Religionen vender tilbake?

Bilde: Daniel Arnesen

Bilde: Daniel Arnesen

Lenge har religion vært lite aktualisert i sosiologien. Dette kan nå se ut til være i endring. Vi snakket med en religionssosiolog om hvordan sosiologer kan studere det religiøse.

Religionen hadde sentral plass i arbeidene til sosiologiens klassikere, som forstod den som et trekk ved det moderne, men utgjør i dag ikke et sentral forskningsfelt innenfor faget. Mange av de problemstillingene sosiologer forsker på er imidlertid innhyllet i praksiser som enten er knyttet til eller har analogier i det religiøse. Socius tar derfor i denne utgaven opp religionens rolle i vårt samfunn i dag.

For å få innblikk i hvordan de sosiologiske brillene kan brukes for å forstå religion, tok vi en prat med religionssosiolog Lars Åsmund Laird Iversen. Han tok sin doktorgrad i sosiologi ved University of Warwick, men har også vært innom Universitetet i Oslo og London School of Economics. I dag er han førsteamanuensis ved Det teologiske menighetsfakultet, hvor han både underviser i og forsker på religionssosiologiske tema.

Mer eller mindre religion?

Et av de begrepene man oftest hører i samme åndedrag som religion, både innenfor og utenfor akademia, er «sekularisering». Men hva menes egentlig med dette begrepet?

– Sekularisering betyr mange ting. Det ene er institusjonell differensiering, at felter som kirken tidligere hadde ansvar for, så som fattigvesenet, helsevesenet og utdanning, blir overtatt av andre institusjoner. Det andre er at folk blir mindre religiøse, altså en personlig sekularisering. Og det tredje er at religionen blir mindre viktig for folk, institusjoner eller i sammenheng med samfunnsavgjørelser, forklarer Iversen.

Men alle disse tendensene går ikke nødvendigvis i samme retning, påpeker han. Det er relativt stor enighet om at sekularisering skjer som en institusjonell differensiering, mens det krangles mer om hvorvidt endringene i folks personlige religiøsitet er en endring eller svekkelse av religionens stilling i samfunnet. Et eksempel er spiritualiseringstesen, som sier at folk ikke blir mindre religiøse, men simpelthen gjør religion annerledes enn før. Slikt blir det faglig debatt av.

– Jeg har egentlig lurt litt på om religionssosiologer har gått lei av alle sekulariseringsdebattene. Men dette begrepet ligger altså under veldig mye av det vi driver med i religionssosiologien, fordi det knytter seg til en rekke helt grunnleggende spørsmål: Hva innebærer det at det skjer det en sekularisering av samfunnet, skjer det faktisk en sekularisering, og dersom det er tilfellet, hvordan skjer denne sekulariseringen.

De siste årene har det skjedd noen endringer som har bidratt til igjen å gjøre religionen både politisk og samfunnsfaglig interesse. Religion har blitt synligere, for eksempel i tilknytning til innvandringen og i populærkulturen. Iversen forklarer at selv om sekularisering nok er hovedtendensen i Norge og Europa, så er det ikke snakk om noen enveiskjøring. I globalt perspektiv er det tydelig at sekulariseringstesen har store svakheter.

Bilde: Daniel Arnesen

Bilde: Daniel Arnesen

Uenighetsfellesskap

Debatter i det offentlige rom med utgangspunkt i religion handler blant annet om verdier, identitet og fellesskap. Denne treenigheten har Iversen selv vært opptatt av i egen forskning. I sin doktoravhandling undersøkte han læreplaner i religionsfaget i grunnskolen og fulgte religionsundervisningen i skoler på Østlandet.

– Det var en todelt avhandling, først med en diskursanalyse av læreplaner – 1974, 1987, 1994 – og dernest observasjon i klasserommet, hvor jeg prøvde å gripe tak i det jeg kaller for verdi-retorikken. Et funn var at alle disse læreplanene var veldig opptatt av å finne ut av hva som skal være verdigrunnlaget for norsk undervisning, men bare de nyeste var opptatt av hvilken tradisjon dette verdigrunnlaget kommet fra. De siste 30 årene har det vært en økt tendens for politikere som jobber med skolespørsmål å knytte religiøs arv og norskhet sammen.

Han fant at på 1970-tallet var begrunnelsen at elevene skulle gjøre verdiene til sine egne og leve etter det, mens det på 1990-tallet var endret til at de skulle vite hvem de var. På denne måten har religion og verdier gått fra å handle om noe moralsk og etisk til å handle om identitet – fra «hva gjør jeg» til «hvem er jeg».

– Den deltagende observasjonen gjorde jeg på skoler på Østlandet. Jeg fant ut at det dreide seg om sekulariserte, post-kristne klasserom. Men i motsetning til læreplanenes retorikk om at skolen skal være basert på et felles verdigrunnlag, så opplevde jeg at religionsfaget fungerte som et sted hvor elevene fikk anledning til å diskutere sine verdier. Klasserommet var ikke et verdifellesskap, men et uenighetsfellesskap. Et godt fellesskap gjør at vi blir i bedre stand til å håndtere uenighet. Og i motsetning til læreplanens ideer om at fellesskap hviler på felles verdier, er det i de bittesmå hverdagsritualene klasseromsfellesskapet faktisk blir konstituert. Et godt fellesskap gir trygghet til å få frem forskjellighet i debattene og diskusjonene i klassene

Institusjonelle skillelinjer

Ved siden av utdanning er migrasjon en sosiologisk tematikk der religion er høyst relevant å trekke inn. Det har imidlertid vært begrenset med dialog mellom religionssosiologene og «mainstream»-sosiologer.

– Det har som regel vært en liten gruppe som har holdt på med religionssosiologi i Norge, med et særlig sentralt miljø i Agder. Interessen går i bølger: På 1970-tallet dukket det opp en god del religionssosiologer i møte med nyreligiøsitet, kulter og sekter som bidro til å gjøre religionssosiologien litt sexy en stund. De siste femten årene har det på sin side vært snakk om at «religion er tilbake» og religionens rolle i mangfoldige samfunn er blitt et viktig tema for sentrale tenkere som Jürgen Habermas og Charles Taylor. I Norge har denne trenden fått den konsekvensen at teologiske institusjoner har sett mer til sosiologien. Men inntil nylig har ikke de tunge sosiologiske miljøene i Norge lagt noe mer vekt på religionssosiologi.

Til gjengjeld finnes det i de nordiske landene et større nettverk av sosiologer som beskjeftiger seg med religion. Samfunnsvitenskapelige studier av religion krysser gjerne også institusjonelle skillelinjer, det vil si at religionsvitere, antropologer, sosiologer og andre samarbeider på tvers av disiplinene. Samtidig mener Iversen at man i religionssosiologien kunne hatt godt å snakke mer sammen med de som oppholder seg i hovedstrømmen av norsk sosiologi.

– Man ville definitivt være tjent med å ha en bedre dialog. Religionssosiologien har et slags indre kretsløp av tanker og ideer, og fagdebattene har en tendens til å gjenta seg over tid. Men det er et steg i riktig retning at man nå har fått en religionssosiolog, Inger Furseth, ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på UiO. Det samme var også årets vinterseminar i regi av sosiologforeningen, der temaet var religion.

Iversen mener at studenter som synes det er interessant med religion bare må hive seg i kast med lesingen – og samtidig ta med seg nye sosiologiske ideer inn i disiplinen. Det er flere gode introduksjonsbøker, blant annet skrevet av Alan Aldridge eller Grace Davie. De sentrale norske religionssosiologene, Inger Furseth og Pål Repstad, har også skrevet en grundig introduksjon til religionssosiologien. Sentrale internasjonale navn er Grace Davie og Steve Bruce, som blant annet har vært i debatt om sekulariseringen av samfunnet, og kan også være verdt å se nærmere på, avslutter han.