk har samlet seg i templer, moskeer og kirker for å få trøst, samhold, ro og svar på essensielle spørsmål om livet. Og ikke minst for å føle seg nær Gud. I vårt sekulære samfunn har kirken mistet mer og mer fotfeste, og vi ser at andre institusjoner tar over oppgaver som før kun var tillagt kirken. Langt til bake i tiden var kirken en veileder, en som kurerte sykdom, en som utdannet og en som gav svar på livets gåter og mysterier. Kirken fylte med andre ord svært mange oppgaver som var viktige for menneskers livsløp. I dag har vi separerte og spesialiserte sektorer som hver tar av seg sin viktige oppgave i samfunnet. Legen kurerer de syke, skolen utdanner oss, og du henvender deg til venner eller kanskje en psykolog for å få råd og hjelp til å håndtere ting som du sliter med i dagliglivet. Så hvor blir det av Gud i alt dette? Har han eller henne fått en erstatning også? Ut i fra mine observasjoner på sosiale medier ser det ut at vi har fått en ny gud som vi dyrker: oss selv.  

Opium for folket

Karl Marx hevdet at «religion er opium for folket» i den betydning at religionen sløver oss ned, og gjør oss ute av stand til å kritisere samfunnets maktstrukturer. Er dyrking av «jeg´et» blitt vår nye rus? Blir vi sløvet ned av jaget på å realisere oss selv? Og hvem skal i så fall bry seg om hva som skjer «der ute» i samfunnet og i verden når vi bare bryr oss mer og mer om oss selv? Norge er i dag et såkalt sekularisert samfunn. Men hvis religion er som et opium, er det også slik med mange avhengigheter at hvis man slutter med en rus erstatter man den med en annen. Noen ser ut til å ha funnet en erstatning i det å bli høy på seg selv.

Vi kan for eksempel ta for oss fenomenet blogging som har blitt stadig mer populært de siste årene. Det er tilsynelatende svært få politiske eller samfunnsengasjerte bloggere som er på Bloggtoppen (man finner kanskje en «nei til pels» i ny og ne). De mest populære bloggene består for det meste av skjønnhet-, fitness-, mat-, mamma- og helseblogger. Eller aller helst alt på en gang. Dette er selvfølgelig bra for dem som er på toppen. Men hva sier det om oss at det er nettopp disse bloggene som er de mest populære? VG og Dagbladet ville nok heller ikke publisert så mye kjendis og motenytt, med mindre folk leste det. Så hva sier alle disse symptomene om oss som samfunn? Er vi blitt så selvsentrerte at vi føler at samfunnsproblemer og utenrikspolitikk er for langt vekke fra oss at det ikke engasjerer? Nyhetsartikler om helse og trening er populært som aldri før, kanskje fordi en føler at dette er noe som angår meg, mens «alt det andre» blir litt for langt vekke. Helse og mote tips er blitt manualer i hverdagen. De er blitt våre nye hellige tekster.

De 10 påbud

Slik religiøse søker frelse fra helvete gjennom studier av hellige tekster, bønn og «ekstatiske opplevelser». Søker vi nå frelse fra alderdom og forfall gjennom å dyrke oss selv. De nye hellige tekstene som blir studert er helsemagasiner, kvinne- og herreblader, blogger og vitenskapelige artikler. Vi finner måter å bli sprekere, sunnere og lykkeligere på gjennom et hav av informasjon som vi kan plukke og velge i. Alt for å tilpasse vår unike personlighet og stil. Bønnen blir erstattet av mantraer «jeg er best, jeg kan få til alt jeg vil, jeg er kjempe flink». De ekstatiske opplevelsene får man nå av alle «likes-ene» på Facebook og «follow-ersene» på bloggene våre. Der deler man hvilke fantastiske resultater man har oppnådd gjennom sin religiøse dedikasjon til seg selv. Og man finner de typiske «jeg-vet-jeg er-digg-men-prøver-å-skjule-det-med-en-litt-selv-kritisk-kommentar-oppdatering». Typen: «årh, er så syyyykt sliten etter en 3 timers løpetur, årh ser ikke ut da, men hihi. #tired#happy#workout», mens et fresht ansikt glinser uten skam mot deg fra skjermen.

Det ser ut som at i havet av all denne selvdyrkingen kan man se en tendens til noen uskrevne regler som har vokst frem. Disse har jeg her skal ta meg friheten til å oppsummere i det jeg har kalt de 10 påbud. De er som følger: Påbud 1 er allerede nevnt implisitt: Jeg skal ikke ha andre guder enn meg. Det er her selvdyrkingen starter. Påbud 2: Jeg skal ikke misbruke sukker og andre fetende-midler. Her ser vi fokuset på maten som skal bringe frem skjønnheten innen ifra. Smågodt og chips er strengt forbud, men det er lov å skjemme seg bort med en bit av 99% mørk sjokolade. Påbud 3. Jeg skal holde restitusjonsdagen hellig. Alle trenings frelste vet jo at kroppen brytes ned når man trener, og at det er derfor viktig å la tempelet sitt få godt med hvile for å kunne bygge seg opp. Påbud 4: Jeg skal hedre meg selv. Det er selvfølgelig viktig å belønne seg selv i alt dette trenings og sunnhets styret. Her går man gjerne på spa, ta skjønnhets behandlinger eller få massasjer. Påbud 5: jeg skal ikke bryte nyttårs løfte. Dette er selvsagt et løfte som går ut på at man har lovet seg selv å bli sunnere og sprekere enn året før. Påbud 7: Jeg skal ikke sløve. Man skal alltid holde seg aktiv og opptatt. Det er viktig å få masse ut av dagen. En dag uten trening er en dag uten mening (bortsett fra en dag med restituering). Påbud 8. Jeg skal ikke tale usant om mine kostholdsvaner og treningsprogresjon. Dette er selvfølgelig svært viktig, fordi man ikke ha lov til å lure seg unna med å oppgi feil antall kalorier eller falske maraton løp. Påbud 9. Jeg skal begjære å være bedre enn i går. Man skal alltid måle progresjonen sin og streve for å bli bedre. Påbud 10. Jeg skal være meg selv. Dette er selvfølgelig ekstremt viktig, fordi all treningen, alle klærne og alle skjønnhets produktene man bruker skal selvfølgelig være et utrykk for deg og din personlige stil. Man skal finne det som er unikt og som passer for akkurat DEG!

Jeg er meg selv, derfor er jeg. En utdypning av påbud 10.

Det har blitt inn å være seg selv. Noe av dyrkingen av selvet går ut på å være mest mulig ulik alle andre. Slik vi før gikk i kirken for å vise at vi var del av et felleskap, bruker vi nå sosiale medier på internett som vårt nye tempel til å vise hvor mye vi skiller oss ut fra felleskapet. Vi bruker sosiale medier for å fremstå som unike individer ved å gjøre ting som alle andre gjør, bare på en enda kulere  måte.

Hvor ofte leser vi ikke en eller annen mote/mat/trenings-blogg som skriver «For meg handler dette om å være meg selv. Maten/klærne/treningen representerer meg som individ og hvordan jeg vil utrykke meg.» Dette er vel og bra i seg selv, men hvor «personlig» kan ting egentlig bli, når man aktivt går inn for å være seg selv? Når hørte du forresten noen si «jeg føler meg helt typisk norsk jeg» eller «jeg føler meg gjennomsnittlig og normal jeg». Resultatet blir uansett i det store og hele at vi alle ser helt like ut fordi vi alle prøver på å være ulike. Det er ganske selv-motsigende å prøve å være seg selv, ved å aktivt gjøre det alle andre ikke gjør. Lager alle andre taco på fredag? Vel da skal i hvert fall ikke jeg gjøre det. La meg finne en eksotisk rett fra det mest eksotiske stedet jeg kan tenke meg, og så putte bilde av det på Facebook for å vise alle hvilket unikt og spennende individ jeg er. Går alle på skiferie i Hemsedal i påsken? Da drar jeg på ski-ferie til Ifrane i Marokko. Noe som utrykker at jeg er beholder den kjerne sunne skigåingen i livet, og samtidig er original. Dette må selvfølgelig på alle tenkelige sosiale nettsteder. Og kommer garantert til å få en haug av «likes».

Illustrasjon: Stine Sandnes

Illustrasjon: Stine Sandnes

Symptomer på et sykt samfunn

I vårt samfunn med så mange sosiale medier å utrykke seg på, kommer det et større behov for å bli sett og likt. Man skal legge ut fine bilder, og få så mange «likes» som mulig. Vi trenger ikke lenger føle oss elsket av en større makt, nå som vi kan bli elsket gjennom tusenvis av følgere på facebook, twitter, blogger og instagram. Jo flere «likes» jo bedre føler man seg. Dette kan i lengden skape usikkerhet, fordi hvor mange «follow-ers» du har med på å definere hvem du er. Du kan rett og slett måle hvor godt likt du er kvantitativt ved nummere på «follow-ers» og «likes» på Facebook. Dessverre kan dette også bli et evig jag, der man aldri føler seg god nok. Og vi ser allerede forskjellige symptomer av selvdyrkingen som arter seg ut i det ekstreme. For eksempel har vi fått en ny spiseforstyrrelse kalt ortoreksi, som er at man ikke kan spise annet enn det man anser som sunn mat. Og vi ser nettforum der jenter har som kroppsideale å få en «thigh gap», altså at lårene ikke er nær hverandre når man står med føttene samlet. Med slagord som «nothing tastes as good as skinny feels». Og gutter som pumper seg ihjel på anabole steroider.

Kanskje finnes noe av roten til disse nye problemene i de nye syndene? Vi ser ikke lenger på samboerskap, barn utenfor ekteskapet og homofili som syndig. Men det har kommet nye former for «synd», noen ganger litt avhengig hvilken «nisje» en befinner seg innenfor. Men i en trenings- eller slanke verden kan man for eksempel tenke seg at mange av de nye syndene er relatert til det å være lat eller visse mattyper som sukker, gluten, ikke-økologiske artikler osv. Dette kan skape angst mot en rekke ting. Og man kan spørre seg hvordan utvikler forholdet vi har til andre mennesker seg som ikke har de samme veiene til frelse som oss selv?  Den nye dyrkelsen av selvet kan i det mest ekstreme skape en splittelse mellom «oss» de sunne og friske, og «dem» de late og syke. Dette er en gjentagelse av hva religionen har blitt beskyldt for å ha skapt gjennom lang tid; et samhold for de som tilhører religionen, og et fiende bilde av de som ikke gjør det.

Tilbake til religionen?

Spørsmålet er hvordan skal vi føle at den vi er, er god nok? Man kan alltid få større muskler, bli enda litt penere, være enda litt sunnere og få enda litt flere «likes». Når skal dette evige jaget etter perfeksjon og oppmerksomhet ta slutt? Når skal vi føle oss gode nok i oss selv? Resultatet av et slikt overdrevent selvfokus kan bli at man kan miste perspektivet på livet og glemmer at man tilhører et samfunnet og et felleskap. Og det var vel dette som var Marx sin frykt, ikke religionen i seg selv, men effekten den gir. At man blir så nedsløvet at man ikke kan se at kapitalistene styrer verden og utnytter vår arbeidskraft. I dag ville han kanskje Marx sagt at vi ikke ser samfunnsstrukturens urettferdigheter fordi vi er så opptatte av å perfeksjonere oss selv, og at «selvrealisering er et opium for folket».

Men kanskje noe av svaret faktisk ligger hos religionen? Vi ser at vitenskapen besvarer svært mange «hvordan» spørsmål ved vår tilværelse. Spørsmål som «hvordan ble jorden til» og «hvordan ble jeg skapt?», «hvordan kan jeg gå ned 10 kg i løpet av 2 uker?». Likevel står «hvorfor» spørsmålene åpne. «Hvorfor ble jorden skapt?» og «hvorfor ble jeg til»? Kanskje kan religionens svar på slike spørsmål gi oss en følelse av å være gode nok? Religionen har i flere tusen år tilbudt en form for trygghet ved å skape felleskap og gitt en form for mening til livet. Burde vi søke tilbake til religionen? Kan religion redde det moderne mennesket fra seg selv?

Jeg vet dessverre ikke hva som kan være den beste løsningen på disse sosiale fenomenene som jeg har beskrevet i teksten min. Det jeg derimot vet er at i mens jeg tenker over disse spørsmålene og prøver å finne meningen med livet, kommer jeg til å legge ut noen flere bilder tatt av meg selv på Facebook og Instagram. Bilder der jeg «tilfeldigvis» ser ut på mitt beste, med type kommentar til «#morning#tired. Just woke up, On my way to #school». For ikke å snakke om at jeg gleder meg til å legge ut en skryte status på Facebook der jeg skal legge ut bilde artikkelen min. Bare sånn at vennene mine på Facebook skal vite at jeg er en flink og aktiv student. Bare sånn i tilfelle de skulle lure lissom. Der jeg antageligvis kommer til å skrive noe sånt som «Fått publisert enda en artikkel i Socius #excited#happy#proud of #myself!».

  • En kort kommentar på thigh gap: det er så uvanlig å ha dette «naturlig», at man kan si at det knapt nok eksisterer: fenomenet er et resultat av å «tilte» bekkenet og halebenet bakover; dette gir plass til å la hoftekulene rotere bena litt ut, og gir inntrykk av at lårene ikke møtes. Lårene er da med andre ord faktisk lenger fra hverandre. Man skal være nokså radmager før lårene ikke møtes når man står oppreist – selv ballettdansere har ikke thigh gap. 🙂

    Angående hele denne gud=jeg=gud-trenden, så trekker jeg ut fra det du skriver umiddelbare linjer til at jeg kan se at biosentrisisme som teori har blitt mer og mer populært i vesten. Et stikkord er Alan Watts’ og hans Jesus-kompleks: http://www.goodreads.com/book/show/60551.The_Book_on_the_Taboo_Against_Knowing_Who_You_Are