Utdanningsskillet i Storbritannia

Melissa Benn hevder at gapet mellom privatskolene, som utdanner de rike, og statsskolene, som utdanner resten, aldri har vært større. Illustrasjon: Eline Schjoldager Jørgensen

Melissa Benn hevder at gapet mellom privatskolene, som utdanner de rike, og statsskolene, som utdanner resten, aldri har vært større. Illustrasjon: Eline Schjoldager Jørgensen

I Storbritannia utmerker klassene og klasseforskjellene seg tydeligere enn noe annet sted i den vestlige verden, samtidig har de den laveste sosiale mobiliteten. Dette kommer også tydelig fram innenfor utdanning.

Hva er egentlig en elite? Store Norske Leksikon definerer en elite som: «En minoritet i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoritet innad, overfor det øvrige samfunn, og som talsmann utad, overfor omverdenen. Noen samfunn domineres av én elite, og man taler da om en herskende elite. Slike eliter finner man gjerne i tradisjonelle, lite differensierte samfunn.»  Max Weber hevder at det skjer en form for sosial luking, hvor kun spesielle medlemmer som besitter egenskaper som er attraktivt for den eliten vil bli en del av den.

I Storbritannia har de fortsatt et system hvor arv og rikdom bestemmer hvor gode utdanningsmuligheter du får. De har også et tydelig todelt utdanningssystem, hvor sosiale, kulturelle og økonomiske faktorer er avgjørende for den enkeltes muligheter til å lykkes. Barn av ulike klasser blir sosialisert til å følge foreldrenes planer som resulterer i utdanningsskjevhet.

I England går cirka 7 prosent av alle skolebarn på privatskole, i London er andelen rundt 20 prosent. Nesten hele den politiske eliten, og et flertall av statsråder og statsministre, er utdannet på privatskoler. Skolepengene på de prestisjefylte privatskolene varierer fra 120 000 til 300 000 kroner i året, med den høyeste andelen på cirka 150 000 kroner.

Melissa Benn, forfatter av boken School Wars: The Battle for Britain’s Education, hevder at gapet mellom privatskolene, som utdanner de rike, og statsskolene, som utdanner resten, aldri har vært større. Benn er en stor forkjemper for at Storbritannia skal gå tilbake til de såkalte «compehensive schools», lokale statlige skoler for alle.

Et stort problem, uansett om du skal søke deg inn på en statlig eller en privat skole, er den store kampen mellom de ledige skoleplassene. Kampen for plass på privatskolene starter allerede når barna er 11 år gamle, da må de gjennom opptil flere kunnskaps- og modenhetstester som sendes til alle skolene man søker på. Penger, familiebakgrunn og karakterer spiller inn når nye elever skal utplukkes.

Å komme inn på de gode statlige skolene er heller ikke enkelt. Alle skolene blir vurdert og rangert, og disse resultatene blir publisert slik at alle kan finne fram til dem. For å komme inn på en av disse skolene er du nødt til å bo i nabolaget, og foreldre både lyver om sin bostedsadresse eller kjøper små hybler i nærheten av skolene for å prøve å få innpass. Vi kan her se en form for utdanningsinflasjon, hvor foreldrene innenfor eliteklassene gjør alt de kan for at barna skal ha prestisjetunge utdanninger slik at de kan skille seg ut fra de mer laverestående klassene.

De statsstøttede religiøse skolene regnes også som skoler med meget høy standard. Her lurer foreldrene barna sine inn ved å spille mer religiøse enn de egentlig er. De går i kirken hver søndag og vil gjennom dette håpe at noen ser på de som verdige nok for å kunne sende barna deres på de katolske skolene.

I Storbritannina går debatten nå inn på hvordan man skal kunne løfte de statlige skolene. Dette skal gjøres ved å åpne opp for såkalte friskoler og akademier, som skal få større makt til å sparke og ansette lærere, samt å bestemme sitt eget pensum som skal bli mer fokusert på læring, færre fag og strengere disiplin. Dette er de konservatives undervisningsminister Michael Goves’ store prosjekt, og etter at de kom til makten i 2010 har friskolene og akademiene økt.

Melissa Benn mener dette er å ta et skritt tilbake i tid. Hun mener at man nå lager et nytt semiprivat nivå hvor de private aktørene kan drive selektiv utvelgelse av elever. Dette gjøres i stedet for å bruke ressursene til å skape større likhet og bedre kvalitet i skolen, og igjen er det de fattige og ressurssvake som taper.

Skal vi se til vårt eget land, er det vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Norge avskaffet adelen i 1814, og i den norske skolemodellen står den offentlige skolen sterkt. De fleste ser på de offentlige skolene som gode skoler, og et naturlig førstevalg når barna skal begynne sin utdanning. Likevel har debatten om privatskoler blusset opp igjen etter regjeringsskiftet med Høyre og FrP i spissen, og den nye regjeringen har lovet at private aktører skal få godkjennelse dersom de dekker et samfunnsmessig behov.

Skarpe klasseskiller er problematisk fordi det gir en ulik fordeling av makt og livsforutsetninger og skaper en dårlig reproduksjon av privilegier og makt. Det vil også skape store sosiale skiller, hvor en liten del av befolkningen har mer ressurser og privilegier enn majoriteten. Storbritannia trenger å opprette et tilbud som passer for alle klasser for å minske dette skillet og gjennom dette kanskje redusere litt av den store klasseforskjellen og samtidig øke den sosiale mobiliteten.