Klasse og ulikhet: En introduksjon

Sosial ulikhet har lenge vært et av de mest sentrale spørsmålene i sosiologien. Spesielt sentralt har klassebegrepet stått, ikke minst siden Karl Marx. Noe av grunnen til det kan være at klassebegrepet knytter an til moderniteten – nærmere bestemt kapitalismen som samfunnsform. Det er med andre ord en utpreget moderne form for makt og ulikhet, i motsetning til det førmoderne standssamfunnet – og kanskje det postmoderne klasseløse samfunnet? Spørsmålet om klasser og klassekonflikt ble kalt ”the question of sociology” av ingen ringere enn Anthony Giddens, en av verdens mest siterte sosiologer.

Bilde: Warner Bros. Pictures

Bilde: Warner Bros. Pictures

Mange assosierer klasse med Marx og kommunisme. Margaret Thatcher, for eksempel, kalte det et «kommunistisk begrep» som grupperer sammen folk og setter dem opp mot hverandre. Marx selv tok ikke æren for å ha oppdaget klassene eller konfliktene mellom dem – det hadde ”borgerlige historikere” for lengst beskrevet.

I politikken ble imidlertid klassebegrepet tett knyttet til arbeiderbevegelsen, som baserte både samfunnsforståelsen og strategien sin på klasseskiller og klassekamp. Men innen sosiologien kom avgjørende bidrag til studiet av klasseskiller og klassekonflikter fra tenkere og forskere som stod langt fra Marx og arbeiderbevegelsen. Max Weber er kanhende den av sosiologiens klassikere som har inspirert klasseforskingen mest. Han var ikke nådig mot sin tids kommunistledere: «[Karl] Liebknecht hører hjemme på sinnssykehus og Rosa Luxemburg i dyrehagen».

I den liberale teorien om industrisamfunnet var kapitalisme og klasseskiller å betrakte som en slags barnesykdom som ville gå over etter hvert som industrialismens iboende driv mot teknologi og rasjonalitet utfoldet seg.

Samfunnsform og ulikhet
For Marx dreide klasse seg som eiendom: de som eide samfunnets produksjonsmidler utgjorde kapitalistklassen, mens alle som måtte selge arbeidskraften for å leve var arbeiderklassen. Max Weber knyttet også klasse til økonomi, men vektla alle de skillene som oppstår i markeder på grunn av forskjeller i hva ulike typer eiendom og arbeidskraft er verdt. Dette innebar at det fantes flere og mer finmaskede skillelinjer enn hva Marx’ abstrakte modell ga inntrykk av.  Samtidig innebar det at klasseskillene ble forstått som noe som skapes i selve markedsbyttet – i fordelingen av goder. For Marx var klasseskillene ikke er resultat av et urettferdig bytte, men av en utbytting som var forankret i hvordan produksjon ordnes under kapitalismen. Men felles for Marx og Weber var at de så klasse som noe som hang sammen med de spesielle økonomiske forholdene som kapitalismen innebar. Begge tenkerne så også på klasseforholdene som grunnleggende konfliktfylte, preget av stridigheter mellom de som har og de som ikke har.

Selv om klasse slik ble et hovedanliggende for sosiologien har det ikke manglet på dem som mente det var et overvurdert begrep som viste til et overdrevet fenomen. Dette bunnet i helt grunnleggende sosiologiske spørsmål. I etterkrigstiden dannet den liberale teorien om industrisamfunnet en hovedutfordrer. Klasseanalysen var basert på en forståelse av moderne vestlige samfunn som kapitalistiske – tuftet på privat eie av produksjonsmidler og markedsøkonomi. Industrisamfunnet var isteden forstått som først og fremst preget av teknologi som muliggjorde masseproduksjon og avansert arbeidsdeling.

I den liberale teorien om industrisamfunnet var kapitalisme og klasseskiller å betrakte som en slags barnesykdom som ville gå over etter hvert som industrialismens iboende driv mot teknologi og rasjonalitet utfoldet seg. Klasseskiller og arv ville svinne hen, siden de var inkompatible med liberale idealer og dessuten stod i veien for en effektiv økonomi. Denne tankegangen var til stede allerede hos Durkheim, men teorien om industrisamfunnet stod sterkest i den lange oppgangstida som preget Vesten etter andre verdenskrig. Konfliktene mellom eiere og ansatte kom inn i ordnede former, eierskapet til bedriftene så ut til å bli spredt og den økonomiske veksten latet til å gi økt velstand til alle.

I nyere tid har dette perspektivet blitt avløst av teorier om postindustrielle samfunn,  individualisering og en klasseløs postmodernitet. Disse teoriene slo an en noe mørkere tone enn de tidligere liberale teoriene, og vektla hvordan raske sosiale endringer løste opp de tidligere klassekollektivene med ny og individualisert ulikhet som rammet som lynet. I denne litt brokete forsamlingen av teorier fastholdt man at samfunnet ble mer komplekst og uoversiktlig, politiske konflikter gikk langs andre akser enn fordeling mellom klassene, miljøproblemene utgjorde nye risikoer som ikke fulgte klasselinjene osv. Parallelt økte innflytelsen til teoretiske retninger som la større vekt på kultur, symboler og mening, mens økonomiske strukturer gikk av moten. I dette intellektuelle klimaet ble klasseanalyse passé.

Bilde: Fra veggmaleriet "American Unity" av Diego Rivera

Bilde: Fra veggmaleriet «American Unity» av Diego Rivera

Veiskille i klasseanalyse
I møte med denne typen utfordringer gikk klasseanalysen i (minst) to retninger. På den ene siden var det dem som i møte med slike utfordringer ville fastholde at det uansett fremdeles fantes strukturert sosial ulikhet, fundert i kapitalismens grunnstrukturer (eiendom, arbeidsmarked), som påvirket folks muligheter i livet. Fremdeles fantes en klar og sterk forbindelse mellom ens posisjon i arbeidsmarkedet og ens sjanser i livet – målt som enten inntekt, risiko for arbeidsløshet eller muligheter for forfremmelse.

Mens tradisjonen fra Marx hadde vektlagt klasseskillene som helt sentrale for hele samfunnsformen, med både økonomiske, politiske og kulturelle ringvirkninger, begrenset denne nye vrien på klasseanalyse fokus til et mer ydmykt forsvar for klassebegrepets relevans. Klasse kan kanskje ikke brukes til å forklare alt mulig, men det finnes og påvirker livene våre fremdeles. Denne posisjonen har av noen kommentatorer blitt kalt minimalistisk, fordi den fastholder klassebegrepets relevans gjennom langt mer beskjedne påstander. Den engelske sosiologen John H. Goldthorpe er kanskje den fremste representanten for dette synet.

På den andre siden gikk klasseanalysen også i en kulturell eller kulturalistisk retning. Selv om den minimalistiske vendingen fikk utrettet mye var mange utilfreds med den. I møte med påstander om storstilte samfunnsendringer og nye tider framholdt den minimalistiske klasseanalysen noe som hørtes ut som ”jo mer det endrer seg, jo mer er det samme”. Andre protesterte at spørsmål om kultur, identitet og historie ble skjøvet i bakgrunnen og tok til orde for en klasseanalyse som satte disse spørsmålene i sentrum.

Bourdieus arbeid har fått en enorm innflytelse på moderne klasseforskning og bidratt til at kulturelle spørsmål har møtt fornyet interesse. Det dreier seg om flere ting. Det mest velkjente er kan hende spørsmålet om sammenhengen mellom klasseskiller og kulturelle skiller. Men sentralt er også spørsmålet om hvorvidt familiens kulturelle kapital – fortrolighet med samfunnets dominerende kultur – er en sentral suksessfaktor i skolen. Et tredje tema er hvordan klasseskillene påvirket folks subjektivitet og identitet.

Den kan hende mest grunnleggende endringen med Bourdieu er hvordan han ser på kultur – spesielt gjennom begrepet om kulturell kapital – som grunnleggende for klasseskillene som sådan. Dermed går kultur inn i selve klassedefinisjonen, og kan ikke sees på som en slags ”effekt” eller refleks av klasse.

Det er etter hvert nokså kjent at ulikhetene har økt over store deler av den vestlige verden siden 70-tallet. Samtidig har det vært en markant nedgang i hvor mange som identifiserer seg med samfunnsklasser.

Spørsmål om kultur
Forbindelsen mellom klasseskiller og kulturelle skiller er omstridt. På den ene siden finner vi en broket forsamling forfattere som mener det kanskje fantes et slikt sammenfall før i tida, men nå er det brutt sammen. Hovedvariantene av dette argumentet er enten individualisering – altså samfunnsmessige endringsprosesser som løser opp alt som er kollektivt – eller mer klassisk postmoderne påstander om at skillet mellom høy- og lavkultur er kollapset. På den annen side finner vi et slags relatert argument som sier at visst finnes det et sammenfall mellom sosial posisjon og kultur, men det er ikke som før: dagens eliter er ikke høykulturelle. Isteden går dagens skiller mellom de som er «altetende» i kulturen – som kan like både tolvtonemusikk, ishockey, Ingmar Bergman og Grandiosa – og de som er snevre og liker for eksempel bare listepop eller dansband. Dette kalles «omnivore»-tesen.  En tredje side er de som med Bourdieu fastholder at det fremdeles finnes distinkte livsstiler i ulike klasser.

Den empiriske forskningen på temaet klynger seg rundt de to siste posisjonene. Det finnes fortsatt klare sosiale forskjeller i kulturbruk – et generelt funn som innebærer at individualiseringsteorien på feltet ikke kan være riktig. Det er to uenigheter mellom de to posisjonene: hvorvidt kulturskillene er best beskrevet som mellom de altetende og de, vel, ens-etende; eller om det fortsatt finnes en typisk over-, middel- og arbeiderklassesmak. Forbundet til dette er spørsmålet om forskjellene i kulturell smak og praksis er klasseforskjeller, utdanningsforskjeller eller statusforskjeller. Med andre ord: akkurat hva slags sosial ulikhet er forskjellene i smak knyttet til?

Mange analyser viser at utdanningsnivå er den enkeltvariabelen som er sterkest forbundet med kulturelle skillelinjer – slik var det også i Distinksjonen. En annen leir framholder at det er prestisje eller anseelse som er den egentlige forklarende variabelen. Dette tilsynelatende empiriske spørsmålet viser egentlig til en fundamental teoretisk uenighet. Bourdieu mente at kulturforskjellene ikke skulle forklares av isolerte enkeltvariabler, men ut fra konfigurasjonen av alle relevante forhold: yrke, utdanning, inntekt, foreldres klasse, osv. Etter denne tankegangen viser ikke inntekt, yrke, utdanning eller prestisje til tydelig atskilte ulikhetssystemer som må analytisk skilles fra hverandre, men til nært og indre forbundne aspekter ved det samme ulikhetssystemet.

Det er etter hvert nokså kjent at ulikhetene har økt over store deler av den vestlige verden siden 70-tallet. Samtidig har det vært en markant nedgang i hvor mange som identifiserer seg med samfunnsklasser. Såkalt klasseidentitet har sunket sterkt, også i Norge. Inspirert av Bourdieu har flere forskere prøvd å forstå hvordan dette henger sammen. Et funn i den nyere forskning er at klasse ofte er til stede i folks identitet som noe negativt: Det er noe en bruker til å distansere seg fra andre, men ikke noe en aktivt tilslutter seg selv. Folk viser ofte en klar bevissthet om de systematiske ulikhetene i ressurser og makt som omgir dem, men de kvier seg for å plassere seg selv i slike hierarkier. For de som står lavt i disse hierarkiene kan det henge sammen med at å kalle seg selv «lavklasse» er å gjøre seg selv svak og uheldig. De bedrestilte kvier seg i sin tur for å omtale seg selv som å tilhøre høyere samfunnslag: det framstår fort som å tro seg bedre enn andre. I en dansk studie finner de at mange assosieres sosial likhet sterkt med moralsk likhet, slik at å vedkjenne seg ulikheten i sosioøkonomiske ressurser impliserer en slags moralsk ulikhet.

Bilde: Thesociologicalcinema.com

Bilde: Thesociologicalcinema.com

Er klassesamfunnet på hell?
Diskusjonene om klassebegrepets relevans er ofte forvirrende, fordi de som deltar i dem tenker på veldig ulike ting når de snakker om klasse. En vanlig innvending er at få i dag identifiserer seg med arbeiderklassen og at politiske konflikter ikke lenger dreier seg eksplisitt om klasse. Lenge var klasseretorikk og klassemobilisering sentralt for den sosialdemokratiske bevegelsen, men slik er det få steder i dag. Dette betyr for kritikerne at klasse er blitt irrelevant – eller i alle fall mye mindre relevant enn det var.

Forsvarerne av klassebegrepet har konsentrert seg om systematiske forskjeller i livssjanser mellom folk i ulike klasser, og at disse forskjellene i vesentlig grad reproduseres over generasjonene. Og selv om det er blitt mindre vanlig å snakke eksplisitt om klasse i politikken så finnes det fremdeles klare klasseforskjeller i hva folk stemmer.

Selv om klasseskillene fortsatt har en slags ”objektiv” virkelighet, så er dagens sosiale skiller i liten grad forstått som klasseskiller hos folk flest. Bourdieu skrev at før det finnes klassekamp må det være en kamp om klassifikasjonene, om hvordan verden skal forstås. Muligens kan det paradoksale ved fortsatt klasseulikhet kombinert med lav ”klassebevissthet” forklares med ståa i denne kampen – at det i dag ikke finnes store politiske bevegelser som vil framstille samfunnskonflikter som klassekonflikter og mobilisere på det grunnlaget. På den måten kan klasseskillene fortsette å bli skarpere uten at de representeres og forstås som nettopp klasseskiller.