Opium for folket?

Ord om religion

Hva skyldes den negative korrelasjonen mellom IQ og religion?

Marx hevdet at religion er folkets opium fordi det gir øyeblikkelig lindring for den smerte folk føler uten at den fjerner årsaken. Samtidig gir religion drømmer og håp om et bedre liv i himmelen. Religion er et verktøy som samfunnets makthavere bruker for å avlede oppmerksomheten bort fra folkets dårlige levekår. Nylig har det igjen dukket opp synspunkter som kan kaste et negativt lys på religion.

Under overskriften «Du blir dum av å tro på gud» på nettavisen i 2008 kunne en lese at det var en klar sammenheng mellom intelligens og religion. Konklusjonen var jo mindre intelligent, jo mer religiøs. Richard Lynn og Helmut Nyborg er blant de som står bak undersøkelsen som er gjort i over 137 land. Den viser at det er en korrelasjon mellom et lands intelligenskvotient og antall mennesker som sier at de tror på gud. Funnene gjelder også på nasjonsnivå. Hvilket betyr at land med en gjennomsnittlig lavere IQ er mer religiøse enn land med høyere IQ.

I 2013 på forskning.no kunne man lese om den samme korrelasjonen. Her var utgangspunktet en studie av Miron Zuckerman. Han og to kollegaer ved universitetet i Rochester har gjort en systematisk gjennomgang av 63 studier på emnet, i 53 av disse fant man en negativ sammenheng mellom intelligens og tro.  Også her var konklusjonen at jo høyere analytisk intelligens en person har, desto mer sannsynlig er det at personen vender ryggen til religion.

De fleste forklaringene på sammenhengen bygger på at intelligente ser religiøs tro som irrasjonell, ikke forankret i vitenskap, ikke etterprøvbar, og derfor lite appellerende. En alternativ forklaring er -som nettavisens overskrift indikerer – at man blir dummere av å være religiøs, men denne forklaringen har liten støtte.

Troende reagerer på denne korrelasjonen av flere årsaker. Enkelte betviler korrelasjonens eksistens. Andre kritiserer det metodiske og påpeker at selv om korrelasjonen skulle være til stede så er fortolkningsutbyttet lite. Noen synes å akseptere korrelasjonen men prøver å frembringe årsaksmekanismer der det å være troende ikke fremstår som fordummende i seg selv.

Øyvind Grøn, Professor 2 i teoretisk fysikk ved UiO og HiOA er en av dem, han er selv kristen og viser til at flere av de mest intelligente menneskene han kjenner er kristne. Også blant Mensa sine medlemmer skal det være flere religiøse. All generalisering ut fra store tall byger på tendenser. At korrelasjonen mellom religion og IQ er negativ er derfor ikke ensbetydende med at ingen troende kan ha høy IQ. Slik sett vil ikke argumenter som Grøn legger frem være motstridende med at det eksisterer en korrelasjon på gruppenivå.

Et mer valid argument er påpekningen av at det er svært vanskelig å måle religiøsitet og intelligens. Intelligens har i undersøkelsene det refereres til kun blitt operasjonalisert som analytisk intelligens forstått som IQ. Det er ikke tatt høyde for skapende og emosjonell intelligens. Forskerne har også vektlagt tro fremfor religiøs praksis. Egil Asprem er førsteamanuensis ved institutt for filosofi og religionsvitenskap og hevder at religiøs praksis hadde vært et mer hensiktsmessig mål. Den nevnte Grøn peker også på at enkelte av datasettene er fra så langt tilbake i tid som 1928. Dette kan ha bidratt til å forkludre sammenhengen da det trolig var vanskeligere å stå frem som troende i akademiske miljøer tidligere.

Bjørn Are Davidsen er forfatter av boken Eksisterer Gud? Han peker blant annet på at det kanskje er slik at kirkens kamp mot det naturvitenskaplige har gjort at den er lite appellerende til intelligente mennesker. Det er også mulig at det å bytte standpunkt krever selvstendighet og dermed muligens intelligens, mange som er blitt ateister kommer fra et kristent miljø.

Når det man ønsker å si noe om er vanskelig å måle er det vanlig å måle variabler som kan virke som indikatorer på dette. Denne strategien rettferdiggjøres nettopp fordi indikatorene er observerbare. Dette er ofte en nødvendig strategi og aspekt ved empiriske undersøkelser. Problemet oppstår når indikatorene blir omtalt som om de skulle vært ensbetydende med fenomenet som skal undersøkes. IQ er ikke nødvendigvis det samme som det som er allment forstått som intelligens. Og det å tro på gud trenger slettes ikke å være et godt mål på religiøsitet.

Så hva kan man trekke ut av korrelasjonen som fra tid til annen løftes frem i nettmediene? Svaret er sannsynligvis, alt og ingenting. Som Religionssosiologen, Karlsaune ved NTNU uttalte til nettavisen: Vi har svart og hvit løgn, og så har vi statistikk. Svært forenklet kan en si at jo flere usikkerhetsmomenter ved det statistiske grunnlaget – jo mindre mening kan man trekke ut av det på sikkert grunnlag.  At individer med høy IQ, tendensielt er mindre religiøse enn andre, trenger ikke å bety at høy IQ er årsaken til det, og IQ trenger heller ikke å være et godt mål på alle aspekter ved intelligens.

Tags: × × ×