Samfunnsvitere og arbeidsmarkedet: Det ordner seg!

Det har blitt hevdet at samfunnsvitere er unyttige, og  at det er vanskelig å få seg jobb som sosiolog. Men dette er ikke sant: Samfunnsvitere har utallige muligheter – og det pleier å ordne seg for de fleste.

På begynnelsen av året var det et oppslag i Aftenposten, som en oppladning til NHOs landsmøte, et oppslag om sosiologenes antatte svake stilling i arbeidslivet. En uteksaminert student fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi hadde blitt intervjuet om hennes opplevelse av arbeidsmarkedet. Hun var klart i sin tale: «Hvis jeg hadde vist hvor vanskelig det skulle bli å få jobb, ville jeg studert noe annet». Det er beklagelig, ja, rett og slett synd om det skal være det man sitter igjen med etter å ha gått studieløpet i sosiologi.

Nå er det viktig å understreke at skytset ikke her rettes mot personen som uttalte seg, og at det er saken – eller problemet – som tår i fokus. Og det er jo sant nok at det utdannes fryktelig mange samfunnsvitere i dette landet. De siste fem årene har det i snitt vært rundt 14 500 studenter på samfunnsvitenskapelige studieprogrammer. Om vi alle hadde bosatt oss på samme sted ville vi med andre ord vært så mange, at vi kunne oppnådd bystatus og kan hende også kommunestatus, i alle fall i norsk sammenheng.

Det ville selvsagt være høyst ulevelig tilværelse i lengden. Riktignok er det slikt med vårt fag at det ikke finnes grenser for hva som kan legges under den samfunnsvitenskapelige «lupen», så på den ene siden ville det være nok å ta seg til i et slik sosialt fellesskap. På den andre siden ville vi, om vi skal tro det nevnte oppslaget, ha store problemer med å generere noen form for økonomisk nytteverdi. I mangel på et komparativt fortrinn i handelsmessig sammenheng ville det antakelig ende med mye nød og elendighet.

Slik sett får vi håpe at det faktisk finne et arbeidsmarked i det ganske land for oss samfunnsvitere. Og det tror jeg at det egentlig er. Når Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) hevder at utdanningssystemet ikke leverer den kompetansen som arbeidslivet trenger – det vil si utdanner folk til ingeniører – baserer det seg på en feilaktig forestilling om forholdet mellom næringsliv og utdanningssystemet. Denne reduksjonistiske grepet er nok bevisst fra NHOs side, men likevel!

Om det hadde vært slik at næringslivet var en statisk størrelse som aldri forandrer seg, så ville det kan hende være riktig. Men slik er det jo ikke, næringslivet må jo også tilpasse seg til trendene i utdanningssystemet. I noen grad gjør det jo også det – konsulentbransjen er kan hende ikke enda blitt noen kvartærnæring , men tatt i betraktning utviklingen så langt, ville det ikke overraske meg om dette blir realiteten i nær fremtid.

Så kan man selvsagt spørre parallelt til den opprinnelige problemstillingen: Hvor mange konsulenter trenger vi i dette landet? Vel, de aller fleste prosjektene i offentlig regi forutsetter jo en god del planleggings- og utredningsarbeid, gjerne over to-tre år, før man i det hele tatt gjør noe av praktisk konsekvens. Skal man bygge en ny sykkelvei, må man åpenbart undersøke hvilke konsekvenser dette kan tenkes å ha på ulike nivåer. Det ville være absurd å kun slenge noe varm asfalt på en veiskulder og si seg fornøyd med det.

For det første må man undersøke om sykkelveien i det hele tatt har livets rett. Vil folk begynne å sykle mer om de får en sykkelvei? Det kommer jo an på mange ting, som avstanden til stedene de arbeider, helsedemografien i området, utbredelsen av sykler, og mye annet. Deretter må man tenke på hva konsekvensene av sykkelveien kan være for folks romlige oppfatning av sitt nærmiljø. Og det er heller ikke sikker at folk synes det er så flott med syklister som suser forbi til alle døgnets tider, så det må også tas i betraktning. Problemstillingene er åpenbart mange.

Konsulenter er også noe man benytter seg hyppig av i det som kalles markedsanalyse, og her finnes det en åpenbar inngang for samfunnsvitere til privat sektor. Det strengt talt ingenting som ikke er gjenstand for markedsanalyse, og således er mulighetene utømmelige. En bekjent som er i bransjen kunne for eksempel fortelle at man måler spedbarns tilfredshet med barnemat. Tenk det! Man gav spedbarnet en smaksprøve, som deretter gav uttrykk for om dette var gode greier eller ikke så godt (mor eller far måtte åpenbart bistå med fortolkningen). Førsteklasses markedsanalyse, trolig designet av en samfunnsviter!

Det har for øvrig forekommet meg at det en stadig etterspørsel etter såkalte samfunnsdebattanter,. Nå trenger man riktignok ikke være samfunnsviter for å kunne bekle denne tittelen, faktisk trenger man ikke å vite noe som helst. Og det ligger kanskje ikke de store pengene i å skrive en kronikk nå og da, men om man supplerer med foredragsvirksomhet burde man kunne oppnå en helt tilfredsstillende månedslønn eller vel så det. Får man ånden over seg kan man jo også skrive en bok, og velger man et betent tema, kan man få forlaget til trykke et opplag på et par tusen bøker. Slikt blir det penger av, i alle fall om man følger opp med en revidert andreutgave.

Med andre ord, er det utallige karriereveier for samfunnsviteren. I noen tilfeller kan man jo også kombinere mange ulike erverv: Drive jakt om morgenen, fiske om ettermiddagen, stelle fe om kvelden, og etter måltidet kritisere så mye man vil. Og det pleier å ordne seg for de aller fleste, selv om det kan ta litt tid. Tålmodighet er, som man sier, en dyd.